Den røde hijabkluten

«Alle» har en mening om hijab. Og dette muslimske hodeplagget vekker svært sterke følelser hos mange. For enkelte er den som en rød klut som vekker raseri og harme.

Det er derfor ikke til å undres over at hijabdebatten kommer og går i den norske offentligheten. Den har som regel et veldig gjentagende preg, men i år er det en del interessante momenter som er verdt å kommentere. Blant annet ble debatten utløst på dramatisk og tragisk vis gjennom dødsfallet til den iranske kvinnen Mahsa Amini. Mye tyder på at hun ble slått i hjel av det iranske moralpolitiet. I Iran har dette ført til omfattende demonstrasjoner som har blitt slått hardt ned på av det autoritære regimet. Dette er selvfølgelig opprørende og har nok bidratt til at årets hijabdebatt holder en enda høyere temperatur enn vanlig. Særlig på sosiale medier.

Velkjente trekk

Mange trekk ved årets debatt er imidlertid velkjent. Som vanlig finner man blant hijab-motstanderne den velkjente miksen av legitim kritikk av hijab-tvang og negativ sosial kontroll (som er et reelt problem i enkelte miljøer) og rent islamhat. Blant hijabens forsvarere finner man likeledes en blanding av dem som mener hijaben er et symbol på frihet, men også dem som anerkjenner at hijab-tvang, eller -press, er et reelt problem, men at det ikke hjelper å gå til den andre ytterkanten.

Hijab-debatten utgjør en belastning for minoritetskvinner, helt uavhengig av om argumentene er gode eller dårlige

Amina Sahan hører til sistnevnte kategori. Da hun postet et bilde av seg på Facebook fikk hun følgende oppfordring på veggen sin av en mannlig ekspolitiker: «Kast hijaben i solidaritet med dine medmennesker». Hennes svar var at det ikke er en manns rolle å diktere hvordan hun viser solidaritet, på samme måte som det ikke skal være menns oppgave å kreve at kvinner ifører seg hijab i Iran. Det var en god respons.

Riktignok er det ikke mulig å sammenligne alvorlighetsgraden i de to eksemplene. I Iran er det forbundet med livsfare å bryte med hijabpåbudet, mens en facebook-kommentar i seg selv ikke utgjør noen direkte trussel mot liv og helse. Prinsippet om at kvinner skal få bestemme sin egen bekledning, uten at menn skal kreve at de kler av seg eller dekker seg til, er imidlertid fornuftig.

Viktige prinsipper

Hijab-debatten utgjør en belastning for minoritetskvinner, helt uavhengig av om argumentene er gode eller dårlige. Den slags ubehag er riktignok noe man må tåle i et fritt og demokratisk samfunn, men det skader ikke å ha det in mente når man velger måten man ordlegger seg på. I Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) snakker vi om å praktisere religions- og livssynskritikk med innestemme. Det bør være et mål også i hijabdebatten.

Et annet STL-prinsipp, som med hell kan overføres til den norske offentligheten, er å ikke ta konflikter fra utlandet med hjem til Norge. Eksempelvis ville det være vanskelig, på grensen til umulig, for muslimer og jøder å samarbeide effektivt i STL dersom de skulle klandre hverandre for urett begått i Israel-Palestina-konflikten. Norske jøder og norske muslimer har ikke ansvar for handlinger som blir begått i Midtøsten. På samme måte skal ikke norske kvinner som bruker hijab måtte svare for overgrep utført av det iranske moralpolitiet. Det har de ikke noe som helst ansvar for.

Årets hijab-debatt er mer interessant enn mange av sine forgjengere, men dessverre har den tidvis vært ufin også denne gangen. Den neste hijab-debatten, og den vil komme, kan bli vesentlig bedre dersom man følger prinsippene ovenfor når det viftes med den røde hijabkluten.

[ Vil forby barnehijab på skoler og i barnehager ]