Opp, alle jordens bundne ... tjenere?

De fleste samfunn har hatt slaveri i en eller annen form. Et viktig referansepunkt i moderne historie om menneskelig ufrihet og tvangsarbeid har vært opphevelsen av slaveriet i USA i 1865. Den moderne, amerikanske slave-institusjonen utmerket seg i omfang, grad av institusjonalisering, sin industrielle effektivitet og voldelige kontroll. Den er ansett som en skamplett på USAs – og Vestens – historie. Selv om slaveri aldri ble institusjonalisert på samme måte i Europa, profiterte kontinentet på ulike vis av slave-handel.

Det gode, gamle norske ordet «trell» forsvant beklageligvis ut av norsk språk med Bibelselskapets 1978-oversettelse, men gjenoppvekkes hver 1. mai

Med USA som standard

I noen miljøer fungerer USAs slavevesen fortsatt som standarden for hva slavevesen er og ikke er, på samme måte som Holocaust definerte hva folkemord er. Men det tok kortere tid før vi gjenkjente folkemordets dynamikk også utenfor Hitler-Tyskland – i andre former.

Først i senere år er det blitt klarere, i det minste blant yngre generasjoner, at slaveriet de leser om i Bibelen og ser i historiske dramaer på Netflix, slett ikke er noe tilbakelagt stadium.

Hadde det vært det, hadde det neppe vært like interessant å gjenskape på film. Unge tenker på at metallene i Iphonen deres er fremskaffet av barne-gruvearbeidere i Kongo og moteklærne av små hender innestengt i fabrikker i Thailand.

Slaveriet i dag er kanskje ikke like institusjonalisert, livslangt og rasemessig altomfattende som i det unge USA, og vi setter flere navn på det: sweatshops, trafficking, tvangsarbeid, og så videre. På MF utforsker et doktorgradsprosjekt det moderne slaveriet bak det kandidaten kaller «et nasjonalt hukommelsestap».

Tusenvis av omkomne migrantarbeidere i forkant av fotball-VM i Qatar omtales som ofre for moderne slaveri (jf. Anders Martinsen her i avisen den 26.10). Mange hevder at det finnes flere slaver i verden nå enn noen gang før i historien, og blant annet avisen The Guardian har hatt mye fokus på dette. Men det er også flere mennesker i verden i dag enn noen gang før ...

I vår tid er de fleste slavene vår livsstil er avhengig av, lengre unna, skjult for vårt blikk

Å kalle tingene ved deres rette navn

Fenomenet florerer altså, men vi har prøvd i det lengste å unngå å bruke S-ordet. Det er for ubehagelig for oss som sitter nær toppen av ulike næringskjeder – økonomiske, religiøse, med flere. Men ved å kalle tingene ved deres rette navn, kan det også hende at vi får øye på nye dimensjoner i gamle bibeltekster som trekker på slave-fortellinger og -metaforer på godt og vondt, som den mest selvsagte ting av verden – fordi også de oppstod i samfunn der slaveri var en del av strukturen.

For å kunne avsløre slaveri i dag, er det viktig å forstå at det er fleksibelt – med historisk, geografisk, og religiøs variasjon

Bernadette Brooten er tidligere professor ved Harvard og Brandeis-universitetet i USA. Hun sier i innledningen til sin Beyond Slavery: Overcoming its Religious and Sexual Legacies fra 2010: «Forfatterne i denne boken foreslår at det å anerkjenne at slaveri eksisterer, kan befri mennesker og samfunn fra dets skadelige virkninger. Det fordrer at vi tar en ærlig kikk på de gjenstridige virkingene av slaveriet på sosiale verdier, religiøs tenkning og økonomiske realiteter. Det er vår oppgave.»

Boken dekker slaveri i både kristne, muslimske og jødiske sammenhenger. Epilogen er en samtale mellom Brooten og Mende Nazer, en kvinne som var holdt som slave i seks år, først i Khartoum og etter hvert i London, hvor hun greide å rømme. Etter at hun vant tilbake friheten, har Nazer brukt livet til å bedre forståelsen av «slaveriets dynamikk»: For å kunne avsløre slaveri i dag, hva det er og hvor det foregår, er det viktig å forstå at det er fleksibelt – med historisk, geografisk, og religiøs variasjon.

Nazer foreslår at for å kjempe mot slaveri, er første steg å anerkjenne at det faktisk finnes. Dernest å arbeide mot det

Et ord unge mennesker forstår

Poenget med denne innledningen er å si at det ikke er gammelmodig å kalle en slave for en slave slik det nå foreslås for Bibel 2024, tvert imot: «Slave» er et ord unge mennesker forstår. Det gode, gamle norske ordet «trell» forsvant beklageligvis ut av norsk språk med Bibelselskapets 1978-oversettelse, men gjenoppvekkes hver 1. mai på Youngstorget når Internasjonalen avsynges.

Hadde det vært like mye sprengkraft og solidaritet i sangen om den i stedet hadde lydt «opp alle jordens bundne tjenere»? Jeg er usikker …

[ Nå forandres Den lille bibel ]

Slaveri som historisk realitet, metafor og teologisk ladet term

Hvis vi leter etter antikke definisjoner, er Aristoteles en mer pålitelig kilde enn bibelske forfattere. Han sier at en slave er et «besjelet eiendomsobjekt» (Aristoteles, Politikken, 1253). Han kan også beskrive slaven som et «levende redskap» til forskjell fra et arbeidsredskap som er en «slave uten liv» (Aristoteles, Etikken, 1161). Aristoteles gir sine definisjoner, selvsagt, fra den frie borgers perspektiv. Det mest definerende med en slave er altså at vedkommende ikke eier seg selv, og må kunne brukes til noe.

Bibelen inneholder to termer som begge i Bibel 2011 dels oversettes slave, dels tjener: det hebraiske eved, og det greske doulos.

På gresk finnes videre en rekke termer for både slaver og frie tjenere, det nevnte doulos er slave, og for eksempel hyperetes og diakonos er tjener, i tillegg er lønnsarbeider misthotos. At gresk har et rikt vokabular på området og skiller tydelig mellom frie og ufrie arbeidere, gjør at vi med relativt stor trygghet kan oversette doulos med «slave».

Det var slett ikke nødvendig å velge denne termen hvis man egentlig mente tjener, som det fantes en rekke andre termer for. Istedet må vi spørre oss hvorfor, når det nettopp ikke var ut fra mangel på eventuelle mer presise ord for tjener, at Paulus likevel valgte å kalle seg Kristi slave. Jeg er overbevist om at svaret er teologisk, og vil si mer om det til slutt.

Slaveriet i GT

Hebraisk eved ble i antikken ofte oversatt til gresk doulos. Selv om også eved kan oversettes til norsk «slave», var Toraens regulering strengere: Frie, israelittiske menn som ble slaver, kunne under gitte betingelser tre ut av det. Dette skaper litt uklarhet i tekstene, og oversettere har da funnet det tryggest å oversette med «tjener» – som foreløpig beholdes i mange tilfeller i Bibel 2024. Men selv om slaveri i GT framstår som mer regulert i slavens favør, var det neppe noen dans på roser: 2. Mosebok inneholder detaljerte regler for hva som gjelder når man har drept eller alvorlig skadet sin slave.

Mangelen på semantisk overlapp mellom de to språkene drev Paulus’ samtidige, den jødiske filosofen Filon, til å presisere i sin greskspråklige forklaring av 2. Mosebok 21 (De Spec. Leg. II) hva de opprinnelig hebraiske lovene omkring eved/slave-hold av jødiske søsken innebar i en gresk doulos/slave-kontekst: «Hvis en av dine brødre blir solgt til deg, la ham være slave i seks år, men settes fri i det syvende uten betaling. For selv om folk i en slik situasjon kalles slaver, er de i virkeligheten arbeidere som påtar seg arbeid for livsopphold. Han du kaller slave, min venn, er innleid, han er også et menneske, og han er til syvende og sist din slektning. Du skal behandle ham som en lønnsarbeider både i det du gir og det du tar.»

[ Nå kommer Bibelselskapets mest radikale bibelrevisjon noensinne ]

Kan forflate teologiske sannheter

Som sagt, i Bibel 2011 brukes allerede «slave»-termen i fortellende, poetisk, juridisk materiale i både NT og GT. Det som endres, er at den greske doulos-termen i større grad vil oversettes «slave» der den brukes metaforisk.

For den «positive» metaforiske bruken av slave-termene, valgte man før å oversette «tjener». Men det er å forskyve problemet: I neste revisjon blir det tydeligere at dette valget innfører en ny distinksjon på norsk mellom slave og tjener, som ikke tilsvarer de eksisterende distinksjonene mellom slave og tjener på grunnspråk.

Der er det ikke alltid positivt å være tjener og negativt å være slave. For det andre er det etter min mening fare for at man forflater teologiske sannheter om forholdet mellom Gud og den som hengir seg til Gud – om dedikasjon, hengivenhet – og sårbarhet.

Paven som under-slaven til Kristus

Mens utnyttede arbeidere har fått kraft av å synge «opp, alle jordens bundne treller», har mange med høy status skullet ha seg frabedt å måtte identifisere seg med slaven – på tross av at både Jesus og Paulus gjør nettopp det: Jesus for eksempel når han vasker disiplenes føtter i Joh. 13,16, og Paulus som ofte omtaler seg som Kristi slave (for eksempel Rom 6,18 og 22).

At disse og mange flere vers ble oppfattet bokstavelig og som noe langt mer enn tomme metaforer, ser vi ut fra hvordan Romerrikets rikholdige slave-vokabular ganske raskt tas i bruk som betegnelser på kirkelige embeter. Særlig interessant er vicarius-termen. For hva var en vicarius? Fra Punerkrigenes tid og inn i 3. århundre e.Kr. betegnet termen en slave som var underordnet en annen slave og ved behov kunne erstatte denne. Dette er en term som kirken tok i bruk – og delvis beholdt, jamfør den engelske «vicar» – men som fikk sitt aller mest radikale uttrykk i den tidlige kirkens betegnelse av biskopen av Roma som Vicarius Christi – altså under-slaven til en annen som selv omtalte seg som slave, nemlig Kristus ... Det er som kjent ingen 9-4-jobb som man kan stemple ut av og gå hjem med tjener-lønna i handa.

Tar samfunnsstrukturen for gitt

Verken evangelienes Jesus eller Paulus opponerte mot slaveriet som samfunnsstruktur. De tar struktur for gitt, slik vi vel også gjør, bortsett fra at i vår tid er de fleste slavene vår livsstil er avhengig av, lengre unna, skjult for vårt blikk. Gud selv tok på seg en slaves skikkelse (Fil. 2,7) og vasker de skitne føttene til menn som har gått i sandaler hele dagen.

Det å oversette på måter som løfter fram slike teologiske poenger, skaper også nye utfordringer: For denne metaforen henter sin mening og kraft fra det faktum at det å være slave alltid var å være utsatt – å være kvinnelig, eller fremmed slave, var verre – og oftest havnet de aller nederst på samfunnsstigen. Det finnes mange bibelhistorier om dette. Å konfronteres med slik utsatthet gjennom en metafor som gjelder «alle», er tydelig uvant for folk som ikke til daglig er kvinner, slaver, eller fremmede.

Da Brooten i intervjuet med den tidligere slaven Nazer påpekte at de fleste religioner i dag er mot slaveri, svarte hun: «Hva betyr det? At de nekter for at det fortsatt eksisterer?» Nazer foreslår at for å kjempe mot slaveri, er første steg å anerkjenne at det faktisk finnes. Dernest å arbeide mot det.

Paradoksene

I The Slave Metaphor and Gendered Enslavement in Early Christian Discourse (2018), viser Marianne Kartzow at slavemetaforen er en hovedmetafor i tidligkristen litteratur. Det vil si at vi fjerner mye av metaforens mening om vi usynliggjør de harde realitetene metaforen «slave» henter mening fra – eller enda verre, fjerner hele ordet.

Så hvorfor er «slave» en kjernemetafor for Paulus, og hvorfor er det vanskelig for oss?

Ydmykelse transformeres til ydmykhet; vold og overgrep til sårbarhet og dedikasjon – det er vakkert og vanskelig på en gang at Jesus og Paulus bruker slavetermer om eget virke. Samtidig er det nettopp dette grusomme spennet som gir metaforen sin fulle mening. Kristendommen er allerede full av lignende paradokser.