Verdidebatt

Qatar – hvor kristen tro gjemmes bort

TROSFRIHET: Mange har ment mye om Qatars behandling av sine gjestearbeidere. Få har sagt noe om Qatars manglende trosfrihet.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

De kalles ikke «kirker», men «religiøse bygningskomplekser», de åtte sandfargede bygningene like utenfor Doha. De er uten kors og andre kristne symboler, og ingen skilter forteller hvor du befinner deg. For gudstjenestene her i Mesaimeer er forbeholdt landets gjestearbeidere, og politiet står vakt og sjekker at ingen av landets fastboende får del i det som skjer.

At politiet overvåker hvem som går til gudstjeneste skjer ikke bare i Qatar – det er tilfelle over store deler av den muslimske verden. De innfødte må for all del ikke utsettes for den «skadelige» påvirkningen det kristne evangeliet utøver, og det som utad kan se ut som velmente sikkerhetstiltak fra myndighetenes side, kan like gjerne være for å overvåke hvem som oppsøker gudstjenesten.

Ole Petter Erlandsen, Åpne Dører

Et land fullt av gjestearbeidere

Det er få som er klar over dette, men Qatar består nesten bare av gjestearbeidere. Det går fem gjestearbeidere på hver qatarsk statsborger, og de fleste fremmede har jobb som hushjelper, bygningsarbeidere eller andre lavstatusjobber. Under kafala-systemet er disse arbeidstakerne prisgitt sine arbeidsgiveres velvilje, og påstander om overgrep eller uteblitte lønninger blir ikke tatt på alvor av politiet og kan like gjerne føre til at arbeidstakeren blir fengslet eller utvist.

Kafala-systemet finnes i større eller mindre grad i alle golflandene. Kanskje er dette en slags etterlevning etter slaveriet, som for Qatars del varte fram til 1952. I Oman tok ikke slaveriet slutt før i 1970. Skikken med å dele inn befolkningen i A og B er uansett lang, og heller ikke muslimske trosfeller fra Afrika eller Bangladesh går fri fra rasisme og trakassering.

Hver åttende innbygger er kristen

Hver åttende innbygger, eller 370.000 mennesker, regnes som kristne. Mange av disse er selvsagt nominelle troende, fremmedarbeidere fra land med mange kristne, som Filippinene, men det gir seg selv at praktiserende kristne er så mange at bygningene i Mesaimeer ikke har plass til alle. Derfor har myndighetene ofte sett gjennom fingrene med at de kristne i Qatar møtes hjemme. Mye har fått lov å passere, forutsatt at man holder tett om troen overfor qatarere.

Tenk deg at du er født i Qatar, og ønsker å bli en kristen. Blir dette kjent, risikerer du å miste jobben, miste offentlige goder eller miste omsorgen for egne barn

Restriksjonene ligger ikke bare på det å samles, men på litteratur. Import av bibler er forbudt. Å oppbevare skriftlig materiale eller opptak som promoterer den kristne troen kan straffes med to års fengsel og strenge bøter. Det verste man kan gjøre, er likevel å dele evangeliet med qatarerne selv, en handling som kan føre både til utvisning og fengsel.

Begrensninger til tross – det er oppmuntrende å være vitne til at de har en grunnleggende holdning av å velsigne. «Vi ber daglig for denne nasjonen og dens ledere», sier biskop Beda, som leder et av kirkenettverkene i Qatar. «Særlig for emiren og hans familie».

Wahhabi light

Alt er relativt, og i forhold til storebror Saudi-Arabia, den andre staten som bygger på den intolerante wahhabi-versjonen av islam, er Qatar svært så tolerant. Mens Saudi-Arabia verken tåler kirkebygg eller synlige uttrykk for kristen tro, har faren til dagens emir hatt et ønske om at gjestearbeidere i Qatar skulle få leve ut sin religion og ha et eget sted de kunne tilbe. Qatar har også vært opptatt av et godt forhold til Vesten, som i deres øyne består av kristne land, og har hatt samtaler om trosfrihet med vestlige land.

Det verste man kan gjøre, er likevel å dele evangeliet med qatarerne selv, en handling som kan føre både til utvisning og fengsel

Hva så med de som er født i Qatar?

Slike samtaler har vært viktige for de kristne immigrantene, men har hatt null betydning for Qatars kritikkverdige behandling av sine egne. For qatarerne selv har ingen trosfrihet. En qatarer er per definisjon å regne som muslim. Å konvertere er straffbart, og det er også straffbart å få andre til å konvertere. Dette siste kan i prinsippet gi deg ti års fengsel, selv om den vanligste reaksjonen er å bli utvist fra landet. Og det skjer fra tid til annen.

Å konvertere er straffbart, og det er også straffbart å få andre til å konvertere

Tenk deg at du er født i Qatar, og ønsker å bli en kristen. Blir dette kjent, risikerer du å miste jobben, miste offentlige goder eller miste omsorgen for egne barn. Særlig vanskelig er det dersom du er kvinne, siden du i henhold til loven i Qatar står under din fars eller manns formynderskap. Under slike forhold bør det ikke overraske noen at antallet konvertitter blant qatarerne er få, og at de som konverterer velger å ligge lavt med troen sin. Likevel kommer qatarere til tro, både gjennom satellittsendinger og ved kontakt med utlandet.

Som andre nordmenn gremmer vi oss over det korrupte spillet om VM, den vanvittige pengebruken og Qatars utnyttelse av utenlandske arbeidere. Samtidig ser vi at VM har sørget for et etterlengtet fokus på de mange rettighetsbruddene i landet

Snart trosfrihetens tur?

I Åpne Dører har vi ingen omforent mening om det er rett å boikotte fotball-VM eller ikke. Som andre nordmenn gremmer vi oss over det korrupte spillet om VM, den vanvittige pengebruken og Qatars utnyttelse av utenlandske arbeidere. Samtidig ser vi at VM har sørget for et etterlengtet fokus på de mange rettighetsbruddene i landet. Men bruddene mot trosfriheten fortjener et større fokus. I vår sekulariserte kultur trenger vi stadige påminnelser om at religiøs tro ikke bare er en vesentlig del av et menneskes identitet, men at retten til å velge, praktisere og skifte tro er definert som en grunnleggende menneskerett av FN.

Kanskje mener vi ikke så mye om fotball-VM. Men vi har en mening om at Qatars innbyggere må kunne velge tro selv, leve ut sin tro og fortelle om sin tro til andre. Og at denne friheten også må gjelde de arabiske, fastboende qatarerne.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt