Språket vi bruker preger kroppen vår mer enn vi tror. Vi bør derfor bruke ord som fremmer god helse

Jeg kjenner henne ikke fra tidligere, hun er ny pasient på listen. Hun heter Ina, er 22 år og har flyttet hit for å studere. Jeg spør om hun trives, men Ina virker ikke interessert i small talk og tar raskt styringen over konsultasjonen.

«Jeg er her fordi mamma mener jeg bør gastroskoperes», sier hun.

(Gastroskopi er en undersøkelse hvor man skyver et kamera via svelget ned i spiserør, magesekk og deler av tynntarmen. Undersøkelsen går som regel greit, men er likevel ikke noe folk flest går rundt og ønsker seg).

«Jeg håper jeg kan bli tatt på alvor av deg», informerer hun med referanse til forrige lege som i hennes og mors øyne hadde håndtert helsesituasjonen hennes svært dårlig. For Ina hadde hatt magesmerter i flere år uten at legene hadde funnet noe galt. Det var gjort en hel del utredning, og så sent som året før hadde hun vært til en gastroskopi. Også denne hadde vært komplett normal. Det siste hadde sjokkert moren. For «det er ikke normalt å ha det sånn», hadde moren fortalt henne, «det er noe galt med deg – de må ha oversett noe».

Fortellingen om Ina er historien om hvordan helsen vår blir påvirket av språket vi bruker. For alle er vi enig i at det ligger en kraft i språket vår og at det påvirker oss, men på hvilken måte preger det kroppene våre? Den mest radikale hypotesen hevder at språket vårt – og historiene vi forteller om oss selv – har en direkte påvirkning på biologien og fysiologien vår. Hypotesen er altså at språk er biologisk makt.

Historiefortellende vesener

For å skjønne hvordan dette kan henge sammen, må vi begynne med en enkel antagelse, nemlig at mennesket først og fremst er et historiefortellende vesen. At det er hold i en slik antagelse er åpenbart for meg som daglig hører mellom 15 og 20 historier om sykdom og helse. I innhold er fortellingene naturligvis ulike, men det er påfallende hvor mange likhetstrekk de likevel har. Nesten alle har for eksempel en definert tidsakse og en start («jeg begynte å få vondt i ryggen for to uker siden»), en beskrivelse av en eller annen mistenkt årsakssammenheng («jeg hadde hugget litt for mye ved den dagen»), et forslag til en diagnose («jeg tror det er muskulært») og – ofte godt skjult – den egentlige bekymringen («tanten min har hatt ryggsmerter i 30 år og klager ustanselig over dem, og jeg vil nødig ende opp som henne»).

Legene og professorene Lotte Hvas og Linn Getz mener det ikke er mulig å forstå verken sykdom eller helse uten at vi kan koble den opp mot nettopp en historie. For evolusjonen har skapt «en historiefortellende hjerne, det vil si en hjerne som oppfatter og tolker symboler, letter etter mønstre og konstruerer narrativer», sier de to. Og det er gjennom disse historiefortellingene vi danner mening i tilværelsen, gjennom de små fortellingene fra hverdagen vår, til de store fortellingene om religion og politikk.

En aksept for livets realiteter, inkludert muligheten for å bli syk, kan ofte være en langt bedre historie å fortelle seg selv enn at sykdom er noe som bare ikke kan skje

Ser vi mennesket på den måten, er det derfor først og fremst det historiefortellende mennesket legene møter i klinikken, med alt det innebærer av muligheter og utfordringer. Hva velger vi å fortelle legen? Hva utelater vi? Hvordan konstruerer vi historien vår? Et uforklarlig høyt blodtrykk blir plutselig forståelig når pasienten forteller om alkoholmisbruket sitt, en tilbakevennende depresjon får ny mening når pasienten forteller at han blir slått av kjæresten sin, et underlig utslett ses i et nytt lys når pasienten forteller at hun har vært utro.

Utover å fungere som omrisset til en slags kroppslig detektivhistorie, hvor legen skal avdekke årsaksforholdet mellom historie og sykdom, fungerer historiene vi forteller om vår egen kropp også på et dypere biologisk nivå, skal vi tro forskerne på dette feltet. For meg gir innsikten fra denne forskningen svært mye mening.

Historienes kraft

Nesten hver dag snakker jeg med pasienter som har en konstruert en fortelling om sin egen helse. Slike fortellinger kan for eksempel være «Jeg en sånn person som må ha mye søvn, hvis ikke blir jeg syk» eller: «Jeg kan ikke bli syk, for da rakner alt». Historiene deres er naturligvis blitt til over tid og er som regel knyttet til erfaringer den enkelte har gjort seg. I perioder med lite søvn er det ikke uvanlig å også bli syk. Og i en hektisk hverdag, som den stadig flere av oss nå lever i, er det manges erfaring at «alt rakner» hvis man først blir syk. Samtidig, skal vi først peke på årsakssammenhenger, er det også naturlig å spørre: Hvordan påvirker det oss når vi sier til oss selv at «Jeg ikke kan bli syk, for da rakner alt»? Sier vi ikke egentlig til oss selv at sykdom i vår situasjonen utgjør en stor fare for oss – og derfor er noe vi må unngå – for enhver pris?

Et slikt trusselbilde mot vår egen integritet vil kunne sette i gang en hel kaskade av kroppslig forsvar. På den måten vil nervesystemet, hormonsystemet, immunsystemet og alle andre systemer skrus på, slik at vi kan møte den tenkte faren (å bli syk). Lar vi disse systemene stå på for lenge, vil de bryte sammen og bli dysfunksjonelle. Det er derfor ikke utenkelig at setningen «jeg kan ikke bli syk nå, for da rakner alt» er medvirkende til at vi faktisk blir syke. Terapeutisk er derfor slike overordnete historier svært viktige å få tak i. Og jobben handler om å heller etablere konstruktive historier for den enkelte. En aksept for livets realiteter, inkludert muligheten for å bli syk, med en overordnet fortelling om at «blir jeg syk, finner vi en løsning på det også» kan ofte være en langt bedre historie å fortelle seg selv enn sykdom er noe som bare ikke kan skje.

En annen terapeutisk oppgave er å stimulere til refleksjon over hvor historiene våre oppstår, og hva som vedlikeholder dem.

Det underliggende

Ina ble gastroskopert på nytt. Og heller ikke denne gangen ble det funnet noen sykdom som kunne forklare plagene hennes. Hun fant seg vel på sett og vis til rette med dette, men hun kom over tiden for andre plager. Vondt i halebeinet. Hyppige forkjølelser. Smerter i underlivet. Og hver gang var det det samme: Ingen funn som skulle tilsi sykdom. «Det var mamma som ba meg om å sjekke det ut», pleide hun å si mot slutten av timen. Først som en slags opplysning, deretter med et megetsigende smil – til slutt med en oppgitthet over mors formaninger. Og så delte hun en historie som jeg etterhvert har hørt mange varianter av: Fra hun var liten hadde hun nemlig alltid hørt at hun måtte være spesielt forsiktig, at hun måtte passe seg, at det skulle så lite til. Inas historie handlet om fokus på sykelighet og dysfunksjon. Slik hadde hun hørt fra hun var ganske ung at hun hadde «unormalt sterke menstruasjonssmerter», en «unaturlig tretthet», «et svakt immunforsvar».

Fra hun var liten hadde hun nemlig alltid hørt at hun måtte være spesielt forsiktig, at hun måtte passe seg, at det skulle så lite til

Det ble etterhvert klart for Ina at morens stadige fokus på uhelse på mange måter var en del av Inas helseproblemer. Mor og datter startet i familieterapi sammen og utviklet over tid en bedre og mer konstruktiv kommunikasjon. Moren på sin side hadde hatt opplevelser som forklarte hennes frykt: Et plutselig dødsfall hos broren da hun var liten og flere uheldige møter med helsepersonell som ikke hadde lyttet til henne, hadde skapt grunnleggende usikkerhet og skepsis. «Hvis man ikke står på kravene, blir man satt på sidelinjen», fortalte hun meg – det er dessverre så altfor sant. Men interessant nok pekte mor også på en annen årsak til at frykten hadde satt seg i henne, og det var legestanden. For hadde ikke vi legene sagt at det er bedre med én sjekk for mye enn en for lite? Og hadde vi ikke stått frem i avisen og advart mot alle tenkelige og utenkelige sykdommer og lidelser? Og hva med pandemien, hadde vi ikke satt frykten i folk da, med fokuset vårt på død og kronisk sykelighet?

Mor satte fingeren på noe viktig. Historiene våre dukker ikke opp fra intet, men er resultatet av en større historie som fortelles av samfunnet og som formes av en rekke aktører, inkludert legeprofesjonen. Et eksempel på en slik historie er de medisinske diagnosene. I motsetning til hva mange ser ut til å mene, er ikke en diagnose en objektiv ting som er der ute i naturen, klar til å bli oppdaget. Diagnoser er snarere et menneskelig konstrukt, hvor fagfolk av ulike grunner har blitt enig om å definere noe som sykt. Sett gjennom en slik optikk er det slående hvor mye makt som ligger nettopp i det å definere noe som sykt eller friskt. I en kjent studie fra 1978 ble en gruppe amerikanske arbeidere diagnostisert med høyt blodtrykk. Men mindre vi snakker om svært høye trykk, vil ikke høyt blodtrykk gi oss noen plager. Likevel økte sykefraværet med 80 prosent hos de som hadde fått diagnosen. Den enkelte jernbanearbeideres historiefortelling kan vi jo bare gjette oss til, men antagelig var det ikke rent få av de med nyoppdaget høyt blodtrykk som over natten omskrev historien om seg selv fra «frisk» til «syk» – og som dermed endte opp med å ikke bare føle seg mer syk, men også å få igangsatt en kroppslig aktivering som gjorde dem mer syke.

Jeg tror at kunsten, både innad i familien, i felleskapene våre og i samfunnet vårt vil bli å produsere de historiene som samlet sett gir oss best muligheter til å leve et godt liv

Å sette diagnoser medfører stort ansvar

Når det er sagt, er det naturligvis ikke svart/hvitt. Av og til er det godt å få en diagnose. For der diagnosen for noen vil blåse ut alt håp, vil den for andre danne grunnlaget for en ny historiefortelling, hvor mennesket får mulighet til forstå seg selv på nytt i lys av diagnosen. Mange diagnoser, og særlig de psykiatriske, kan passe på mange av oss i ulike situasjoner, slik som i livskriser. Men det at en diagnose passer til et menneske i en gitt situasjon, betyr ikke nødvendigvis at den vil hjelpe mennesket å komme seg videre og løse krisen. Legene har derfor et særlig ansvar når diagnosen settes. Samtidig må vi heve diskusjonen over legekontorene. Vi som samfunn bør holde ved like den offentlige diskursen om diagnosens makt. I skrivende stund er det for eksempel seriøse krefter som jobber med å definere selve aldringsprosessen som sykdom. Implikasjonen av dette vil være at alle mennesker på jorda blir definert som syke. Er vi som samfunn tjent på en slik overordnet fortelling om oss selv?

Jeg tror at kunsten, både innad i familien, i felleskapene våre og i samfunnet vårt vil bli å produsere de historiene som samlet sett gir oss best muligheter til å leve et godt liv. Fra et allmennlegeperspektiv tenker jeg ofte at denne typen konstruktive historier har noen kjennetegn. De er alle preget av ord som fremmer helse. Ord som styrker, fremfor å bryte ned. De er preget av aksept for livets realiteter, for muligheten for sykdom og skade. Og de er preget av normalisering, fremfor frykt.

Ina og mors kommunikasjon ble bedre med årene. Og jeg så henne ikke på mange år, ikke før hun var blitt gravid. Vi snakket om svangerskapsomsorgen og kontrollene og jeg spurte hva hun tenkte om det å skulle gå gravid og føde.

«Jeg tror det kommer til å gå bra», sa hun. «Det pleier som regel å gjøre det».

Skildringene av samtaler med enkeltpersoner er gjenfortellinger av møter med forskjellige personer over tid.