Hva Josef lærer oss om farskap

I natt lyser stjernen over Betlehem over den nyfødte Jesus, som ligger der i sin mor Marias favn. Rundt dem samler de seg i undring: dyr, hyrder og tre vise menn. Men Josef er også der.

Han er fåmælt, og står han ikke litt i skyggen av de andre? Men i en tid da spørsmålene om hva det vil si å være mann debatteres ofte og intenst, er det tid for at vi nærmer oss Jesu egen pappa, og spør hva dagens menn kan lære av ham.

Jeg lurer på om ikke ideen om at farskap framfor alt skal forstås følelsesmessig, er enda et sidespor

Knausgård: En forpliktelse

Det er besynderlig at vi i vår tid snakker så mye om hva det vil si å være mann, men likevel ganske lite om hva det er å være pappa. Mens det finnes et stort antall bøker om det å være mor, befinner farskapet seg i et kulturelt mørke. Et unntak er forfatteren Karl Ove Knausgård. Hans storverk Min kamp kretser nettopp rundt farskapet.

«Å være far er en forpliktelse», skriver Knausgård der og forteller så om to fedre som prøver å leve opp til dette.

Den første er hans egen far, som ikke klarte det, men «var sønn hele livet», slik Knausgård formulerer det. Den andre er ham selv, som på den ene siden synes å elske å være pappa, på den andre siden sliter han med den moderne mannsrollen, med å skifte bleier og sitte med barna på babysang.

Her fanger han den endringen av papparollen som har skjedd de siste tiårene. Før var en fars fremste oppgave å sørge for mat på bordet og reparere eventuelle lekkasjer i taket. I dag skal han være den myke mannen, som er i kontakt med følelsene sine og derfor kan gi barna den typen varme og kjærlighet som de før mest fikk av sin mor.

En endret rolle

Dette er en drastisk endring, og det er kanskje ikke rart at en del menn ikke henger med? Det krever en del anstrengelse å bli en moderne mann.

Josef har en bortgjemt rolle i evangeliene – faktum er at han ikke ytrer ett eneste ord i hele Bibelen. Men det kommer ikke av at han er uviktig

Dette har de myke mennene i Sveriges Televisions mye omdiskuterte dokumentar Tre pappor tatt for seg. Her møter vi tre fedre som intenst bearbeider «papparollen» gjennom å samtale, gjennom å gjennomføre et kakaorituale og dra på retreat for å lære seg å bli åpne og myke mot verden. Dessverre viser ikke verden samme ømhet. De blir møtt av hån og kritikk fra både høyre og venstre.

Jeg synes de skal ha ros for at de prøver – for at de har bidratt til å skape noe så uvanlige som en samtale om papparollen. Men jeg lurer også på om ikke ideen om at farskap framfor alt skal forstås følelsesmessig er enda et sidespor?

Endre seg på dypet

Det finnes en kvinnelig mistenksomhet mot myke menn som vet akkurat hva de skal si for å framstå som moderne feminister, men som under overflaten er de samme gamle mannsgrisene. Jeg tror ikke den er der helt uten grunn. Det er enklere å endre oppførsel og ordvalg enn å endre seg på dypet. Og når man stadig stiller spørsmålet om hvordan noe «kjennes» og «oppleves», da vender man jo igjen oppmerksomheten mot seg selv. Risikoen er at det befester den selvopptattheten som vi likevel har så lett for å bli stående fast i.

Det handler ikke om å legge lokk på sine egne følelser, men om å øve seg i å se og prioritere andres behov

Det gode foreldreskapet bygger på den motsatte bevegelsen: At jeg vender meg til en annen. En av de store gavene med å få barn er at spørsmålet om hva jeg trenger og vil, får litt mindre plass. Visst kan også dette gå for langt og føre til selvutslettelse – men dette er nok ikke, om vi skal være ærlige, den store risikoen for de fleste av oss.

Skal vi snakke om hva det er å være mann og pappa i vår tid, tror jeg ikke at det først og fremst er følelsesspråk vi trenger. I stedet trenger vi å gjenvinne ord som karakter og dyd. Å være pappa innebærer uendelige muligheter til å øve seg i dyder som tålmodighet, ømhet, nærvær og kjærlighet.

Jeg tror det er dette Knausgård mener med at farskapet er en forpliktelse. Det handler ikke om å legge lokk på sine egne følelser, men om å øve seg i å se og prioritere andres behov.

Forveksler styrke

Dette utfordrer forestillingen om at mandighet framfor alt viser seg i aggressivitet og en stor seksuell appetitt. Problemet med disse mannsidealene er ikke at de er for sterke og harde, men at de forveksler selvopptatthet med styrke.

Virkelig styrke har med karakter å gjøre. Det er en interessant detalj at det latinske ordet for dyd – virtus – har sin rot i vir, som betyr mann. Det er som en ekstra påminnelse til alle menn om at virkelig mandighet ikke handler om sex og slagsmål, men bare om karakter.

Josefs handlinger

Men hvem symboliserer denne typen mann i dag? Her kan vi la oss inspirere av Josef. Han har en bortgjemt rolle i evangeliene – faktum er at han ikke ytrer ett eneste ord i hele Bibelen. Men det kommer ikke av at han er uviktig, tvert imot. Snarere speiler det hans karaktertrekk: Han handler i stedet for å snakke. Og gjennom hvordan han opptrer, beskytter han både sin kone Maria og sønnen Jesus. Deres ve og vel er viktigere for ham enn hans egen status og bekvemmelighet.

Historien gjengis mest detaljert av evangelisten Matteus. Mens de er forlovet, oppdager Josef at Maria allerede er gravid. Det betyr at forholdet må avsluttes. For at Maria ikke skal få mer problemer, planlegger han å trekke seg unna i stillhet. Men før det skjer, får Josef vite at barnet er Guds egen sønn.

Da gjør han, uten å blinke, avkall på det som forbindes med status for en mann. I en kultur som er besatt av seksuell heder, gifter han seg med en kvinne som omgivelsene betraktet som fallen.

Josefs kompass

Han framstod nok som en ganske mislykket type – men hvor mye brydde han seg om andres blikk? Hvor mange menn har ikke flakket med blikket når deres kvinner har fortalt at de er gravide? Antydet, eller til og med sagt rett ut, at dette er kanskje ikke en så god idé. Men det gjør ikke Josef. Hos ham finnes ingen usikkerhet og ambivalens, men i stedet en indre styrke. Hans kompass er klart og han er trygg nok til å sette andre foran seg selv.

Jeg har et ikon av ham ved skrivebordet mitt, som en påminnelse. Der sitter han med Jesus på kneet og holder ømt hånden hans. Det er bildet av en mandighet hvis styrke ligger i å støtte, løfte fram andre og beskytte andre.

En livsholdning

Alle menn er ment å bli fedre, og Josef viser at farskap ikke bare er noe biologisk, men en livsholdning. Den mann som ikke kan eller vil bli biologisk far til et barn, kan utøve foreldreskapet på annet vis: Som lærer, sjelesørger eller fadder. Det handler om forpliktelsen til å verne det som spirer rundt en. Josef innser dette og det gjør ham til et forbilde – ikke bare for alle fedre og menn, men for alle mennesker.