Verdidebatt

Vårt himmelske jeg

HIMMELEN: Det er nærliggende å tro at vi vil kunne se og kjenne hverandre igjen i himmelen, skriver Halvor Nordhaug. Men den oppstandne Jesus ble ikke gjenkjent av sine egne før han ga seg til kjenne. Og Jesus kom heller ikke med håp og trøst om gjenkjennelse i himmelen.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

I Vårt Land 24. oktober presenterer avtroppende biskop Halvor Nordhaug tanker om gjenkjennelse i himmelen. En forestilling i tråd med vår kulturelle arv, ment som trøst, men som også skaper bekymringer. Hva med ufrelste familiemedlemmer? Eller relasjonsbrudd hvor gjensyn i himmelen ikke er ønskelig? Hva med alle som har dødd før eller i fødselen? Hvem skal de gjenkjenne? Hva godt skal de minnes?

Forfatter Hilde Hylleskaar

Den oppstandne ble ikke gjenkjent før han ga seg til kjenne

Jesus kom ikke med håp og trøst om gjenkjennelse i himmelen.

Etter oppstandelsen var Jesus forandret. Maria trodde hun møtte gartneren. Emmausvandrerne trodde de gikk sammen med en fremmed. Disiplene som fisket, forstod ikke at det var Jesus som ropte til dem fra stranden. De var ikke langt fra land.

Jesus ble ikke gjenkjent av sine egne før han ga seg til kjenne. Han kalte Maria ved navn. Han velsignet og brøt brødet ovenfor Emmausvandrerne. Han gjorde et under så disiplene fikk masse fisk. Da innså Johannes at det var Jesus, og sa det til Peter. Da de kom i land, ba Jesus om å få noe av fisken. «Men ingen av disiplene våget å spørre ham: Hvem er du? For de visste at det var Herren.» (Joh 21,12) De visste det var Herren på grunn av underet med fiskene, men å se til var han ugjenkjennelig.

Jesus ble ikke gjenkjent av sine egne før han ga seg til kjenne

En fremmed dimensjon, et nytt navn

I det himmelske syn refererer Johannes til et annet bilde av Jesus. «Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn» (Åp 1,13). Fra GT: «Jeg så i mine nattsyner … en som var lik en menneskesønn» (Dan 7,13).

Menneskesønnen Johannes ser i himmelen har en fremmed dimensjon/karakteristikk, jamnfør episoden på Forklarelsens berg, som også var et syn.

Vi vil også se annerledes ut i himmelen. «Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme …» (Fil 3:21). Forvandlet er oversatt fra begrepet metaskjêmatizô, som betyr forandring av ytre form. Transformasjonen går fra vårt til hans. Det som var vårt, er borte. Vi kan ikke både ligne Kristus, og samtidig ligne oss selv.

Vi vil få et nytt navn. (...)Det nye navnet symboliserer vår personlighet. Vi blir noe annet enn det vi var før

Også vår identitet vil forandres. Til den som seirer sies det:

«Og jeg vil gi ham en hvit sten, og på stenen er et nytt navn skrevet som ingen kjenner uten den som får det» (Åp 2,17).

Vi vil få et nytt navn. Nytt er oversatt fra begrepet kainòs som betyr ny i innhold/kvalitet. Det nye navnet symboliserer vår personlighet. Vi blir noe annet enn det vi var før. At bare den som får det nye navnet vil kjenne navnet, tolker jeg som at vi skal kjennes av Gud alene, og kjenne oss selv kun i møte med Gud.

Guds rike i oss, går videre i himmelen

«Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, ingen skal tenke på dem.» (Jes 65,17)

Det jordiske livet er slettet ut av hukommelsen. Ingenting av det vi er i oss selv vil gå videre til himmelen, men kun det i oss som er av Gud. «Guds rike er inne i dere» (Luk 17,21). Guds rike i oss, går videre til himmelen.

I Guds øyne er vi mennesker verdifulle, men ikke gode, selv om vi iblant gjør gode gjerninger. Det som teller er hva Kristus gjør i og gjennom oss. «… uten meg kan dere intet gjøre» (Joh 15,5) Det vi er i Kristus vil være vårt jeg i himmelen, og ikke hvem vi er i oss selv. I et himmelsk perspektiv er vi ingenting i oss selv. «… Gud skal være alt i alle.» (1. Kor 15,28)

Kontinuiteten mellom det jordiske livet, og det neste livet handler om at himmelen allerede er i oss, skjult til stede. «Guds rike består … i rettferdighet, og fred og glede i Den hellige ånd.» (Rom 14,17) «… Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det. (Luk 18,17)

Det vi kjenner nå, skal forgå

Det er umulig å forestille seg at Gud alltid har vært, uten begynnelse, for vi tenker og erfarer i tid og kronologi. Gud er det eksistensielle som vi skal tre inn i, en tilstand hvor alt bare er. Tiden skal opphøre. «… og havet er ikke mer.» (Åp 21,1) Åpenbaringene ble gitt på en øy omringet av hav. At havet ikke skal være mer, er et sterkt bilde på at det vi kjenner nå, skal forgå.

Konklusjon: Den jordiske lykke er ikke veiviser for saligheten i himmelen. Det nye ligger hinsides våre erfaringer. Å samle seg skatter i himmelen, fremstilles som en kontrast til å samle seg skatter på jorden.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt