– Feilen sist blir ikke bedre av at den gjentas, skriver Gunnar Innerdal.

Han er førsteamanuensis, gresklærer og avdelingsleder i Teologi, religion og filosofi ved NLA Høgskolen.

– Jeg er glad for endringen i den sjette bønnen, svarer Hans Johan Sagrusten.

Han var bibeloversetter for Bibel 2011. Nå er han forfatter og prest i Lom. Les hele svaret til Sagrusten i dette innlegget. Men først: Gunnar Innerdal:

---

Hvem fikk rett?

Vårt Land tar et tilbakeblikk på et knippe debatter om viktige veivalg som har preget vår tid.

Vi har bedt sentrale aktører fra den gangen om å tenke tilbake på argumentene og framtidsscenariene de så for seg da, og vurdere dem i lys av kunnskapen ettertiden har gitt.

Vi har publisert disse:

Var det riktig å sende norske soldater til Afghanistan for å delta i krigen mot terror?

Var KrFs retningsvalg riktig?

Var det rett å skille stat og kirke?

Var det rett å holde Norge utenfor EU?

---

Trenger en bibeltekst som gir litt motstand

Bibelselskapet utgir snart en ny bibelutgave, og har landet på at man i Herrens bønn fortsatt skal be «og la oss ikke komme i fristelse». Siden jeg argumenterte mot denne teksten i forrige runde med offentlig debatt i 2012, er jeg bedt om å kommentere.

Bønnene «led oss ikke inn i» og «la oss ikke komme i» fristelse er heldigvis begge gode bønner, selv om de i svært ulik grad gjengir grunnteksten på det aktuelle stedet. Forskjellen handler om hvor aktivt Gud forholder seg i det som omtales, og hvor skarpt grensen trekkes mellom fristelse/prøvelse (gresk peirasmos kan oversettes på begge måter) og det øvrige man kan bevege seg inn i.

Den greske teksten

Begge endringene er tydelige skritt bort fra den greske tekstens uttrykksmåte.

Er det verre for oss om vi blir «direkte» ført av Gud inn i det vanskelige enn at Ånden selv førte Guds Sønn ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen?

—  Gunnar Innerdal

I bønnen henvender man seg direkte til Gud (Vår Far), med en form som tilsvarer et helt ordinært forbud/påbud. «La»-formen leder lett leserens tanker feilaktig i retning av den mer indirekte uttrykksformen i de tre første bønnene. I Matt 26,41: «be om at dere ikke må komme i fristelse» bruker både et annet verb (gresk erkhomai: komme) og en annen grammatisk uttrykksmåte, og bør ikke importeres hit. Men den kan være en oppfordring til å be bønnen slik den er formulert i Herrens bønn.

Verbet ferå (i fortidsform/aoriststamme enengk-) betyr å bære, bringe, føre, eller (opp)nå; oftest med et direkte objekt, her «oss». Det brukes vanligvis slik at det er subjektet som faktisk utfører handlingen det snakkes om (eller til), og bare sjelden ved at subjektet tillater eller får det til å skje at noen andre utfører handlingen (kausativt/permissivt/tolerativt).

I Herrens bønn finnes det ikke tegn i konteksten på at det skal leses slik, heller tvert imot, bønnen har en parallell der Gud er den aktive: «[men] Frels oss» – ikke: la oss bli frelst (jf. Jan Songstad i Luthersk kirketidende 18/2012).

Verbet konstrueres ofte med en preposisjon, i dette tilfellet dobbelt opp med eis: «ikke inn-bær oss inn i».

I og utenfor fristelse

Slik understrekes i grunnteksten et tydelig skille mellom å være i og utenfor fristelse(/prøvelse), og i bevegelsen over denne grensen er det den man henvender seg til i bønnen som står for. For å oppsummere: Dagens oversettelse gjengir grunntekstens språklige uttrykksmåte og bildeverden svært upresist, i strid med Bibelselskapets egne uttalte oversettelsesprinsipper.

Oversettelsesvalget som ble gjort i forrige runde og opprettholdt nå er del av en internasjonal trend der flere og flere bibeloversettelser «hjelper» leseren med å forholde seg til den sterke uttrykksmåten i bønnen. Ofte begrunnes det med sjelesørgeriske hensyn. Skriften selv sier jo at Gud ikke frister noen! (Jak 1,13) Er vi liksom bare hjelpeløse passiviteter i hans harde styrende hånd?

Problemet har fulgt bibellesere gjennom tidene. Selv i de tidligste kommentarene og oversettelsene som er bevart, finnes det teologer som problematiserer ordlyden i bønnen.

Trenger litt motstand

Selv dras jeg mellom hva som er verst av at Gud på en eller annen måte omslutter og bærer hele oss, både med det livet bringer av godt og ondt, og at vi liksom fraskriver ham hovedansvaret, og på den måten implisitt innrømmer at det er andre krefter der ute som også Gud er underlagt når vi bæres gjennom livet. Er det verre for oss om vi blir «direkte» ført av Gud inn i det vanskelige enn at Ånden selv førte Guds Sønn ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen? (Matt 4,1) Jeg tror vi kan ha godt av en bibeltekst og en teologi som også gir oss litt motstand.

Et ekstra moment i oversettelsen av Herrens bønn er at dette i ordets sterkeste forstand er en brukstekst, som gjerne læres utenat, resiteres og synges. Da finnes det viktige folkepedagogiske hensyn å ta, noe jeg gjetter på er den egentlige hovedargumentasjonen for at det ikke ble endring denne gangen.

Men «two wrongs don’t make a right» – oversettelsesfeilen man gjorde sist blir ikke bedre av at den gjentas. At det er en så sentral brukstekst, burde også være et argument for at teksten må oversettes så grunntekstnært og tolkningsåpent som mulig.

Les innlegget til Hans Johan Sagrusten her.

«Two wrongs don’t make a right» – oversettelsesfeilen man gjorde sist blir ikke bedre av at den gjentas

[ HVEM FIKK RETT: «Jeg skjemmes nesten hver dag for at Norge ikke tok det politiske ansvaret sammen med resten av Europa i 1994» ]