På tide at Den norske kirke hilser samboere velkommen

50 år etter at straffeparagrafen mot samboerskap ble opphevet er det på tide at Den norske kirke hilser samboere velkommen. Biskop Kari Veiteberg har tatt et viktig skritt i denne retningen med sine uttalelser til Vårt Land nylig. Her forteller hun at hun selv vigsler samboere til tjeneste i kirken som prester, diakoner, kateketer og kantorer.

Veiteberg begrunner sitt standpunkt blant annet med at det blir vanskelig å rekruttere unge mennesker til kirkelig tjeneste hvis kirken skal fortsette sin praksis. I dag er de fleste godt oppe i trettiårene før de inngår ekteskap og det store flertall av ektefolk har vært samboere før de gifter seg, også aktive kristne. Spørsmålet om rekruttering er viktig, men minst like viktig er det at kirken har en gjennomtenkt samlivsetikk som mennesker kan bruke som veiledning for sine liv i dag.

En hestehandel?

Bispemøtet uttalte seg om samboerskap så sent som i 2017, og da uttalte de at det «ikkje er i tråd med dei krav kyrkja stiller til sine tilsette å etablere seg i samlivsforhold utanom eit ordna ekteskap». Vi var mange som undret oss over denne uttalelsen for fem år siden, og som leste den inn i en kontekst der det samme bispemøtet åpnet for likekjønnete ekteskap. Var dette en form for «hestehandel» der den konservative siden i kirken fikk beholde sitt nei til samboerskap mot at den liberale fløyen fikk åpnet kirkene for homofile og lesbiske par?

Spørsmålet om rekruttering er viktig, men minst like viktig er det at kirken har en gjennomtenkt samlivsetikk som mennesker kan bruke som veiledning for sine liv i dag

I en luthersk tradisjon er ikke ekteskapet et sakrament, men en praktisk verdslig ordning som skal tjene de som lever i det på best mulig måte. I etikken har det vært vanlig å liste opp følgende kriterier som må være oppfylt for at det er tale om et rett inngått ekteskap: Det inngås i offentlighet og det inneholder et løfte om troskap mellom de to. Vi kan føye til en rekke juridiske forhold om eiendom og arv, og ikke minst etiske verdier som likeverd, respekt og ikkevold. Poenget mitt er dette: Alle disse kriteriene og verdiene er i dag felles for inngåtte ekteskap og forpliktende samboerforhold. Lovgivningen har skritt for skritt beveget seg i retning av likestilling mellom de to samlivsformene. Hvis en i dag skulle bruke teologi for å beskrive forskjellen mellom et ekteskap og et seriøst samboerforhold, måtte en etter min mening bruke en katolsk sakramentforståelse der det bare er et ekteskap inngått i kirken for Guds ansikt som kan anses som et gyldig kristent ekteskap.

I en luthersk tradisjon er ikke ekteskapet et sakrament, men en praktisk verdslig ordning som skal tjene de som lever i det på best mulig måte

Kirken sier: Dere lever ikke moralsk rett

Så lenge bispemøtets uttalelse fra 2017 blir stående, er det svært mange unge og eldre kristne som ikke vil melde seg til kirkelig tjeneste. Men minst like ille er det signalet kirken sender til unge og eldre som av ulike grunner og i kortere eller lengre tid velger å være samboere. Kirken sier: Dere lever ikke moralsk rett. Kirken må av og til felle moralske dommer og si at noe er umoralsk også i samlivsforhold. Men det blir helt feil å dømme og fordømme samboere som gruppe, og det gjør Den norske kirke i dag, selv om enkelte biskoper har endret praksis for sin egen del.

Så lenge bispemøtets uttalelse fra 2017 blir stående, er det svært mange unge og eldre kristne som ikke vil melde seg til kirkelig tjeneste

I 2005 utgav jeg boken Moderne prester der jeg intervjuet 19 tilfeldig utvalgte prester i Oslo og Agder/Telemark om etiske og teologiske spørsmål. På spørsmål om de betraktet samboerskap som synd eller umoralsk, svarte alle prestene nei. De fremhevet ekteskapet som den beste ordningen, men ville ikke fordømme samboere. Det er på tide at biskopene kommer etter.

[ Preses: Ingen biskoper vil nekte å ordinere samboere ]