Er muslimske menn likestilte?

Jeg har i flere år drevet forskning om muslimer i Norge og andre nordiske land, og har ofte blitt overrasket over hvor mye tid og krefter imamer bruker på å hjelpe ektepar og familier med det vi litt løst kan kalle «familieterapi». Det kan dreie seg om samtaler om barneoppdragelse, eller om fordeling av ansvar og byrder mellom ektefeller i dagliglivet, eller besøk i hjemme for samtaler under familiekriser.

Det at religiøse ledere engasjerer seg i familieterapi, er ikke rart eller uvanlig. Religiøse organisasjoner og verdier har alltid hatt en sterk posisjon i de norske familieverntjenestene. Familien har jo gjerne vært kirkens domene. I Norge har familieverntjenestene i dag to spor, et kristent og et ikke-kristent. De kirkelige familievernkontorene tilbyr kurs og veiledning og foretar mekling etter de samme lovene som det ikke-kristne familievernet. Flere steder i landet finnes det bare kirkelige familievernkontorene, noe som har irritert blant andre Human-Etisk Forbund.

Gjennom de 5-6 siste årene har jeg snakket med mange imamer om denne siden av arbeidet deres. De mener selv at de har ganske gode forutsetninger for å hjelpe familier med problemer, og samtidig understreker de sterkt at deres autoritet er svært begrenset. En del av ekteparene som oppsøker dem, tror at imamene har en makt som de i realiteten ikke har. De har dermed forhåpninger om å få hjelp i vanskelige familiesaker hvor imamen raskt må melde pass. Noen imamer opplever dette som belastende, og alle jeg har snakket med vil overlate de vanskeligste familiespørsmålene til myndighetene.