Verdidebatt

Nattverd til udøpte?

NETTVERD: Det har siden pinseunderet i Jerusalem vært felleskristen praksis at veien inn i det kristne fellesskapet, og dermed også til nattverdfeiringen, er dåpen. Dette prinsippet har en aldri gått bort fra.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Å være folkekirke i et samfunn som både er sekulært og religiøst mangfoldig, byr på mange utfordringer. Spørsmålet om hvordan vi skal håndtere forholdet mellom dåp og nattverd er ett av dem. Etter min oppfatning er det blant de aller viktigste, fordi det fører oss rett til kjernen i spørsmålet om hva det vil si å være kirke.

Knut Alfsvåg, ordinert prest og professor ved VID Vitenskapelig høyskole. Han mener at Bispemøtet oppfører seg som «politikkorps for en ny ortodoksi».

Det har siden pinseunderet i Jerusalem vært felleskristen praksis at veien inn i det kristne fellesskapet, og dermed også til nattverdsfeiringen, er dåpen. Dette prinsippet har en aldri gått bort fra. Derfor gjentas det blant annet i de økumeniske avtaler Den norske kirke har inngått i de senere år. Det gjelder også dokumentet Nådens fellesskap, som er grunnlaget for samarbeid med Metodistkirken. Grunnen er at en har ønsket å fastholde prinsippet om det kristne fellesskapet som en gave forankret i Guds eget løfte og ikke i det fromme mennesker selv har funnet ut.

Det er derfor god grunn til å konkludere slik Harald Hegstad gjør i sin troslære Gud, verden og håpet: «Når noen i de senere år har argumentert for at man også bør kunne gi nattverd til udøpte, er dette både brudd med en lang kirkelig tradisjon og problematisk ut fra dåpens rolle som inngangsport til det kristne fellesskapet.»

Er det Guds løfter og åndelige opplevelser

Tradisjonelt er det vekkelsesbevegelsene som har problematisert denne dåpsforståelsen ved å la menneskers omvendelsesbeslutning eller frelseserfaring erstatte dåpen som gudslivets fundament. Nå kommer kritikken fra en litt annen kant. Prinsipielt sett er det likevel det samme spørsmålet det dreier seg om: Er det Guds løfter som er kirkens fundament, eller er dens målsetting å tilfredsstille våre behov for åndelige opplevelser? Når et barn eller en voksen er døpt i Den norske kirke, sier presten: «Den allmektige Gud har i dåpen gitt deg sin hellige Ånd, født deg på ny og tatt deg inn i sin troende menighet.» Om også alle andre i praksis betraktes som inkludert i den troende menighet, kan vi ikke lenger med troverdighet si dette til de nydøpte. Da vil dåpen reduseres fra å være «et guddomsord som skaper hva det nevner» til å bli et fromt håp om Guds mulige velvilje. Er det dit vi vil?

Tradisjonelt er det vekkelsesbevegelsene som har problematisert denne dåpsforståelsen ved å la menneskers omvendelsesbeslutning eller frelseserfaring erstatte dåpen som gudslivets fundament. Nå kommer kritikken fra en litt annen kant

Bruke skillet

Alternativet er å bruke det skillet dåpen setter mellom de døpte og de udøpte til å formidle evangeliet om Guds ubetingede inkludering av syndere i sitt fellesskap. Det er ingen enkel oppgave. Men å forkynne evangeliet har aldri vært og vil aldri bli enkelt. Det er ikke mindre viktig av den grunn.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt