Verdidebatt

Er muslimske menn likestilte?

KJØNNSROLLER: Muslimske menn i Norge kan komme i en bestemt type skvis mellom islamske familienormer og norske, individualistiske verdier.

Jeg har i flere år drevet forskning om muslimer i Norge og andre nordiske land, og har ofte blitt overrasket over hvor mye tid og krefter imamer bruker på å hjelpe ektepar og familier med det vi litt løst kan kalle «familieterapi». Det kan dreie seg om samtaler om barneoppdragelse, eller om fordeling av ansvar og byrder mellom ektefeller i dagliglivet, eller besøk i hjemme for samtaler under familiekriser.

Det at religiøse ledere engasjerer seg i familieterapi, er ikke rart eller uvanlig. Religiøse organisasjoner og verdier har alltid hatt en sterk posisjon i de norske familieverntjenestene. Familien har jo gjerne vært kirkens domene. I Norge har familieverntjenestene i dag to spor, et kristent og et ikke-kristent. De kirkelige familievernkontorene tilbyr kurs og veiledning og foretar mekling etter de samme lovene som det ikke-kristne familievernet. Flere steder i landet finnes det bare kirkelige familievernkontorene, noe som har irritert blant andre Human-Etisk Forbund.

Gjennom de 5-6 siste årene har jeg snakket med mange imamer om denne siden av arbeidet deres. De mener selv at de har ganske gode forutsetninger for å hjelpe familier med problemer, og samtidig understreker de sterkt at deres autoritet er svært begrenset. En del av ekteparene som oppsøker dem, tror at imamene har en makt som de i realiteten ikke har. De har dermed forhåpninger om å få hjelp i vanskelige familiesaker hvor imamen raskt må melde pass. Noen imamer opplever dette som belastende, og alle jeg har snakket med vil overlate de vanskeligste familiespørsmålene til myndighetene.

Menn i skvis

Imamenes frivillige arbeid er nok usynlig for de fleste. Det er et vidt spenn mellom frivillighet og profesjonalisering i rollen som leder i tros- og livssynssamfunnene utenfor Den norske kirke, og en imam er ikke alltid en person med et ansettelsesforhold. Store moskéer har imamer ansatt på hel- eller deltid, men det er mange imamer som utfører sitt arbeid kun på frivillig basis. Selv de som får lønn, forteller at arbeidet med familier i stor grad gjøres som ubetalt overtid. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt om besøk i hjemmet på kveldstid for å diskutere konflikter om ekteskap og oppdragelse.

En del av ekteparene som oppsøker dem, tror at imamene har en makt som de i realiteten ikke har. De har dermed forhåpninger om å få hjelp i vanskelige familiesaker hvor imamen raskt må melde pass

Når islam og familie er tema, tenker mange på undertrykte kvinner. Men i samtaler jeg har hatt med imamer i Norge, var mannens stilling også et tema som ofte kom opp. I sitt arbeid med familier ser imamene at muslimske menn i Norge kan komme i en bestemt type skvis mellom islamske familienormer og norske, individualistiske verdier. Mange imamer mener at familiens økonomi er den vanligste kilden til uenighet og konflikt mellom ektefeller. De mener også at islam gir ganske tydelige retningslinjer for fordeling av ansvar for økonomisk forsørgelse av familie og barn.

Det grunnleggende prinsippet er at en ektemann har hovedansvaret for å forsørge. Han skal tjene penger, og skaffe det familien trenger. En manns inntekt tilhører familien som fellesskap. En kvinne vil ofte ikke få det samme ansvaret. Samtidig som den muslimske mannen tillegges et stort ansvar i familien fra et religiøst perspektiv, tillegges han negative egenskaper av samfunnet utenfor familien. Det er skrevet mye om hvordan muslimske menn, både i Norge og i Europa ellers, ofte oppfattes som personer som undertrykker kvinner. Den britiske sosiologen Sara R. Farris har foreslått begrepet femonasjonalisme for å betegne en tendens i Vest-Europa til at muslimske menn oppfattes som en trussel, mens muslimske kvinner sees som ofre som må reddes.

Et paradoks, hevder Farris, er at femonasjonalismen deles av miljøer som tradisjonelt har lite til felles, som nasjonalistiske grupper på ytre høyre og feministiske grupper som man ville plassert på venstresiden i politikken

Den samme tendensen i «vestlig» kultur og politisk debatt, ble diskutert av antropologen Lila Abu-Lughod da hun i en kjent artikkel fra 2002 stilte det retoriske spørsmålet «Trenger muslimske kvinner å bli reddet?» Et paradoks, hevder Farris, er at femonasjonalismen deles av miljøer som tradisjonelt har lite til felles, som nasjonalistiske grupper på ytre høyre og feministiske grupper som man ville plassert på venstresiden i politikken. Framstillinger av muslimske menn som overgripere og kvinner som ofre, dominerer i medier og politikk, ifølge kritikere som Farris og Abu-Lughod, men fordommene kan også påvirke hvordan man ser og tolker mennesker i hverdagskontekster.

Frihet og penger

Norsk kultur legger enorm vekt på individets frihet. Som forkjemper for det liberale demokratiet, er jeg selv tilhenger av disse verdiene. Muslimske kvinner i Norge møter ekstra forventninger om at de skal jobbe for å realisere seg selv som frie individer som tar selvstendige valg. Det er positivt, men det bør ikke automatisk innebære en forestilling om muslimske menn som trussel mot muslimske kvinners frihet og selvrealisering. Abid Rajas selvbiografi Min Skyld handler blant annet om kompleksiteten og utfordringene – for både menn og kvinner – ved å skulle frigjøre seg fra illiberale, pakistanske og islamske normer.

Ofte handler frihet om penger, og i økonomiske spørsmål kan islamske forventninger til menn som forsørgere kollidere med liberale, norske forventninger til kvinner. Mannens forståelse av islam forteller ham at han har et enormt ansvar som forsørger. Konas frigjøring i et norsk arbeidsmarked gir henne en grei månedslønn, som hun kan bruke på seg selv. For å sette det på spissen: En muslimsk mann kan være nødt til å sjonglere flere jobber for å betale husleie og strøm, og skaffe mat til hele familien, mens kona bruker egen lønn til å dra på ferie til Dubai for å kjøpe smykker.

Undertrykket hjemme og ute

Mye av den norske og internasjonale forskningen på familiefeltet har hatt et fokus på kvinners rettigheter i familien, ikke minst i forbindelse med ekteskap og skilsmisse. Dette har tatt fokuset vekk fra andre sider ved familien i muslimske miljøer, og det har tatt fokuset vekk fra menns situasjon og utfordringer. Jeg tror for eksempel denne tendensen har gjort seg gjeldende ved Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo, hvor man har hatt flere forskningsprosjekter om muslimske kvinners rettigheter. Her sees gjerne religiøse institusjoner og ledere som en hindring for kvinner, men man har ikke spurt om likestillingsutfordringer for muslimske menn.

Mye av den norske og internasjonale forskningen på familiefeltet har hatt et fokus på kvinners rettigheter i familien, ikke minst i forbindelse med ekteskap og skilsmisse. Dette har tatt fokuset vekk fra andre sider ved familien i muslimske miljøer, og det har tatt fokuset vekk fra menns situasjon og utfordringer

Men noe forskning finnes, hvis vi løfter blikket litt. Den danske forskeren Anika Liversage har undersøkt hvordan en del muslimske menn i Danmark er undertrykt og maktesløse i familiesituasjonen. Hun har også, sammen med den britiske forskeren Katharine Charlsey, sett på hvordan muslimske menn som kommer til Storbritannia og Danmark og gifter seg, havner i roller hvor de både undertrykkes hjemme og er maktesløse i samfunnet utenfor hjemmet. De finner at noen muslimske menn undertrykkes og kontrolleres av sine hustruer og hennes storfamilie, men deres identitet – som menn, som (nyankomne) innvandrere, og som muslimer – gjør det vanskelig å snakke om slike problemer. Det er noe med å både være mann og innvandrer og muslim, som kan gjøre mennesker ekstra marginaliserte og sårbare. Disse mennene passer ikke inn i vår forståelse av undertrykking i muslimske familier, hvor forskere og offentlige tjenester leter etter undertrykte kvinner og undertrykkende menn.

Det nylige opprettede Mannsutvalget skal jobbe fram til våren 2024 med å gi en helhetlig oversikt over likestillingsutfordringer som gutter og menn i Norge møter gjennom livsløpet. La oss håpe utvalget vil klare å sette fingeren på en del av de utfordringene som muslimske menn kan møte

Kulturforskjeller gir ulik makt

Imamene jeg har snakket med, er selvsagt ikke bare opptatt av menn. De snakket også om kvinners utfordringer. Også ungdommer er et svært viktig tema for mange av dem. Det var bred enighet blant imamene jeg har snakket med, om at noen av de største problemene oppstår når det er store kulturforskjeller i et ekteskap, for eksempel ved at den ene er oppvokst i Norge, mens den andre parten er nyankommet. En slik skjevhet gir også en asymmetri i makt fordi den ene ektefellen kan navigere i det norske samfunnet og norske institusjoner, og den andre ikke.

Les også: Anne og Per Arne Dahl har vært gift i 47 år - men sier ikke «jeg elsker deg»

Det nylige opprettede Mannsutvalget skal jobbe fram til våren 2024 med å gi en helhetlig oversikt over likestillingsutfordringer som gutter og menn i Norge møter gjennom livsløpet. La oss håpe utvalget vil klare å sette fingeren på en del av de utfordringene som muslimske menn kan møte i skjæringspunktet mellom islams normer om forsørgeransvar og norske likestillingsidealer.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Verdidebatt