Jeg vet ikke helt om det er vesentlig for deg som leser å lese om den gangen jeg var 10 år gammel, bare barnet, i året 1999 og kunne finne på å snike meg til en av butikkene der vi bodde, før alenemammaen min kom hjem fra jobb, for å kjøpe en pose potetgull og en sjokolade, for så senere spise det opp i smug, før min alenemamma kom hjem. Kjeften full av potetgull og liksom lage potetmos inni munnen og vente en stund før jeg svelget mens jeg satt hjemme og så på «Ricky Lake», «McGyver», «Barne-TV», «Sabrina tenåringsjenta», «Charmed» eller annet. Det var så godt!
(Men var det da spiseforstyrrelsen oppstod? Eller var det før? Eller senere?
Det er ikke det jeg skal skrive om nå. Det er ikke det jeg egentlig tenker på.)
Én gang jeg eksperimenterte med potetgull-mos-prosjektet mitt, begynte jeg å spise sjokolade før jeg hadde spist opp potetgullet. Potetgull og sjokolade samtidig! Det er bare som barn man virkelig kan ha førstegangsopplevelser som fester seg – som huskes 23 år senere, som om det var i går. Den komboen var sensasjonell! Det var noe helt nytt jeg aldri hadde gjort før. Det var så godt!
Det er bare som barn man virkelig kan ha førstegangsopplevelser som fester seg – som huskes 23 år senere, som om det var i går
Så godt at så fort jeg hadde spart opp litt lommepenger, ble dette til en liten hemmelig rutine. Ta på jakke, sko, skjerf. Gå den veien til butikken som ikke gikk forbi jobben til alenemammaen min, for ikke å bli oppdaget. Jeg var tross alt på hemmelig oppdrag. En uskyldig liten lek, et lite rituale jeg bedrev når jeg hadde noen slanter oppspart. En uskyldig liten jente befant seg nå foran den fargesprakende potetgullhylla og «elle-mellet» hvilken potetgullpose hun skulle ta. En uskyldig, brun, liten jente som lurte på om hun skulle gå for den samme potetgullposen, altså den vanlige salte potetgullposen. Eller hva med paprikasmak? Gul eller rød. Har jeg nok penger til en sjokolade også, kanskje til og med en Urge-brus. Yessss… Alt fristet, og det å bestemme seg var vanskelig!
(Dette virker som en historie om hvordan du utviklet spiseforstyrrelse.
Men det er ikke det denne historien handler om. Bare bli med.)
Elle, melle, deg fortelle, skipet går, ut i år, rygg i rand, to i spann, snipp snapp snute, du er ute. Det ble rød! Jeg vil ha gul! ...på ei lita silkepute. Det ble gul! Men har jeg nok penger til akkurat den posen? Den brune litt lubne jenta med fletter tok hendene i lomma og kjente på myntene. Talte. Regnet. La sammen i hodet prisen for ulike kombinasjoner av digg. Ombestemte seg, fant rett kombo og hadde akkurat nok penger til den rette kombinasjonen av sjokolade og potetgull! Urgen hadde ikke plass i mattestykket denne gangen.
(Men var du lubben? Så det er en historie om hvordan du trøstespiste som barn?
Jeg var kraftig bygd bare, og igjen er svaret: Nei!)
Mistanke
Den lille brune jenta som var litt kraftig bygd for alderen og litt høy for alderen stod og gjorde sitt beste for å unngå det hun fryktet mest: Nemlig å ikke ha nok penger når hun skulle bort til kassadama eller han rare kassemannen. Tenk å måtte stå i det? Nei takk. Det gjaldt å være sikker. Men også diskret. Ikke vise de voksne at her stod hun og skulle kjøpe potetgull og sjokolade uten tillatelse fra sin alenemamma. Det gjaldt å se selvsikker ut. Det gjaldt å se mest mulig uskyldig ut med en mine som utstrålte at min alenemamma ville belønne meg med potetgull og sjokolade i dag, og derfor er jeg her i butikken alene med hennes tillatelse. Det var en instruks, til og med. Det var som å være på hemmelig oppdrag. Litt voksent. Litt tøft, liksom. Litt sånn: Dette ville ingen ha trodd. Men jeg gjør det! Og jeg forteller ingen om det.
(Har du vurdert å gå til psykolog, for det er ting i barndommen som senere kan….
Hold snavla!)
Den brune jenta, som var litt kraftig bygd for alderen, og litt høy for alderen (sammenlignet med de hvite norske barna), merket at damen og mannen som jobbet i butikken stirret på henne. Det var tomt i butikken. Det var høst og mørkt ute. Bekmørkt. Lyset inne i butikken var skarpt og nesten sjenerende lyst, som om hun stod i en spotlight. De mistenkte at hun var her uten lov hjemmefra. Hun var på grensa til å bli tatt på fersken. Tenk om de sladra til mora hennes?
(Okei, er det en historie om paranoia? Er det dét?)
Det var som å være på hemmelig oppdrag. Litt voksent. Litt tøft, liksom. Litt sånn: Dette ville ingen ha trodd. Men jeg gjør det! Og jeg forteller ingen om det
Den slanke damen i butikkens egen uniform og kort hår gikk forbi den brune jenta i boblejakke et par ganger. Kikket ned på henne. Sa ingenting. Gikk liksom litt for ofte frem og tilbake. Et uvanlig bevegelsesforløp til kvinnen å være, ja, for såpass kunne jenta, hun brune, i butikken merke seg. Helst ville jenta, hun der utlendingen, få stå der foran potetgullhylla i fred. Alene. I ro og mak. Jenta så litt suspekt på den hvite norske dama i sidesynet, ventet til hun var litt lenger unna. Damen snakket med kassamannen. Det var noe rart. Jenta, hun brune, hun som så ut som en utlending men følte seg norsk, hun som så ut som en tyv, hun merket seg at damen snakket til mannen om henne.
(Okei, så dette er en tilståelse om da du stjal noe fra butikken som barn. Ikke farlig det vel. Man er jo bare et barn, og barn tester ut sine grenser. Du har jo en deal med Vårt Land om å skrive fra minoritetsperspektivet ditt.
Du tar feil. Jeg kommer straks til poenget.)
Antakelse
Den brune (u)skyldige jenta stirret på de to voksne som jobbet i butikken. Mannen gikk bort til henne. Han tok henne på magen. Han tok henne på brystene. Den ti år gamle brune barnekroppen var tidlig utviklet, hun hadde i ett år menstruert hver måned og fått bryster. Men i jentas hode var hun et barn som elsket å leke med dukker, gjemsel i skolegården og spille Tetris, Mario Kart og Uno. Den feige kassadama stod lenger unna. Hun hadde sladret om utlendingen i butikken. Ikke om at barnet kanskje ikke fikk lov av mora si til å være her, men antatt henne for å være en tyv. Anklaget henne for å være en tyv. Ikke snakket med henne en gang. Ikke spurt om hun trengte hjelp. Neida. Bare gått bort til sin kollega og sagt «jeg tror hun har stjålet noe».
Den brune jenta føler avmakt. Alenemammaen hennes hadde lært henne da hun var 8 år gammel, at ingen har lov til å ta på kroppen hennes uten hennes tillatelse
(Oj…
Ja, ikke sant. Skjønner du det nå? Denne teksten handler om rasisme og diskriminering som rasifiserer … vel, barn. Der stod jeg og hadde en voksen drittperson antaste meg for å se om jeg hadde stjålet noe. Drittkæll! Jeg klarer fortsatt ikke å dra dit for å handle. Jeg er 33 år gammel og klarer ikke å riste fra meg minnet om hans hender på min kropp.
(Fy søren! Ja, det skjønner jeg er traumatisk. Jeg er lei meg for at du opplevde det.)
Ingen funn
Den brune jenta føler avmakt. Alenemammaen hennes hadde lært henne da hun var 8 år gammel, at ingen har lov til å ta på kroppen hennes uten hennes tillatelse. Den brune jenta tenkte på mammaens ord, og ville skrike: «Slutt å ta på puppene mine! Slutt! Slutt! Slutt! Slutt! Slutt!»
(Nei! Slutt! Dette klarer jeg ikke å lese mer om.
Men det er jo mitt minoritetsperspektiv. Min historie. Det skjedde. Du må tåle det, du også. Du er i det minste voksen nå. Det var ikke jeg.)
Den lille jenta skjønte det etterhvert, mens den store mannehånda lette og gravde rundt på kroppen hennes. Dette opplevde hun fordi de trodde hun hadde stjålet. De trodde hun hadde stjålet fordi hun stod ved potetgullhylla, lenge og alene. Dette opplevde hun fordi hun er brun i huden, tenkte jenta. Skitten og kriminell i deres øyne. Dette var et overgrep, men det var et ord den lille jenta ikke kunne før mange år senere. Men hun visste at det som skjedde akkurat nå, var galt. Hun visste såpass.
Den lille jenta sa ingenting. Stirret bare tomt på dem begge. Gikk til kassa. Satte varene på disken, betalte for seg og gikk
Den brune jenta fikk ingen unnskyldning. «Nei, jeg kan ikke finne noe», sa mannen bare. «Ikke det?» spurte damen. Den lille jenta sa ingenting. Stirret bare tomt på dem begge. Gikk til kassa. Satte varene på disken, betalte for seg og gikk. Den lille jenta prøvde å glemme det. Hun prøvde å kose seg med potetgull og sjokolade og et av sine favorittprogram på TV, mens hun ventet på at alenemammaen skulle komme hjem fra jobb. Den lille jenta lagde potetgullmos i munnen og ble kvalm. Den lille jenta dro aldri alene til den butikken igjen.
(Men sa du noe til moren din? Nei, jeg sa aldri noe.)
«Vet du hva rett prosedyre er?»
Den lille jenta hadde vokst opp, ble 22 år gammel og begynte å arbeide på Shell 7-11 på et helt annet sted. Hun var på opplæring i kioskens drift og rutiner. En dag skulle hun lære hvordan en skulle håndtere ulike situasjoner som kan oppstå på vakt. «Vet du hva rett prosedyre er, om du mistenker at et barn stjeler?» Spørsmålet dro henne tilbake. Hun svarte det hun trodde var rett: «Ja, da skal du sjekke lommene og rundt omkring, og se om de har gjemt noe under klærne». Han som ga opplæring så forskrekket på henne og sa: «Det må du aldri finne på å gjøre. I en slik situasjon har ikke en butikkansatt rett til å ta på barnet. Du skal samtale med barnet og eventuelt prøve å få tak i foreldrene. Foreldrene kan sjekke barnet, men ikke du.»
Den 22-årige jenta var både 8 og 10 år på samme tid. Hun følte seg flau, og hun følte seg sint. Hun følte seg urettferdig behandlet. Hun fikk bekreftet den store uretten. Hun forble taus, resten av vakten.
(Jeg er stolt av deg.
Hvorfor det?
For nå er du ikke taus lenger.
Hva tenker du å gjøre?
Jeg tenker å gå bort til den butikken når denne teksten står på trykk, og gi dem avisa Vårt Land, så de som jobber der kan lese. Om mannen fortsatt jobber der, skal jeg si det til ham: Det der var ikke greit.)