Verdidebatt

Alt i Bibelen er ikke faktiske sannheter

BIBELTROSKAP: En bok har ingen autoritet; dét er en kvalitet som vi tillegger boken. Vi forholder oss fortolkende til alt, og noe annet kan vi heller ikke gjøre.

Viser til tidligere eldste i Jehovas vitne Rolf Furulis kommentar. Noen hevder at Bibelen sier en rekke ting, men lytt nøye i tilfelle: De 66 høyst forskjellige og til dels motsigende bøkene er stumme, de taler ikke. Det er derimot vi som taler, først etter å ha lest og tolket teksten. Vi møter aldri en religion eller tankeretning i ren form, men alltid mennesker: Forfattere, prester, andre og dermed oss selv som tolkende og velgende subjekter.

Pål Georg Nyhagen

Kristendommen var for øvrig ikke uttømt ved himmelfarten; den utvikler seg nødvendigvis fordi den er levende: De bibelske tekstene blir dypere og dypere forstått fra hundreår til hundreår. Knapt er vel noe mer menneskefiendtlig enn blind «bibeltroskap», troen på at ens egen samvittighet, ansvar og valg er erstattet av en boksamling.

Ikke en hellig fasit

Kvaliteten «sannhet» er noe annet i dag, etter opplysningen, enn det var langt tidligere. Den aristoteliske definisjonen, slik den gjerne oppfattes i dag, rådde ikke i Israel. Men også hos hebreerne var begrepet sannhet vel så legitimt; det som er trosmessig og eksistensielt sant formidles igjennom lignelser og bilder. For eksempel Jonas opphold i fiskens buk i tre dager en fortelling som er ment å peke på noe eksistensielt, ikke faktaopplysning. Bibelen er ikke en hellig fasit eller oppslagsbok hvor man uproblematisk og entydig kan finne faktiske opplysninger om Gud, mennesket og skaperverket. De 66 bøkene som Bibelen består av er absolutt ikke entydige; det er tekster skrevet i glød av gudserfaringer. Vi kan ikke tviholde på Bibelens antikke verdensbilde som uangripelig del av åpenbaringen som vi må kopiere.

Det handler altså ikke om bokstavtro på skriftene og tradisjonene, men som medmenneske å leve aktivt i dette som sakramenter, lignelser og metaforer: Lik vinduer som åpner for Helligåndens virkende resonans med den Gudeskapte kjerne som allerede finnes i våre hjerter. Vårt ansvar som Kristi disipler har alltid vært å forholde oss våkent til og tolke det gitte, møte det med hele oss selv i vår kontekst. Det vi møter må møtes i nået, og slik omformuleres for å kunne nå frem i en endret og helt annen sosiokulturell kontekst. Her er navet og referansen det som Luther så utmerket påpekte som «Was Christum treibet». Jo, Gud er selvsagt den samme i går, nå dag og i morgen. Men den sosiokulturelle konteksten, hvor vi mener å erfare og tale om tro og Gud, er ikke den samme.

Vi ser alle de historiske blodsporene av kristen tro på avveier, hvor kristen hierarkisk tenkning og holdninger har brukt som legitimering for nasjonalisme, rasisme og grov undertrykkelse

Elske våre medmennesker

Den eneste måten vi kan besvare Guds nådefulle kjærlighet til oss er å elske våre medmennesker, de som Gud ubetinget elsker. Også dem vi nærer antipati mot. Sågar elske dem som forfølger oss og våre fiender. Det å elske har selvsagt intet med følelser og sympati å gjøre, men holdninger og handlinger. Tro er relasjon: Til våre medmennesker, til skaperverket Gud og oss selv. Den romerske offisereren som fikk sin tjener helbredet, hvorpå Jesus sier at han aldri har møtt en slik tro, kan man nok forvente at ikke ville bestå selv det enkleste kurs i kristen troslære? Det hele handler altså om relasjon og det å elske Gud; og dermed det som Gud elsker. Ikke tenke korrekt om Gud og inneha den rette og sanne troslære. Jesus satte nemlig aldri opp det kjennetegn at vi skal kjennes på om vi er bibeltro eller ikke, men på våre frukter, altså på gjerningene. Kristus lever! Hvordan gjenkjenner vi så ham? Jo, som Thomas: Nemlig på Jesu sår. Og kirken, medmenneskene, er hans legeme: Det finnes sårede og lidende medmennesker både i vår nærhet og lenger borte. Én måte å dempe Jesu smerter over lidelsen på er altså å aktivt elske vår neste.

Vi kan uansett ta klar avstand fra hva det kristne evangeliet faktisk ikke er; vi kan påpeke feilaktige måter å være kristen på. Man kan ikke benytte det kristne vokabularet til å utstøte noen, opptre elitistisk, undertrykkende og ekskluderende. Vi ser alle de historiske blodsporene av kristen tro på avveier, hvor kristen hierarkisk tenkning og holdninger har brukt som legitimering for nasjonalisme, rasisme og grov undertrykkelse av for eksempel kvinner og homoseksuelle. Den eksklusive ideen om at det kun finnes én legitim måte å være kristen på blir uansett klart og udiskutabelt opphevet av den lange kristne historien som er klart preget av mangfold og variasjoner kirker og menigheter seg i mellom.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt