Verdidebatt

«Han gjorde verden større for oss alle»

MINNEORD: Torsdag ble Tomm Kristiansen bisatt fra Mortensrud kirke, som han selv var sentral i arbeidet med å få reist. Vårt Land publiserer her minnetalen hans mangeårige venn Trond Bakkevig holdt ved båren.

Vi er samlet her ved Tomm Kristiansens båre. Tomm ble født 22. januar 1950 og døde 6. november (2022) hjemme hos seg selv etter et kraftig hjerteinfarkt. Han ringte Kaja og hun ringte 113. Da redningspersonalet kom fikk han åpnet døren, men livet sto ikke til å redde.

Jeg fikk Tomms siste bok, Afrika på 200 sider, noen dager før han døde. Han sendte den med hilsenen: «Gode Trond, noen tanker om en større verden».

Hans egen verden begynte i Eidsberg som sønn av en predikant. Predikantens liv førte dem til Arendal og senere til Elverum. Skolegangen ble tidlig avsluttet.

I ung alder fikk han en slags lærlingeplass hos en bekjent av sin far, Arthur Berg, i avisen Dagen i Bergen.

Senere hadde han et år på Rønningen folkehøyskole og etter det litt tid i Kristelig Folkepartis organ, Folkets framtid. Men det var i Aftenposten han ble kjent som en kritisk kirke-reporter.

I NRK, fra 1979, fortsatte han på samme vis. Hans første bok, Blant Vårherres klovner var en frukt av dette arbeidet. I forordet skrev han: «Jeg har ønsket å fortelle at presten på godt og vondt er et menneske – ikke et religiøst vesen.» Alle var ikke like glade for boken, men den var sannferdig.

Selv om Tomm etter hvert kanskje er mest kjent som utenriksjournalist, mistet han aldri interesse for kirken, eller for de sider ved kirken, presters og biskopers liv som ikke var synlige for offentligheten.

Trond Bakkevig

Oppsøkte hele Afrika for å finne fortellingene

Da Tomm, sammen med Kari, Kaja og Morten i 1990, kom til Harare, var det som han fant det som korresponderte med hvem han selv var. Han fulgte prosessen da Sør-Afrika gikk fra apartheidstyre til demokratisk styre. Allerede i 1994 kom boken om Desmond Tutu.

Afrika slapp siden aldri taket i han. Bøkene kom som perler på en snor, samtidig med at han var både programleder og reporter i NRK. I 2002 ble han stasjonert i Cape Town.

Kanskje ville Tomm si at Jesus aldri slapp tak i han, men han slapp heller aldri tak i Jesus

Han oppsøkte hele Afrika for å finne fortellingene. De lot oss kjenne nærkontakten med dem som bor på dette farvesprakende kontinentet. Lot oss kjenne deres gleder og sorger, deres rike historie, og hvordan forsoning kunne skje mellom overgriper og offer.

Hans egen gudstro endret seg: Gud begynte sitt liv på jorden som det lille barnet som lar oss se verden fra fattiges og marginalisertes perspektiv, de som søker rettferdighet og frihet.

Mortensrud kirke, bedehuset og Zoom

Kanskje ville Tomm si at Jesus aldri slapp tak i han, men han slapp heller aldri tak i Jesus. Blant alle bøkene om Afrika skrev han også en om Jesus. Han vokste opp på og med bedehuset, fortsatte sitt liv med en lokalt forankret kirkelighet, og fant sin plass blant de mer radikale deler av norsk kirkeliv.

Da familien bodde på Mortensrud, savnet han og andre venner en lokal kirke. 17. november 1986, for nøyaktig 36 år siden, startet han og noen andre menighetskomiteen som arbeidet for å få reist Mortensrud kirke.

Derfor er vi her i dag. Kirken og kirkeanleggets utforming er på mange måter et uttrykk for hvordan Tomm mente at kirkens tro og praksis skulle komme til uttrykk.

I altertavlen er det en sten fra Robben Island, der tilgivelse ga Sør-Afrika mulighet til en ny begynnelse, en sten fra Jerusalem, der var korset og oppstandelsen, grunnfjellet i vår tro, en bit av Berlinmuren som falt, friheten ble mulig, og vi kan minnes vår frihet i Kristus. Verden er i dette hellige rom, og det hellige finnes i verden.

Av og til kunne fortellingene bli enda bedre enn virkeligheten, men han fortalte alltid slik at vi kunne skjønne at mennesker er sammensatte

Tomm kjente alltid tilhørighet til bedehuset. Han ringte meg begeistret om møter med bedehusfolk, la ut bilder av foredrag og herremiddager samme sted.

Samtidig var han et engasjert medlem av Åpen folkekirke. Ukentlig opplevde jeg hans fromhet når han, Einar Lunde og jeg har vært med i en gruppe som møtes til liturgisk morgenstund på Zoom.

Denne kom i stand da pandemien gjorde det umulig å møtes med erkebiskop Tutu fredag morgen i St. Georgs-katedralen i Cape Town. Tomm deltok med innslag i liturgien, formulerte og ba bønner, og leste bibeltekster. Når liturgien var avsluttet, snakket vi om eget liv og verdensbegivenhetene.

Tomm fortalte engasjert om norgesturneen med siste bok, kommenterte norsk og sør-afrikansk politikk, og det som skjer i Ukraina.

Etter minneordene skal vi synge en salme, som er godt kjent i bedehus og kirke med en sørafrikansk melodi, med afrikansk akkompagnement, «Navnet Jesus» - Tomm ville vært en av dem som sang med mest iver.

Tomm var et sammensatt menneske som det kunne være både enkelt og komplisert å være i nærheten av

Kanskje kjente han det fra seg selv

Sammen med Kari fikk Tomm Kaja og Morten. Med Kaja delte han nysgjerrigheten på litteratur og kunnskap. Han inspirerte Morten til å våge å satse på musikk. Han kunne takke Kari fordi hun tok så godt vare på de to. Selv kunne han være både nær og litt fjern. Men, ekteskapet tok slutt.

Siden fikk han noen år i Cape Town sammen med Sissel og hennes datter, Eirin, men også dette tok slutt.

Da han fant Sharon, falt han til ro, selv om det innebar å leve med store avstander. Til tider måtte han kjempe både for henne og for hennes vel. Han lærte både om motstand og hengivelse. Ikke minst ga dette ham en tilhørighet til Sør-Afrika og Afrika.

Tomm fortalte om mennesker i kirken, om mennesker med makt og de som ikke har noen. Av og til kunne fortellingene bli enda bedre enn virkeligheten, men han fortalte alltid slik at vi kunne skjønne at mennesker er sammensatte. Kanskje kjente han det fra seg selv.

Tomm var et sammensatt menneske som det kunne være både enkelt og komplisert å være i nærheten av. Han var alltid optimist, som da han gikk i tresko på hyttetaket. Det førte til at han falt ned og ødela ryggen. Eller når han nå reiste land og strand rundt, med en hjertestarter i brystet.

Den fikk han for noen år siden etter et kraftig infarkt i København. Han brukte diabetesmedisin og elsket sjokolade. Tomm var sammensatt og farverik. Slik vil vi huske ham. Med oss alle delte han «noen tanker om en større verden». Men, ikke bare det, han gjorde verden større for oss alle.

Sammen med Sharon, Kaja og Zwai, Morten og Stine, Noah, Mari, Alma, Lee og Inge lyser vi fred over Tomms minne.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt