Lytt til andre røster, Rødner

Min oppdragelse hjemme ga meg et fundament i den wergelandske tradisjonen at jøder er en del av det norske folk. Jan Benjamin Rødner har et vesentlig ansvar for at jeg fikk videreutviklet dette til en dyp respekt for jødisk kultur og politiske prosjekter. Han rekrutterte meg og en ganske stor gruppe norske studenter med et mangfold av politiske og religiøse holdninger, til å arbeide seks uker i den legendariske kibbutzen Mishmar HaEmek.

En av de aller viktigste tingene jeg lærte der var den jødiske kulturens åpne meningsbrytning og at ingen spørsmål var forbudt å stille. De lærte meg også at det fredelige samkvemmet med arabiske naboer som da rådet mellom kibbutzen og naboene, viste at det var mulig å skape en inkluderende israelsk nasjon.

Anerkjennelse av situasjonen

Rødners innlegg i VL 20.10, der han også har en visitt til meg, har ikke mange spor av den kulturen jeg møtte i kibbutzen. En ting er hans lesning og gjennompolitiserte tolkning av det palestinske Kairos-dokumentet. At Den norske kirke anbefaler å lese det, betyr jo ikke at en slutter seg til dokumentet i et og alt. Men det er en anerkjennelse av at det reflekterer situasjonen i Det hellige land slik svært mange palestinske kristne erfarer den. Det er en røst som mange bør lytte til og ikke demonisere.

[ Rødner: – Kirken må snu ]

Rødner overser også at Den norske kirke helt fra sin deltagelse i Kirkenes verdensråds første generalforsamling i 1948 og i alle uttalelser senere har bekreftet og forsvart staten Israels legitimitet og rett til sikkerhet og selvforsvar. Det er dessuten positivt feil at vi ikke har kritisert nabostaters undertrykkende politikk og advart mot antisemittisme. I mange tiår har Den norske kirke hatt aktive relasjoner til kirkene i andre land i regionen og forsøkt å følge kirkelederes råd om hvilken strategi en skal følge i møte med de autoritære regimene. Selv har jeg i direkte møte med ledere i Hamas i Gaza meldt meget tydelig kritikk av deres positive henvisning til det antisemittiske skriftet Sions vises protokoller.

Ramsalt kritikk

Jeg har gjennom årene hatt til dels nære relasjoner til ulike jødiske bevegelser for sannhet, rettferdighet og fred. De har lært meg mye om mot til motstand og profetiske handlinger. Deres ramsalte kritikk av den israelske statens fremferd mot palestinere, brutale annekteringspolitikk og kollektive avstraffelser gjør Den norske kirkes kritikk av staten Israels overgrep moderat i forhold. Det blir derfor ganske uforståelig at vår kritikk gir grunnlag for en demonisering av Den norske kirke som antijødisk og egentlig antisemittisk.

Rødner overser også at Den norske kirke helt fra sin deltagelse i Kirkenes Verdensråds første generalforsamling i 1948 og i alle uttalelser senere har bekreftet og forsvart staten Israels legitimitet og rett til sikkerhet og selvforsvar

Jeg anbefaler Rødner å sette seg inn i for eksempel dokumentasjonen til den jødiske eks-soldat-organisasjonen Breaking the Silence. Det vil også være opplysende å lytte til erfaringene Rabbis for Human Rights har i disse dagene med å beskytte palestineres olivenhøst mot settlerangrep. Michael Benyair, tidligere statsadvokat og høyesterettsdommer er også en viktig røst som med stor beklagelse har konkludert med at staten Israel nå er et apartheidregime. Den norske kirke har ikke sagt dette, selv om våre nære samarbeidspartnere i Sør-Afrika, senest ved Kirkens verdensråds generalforsamling, hevder dette.

Oppsiktsvekkende påstander

Det holder ikke at Rødner i prinsippet sier at det er legitimt å kritisere staten Israels politikk når han ulikt mange jødiske røster er helt taus om statens overgrep. Mest oppsiktsvekkende er det at han så tydelig hevder at det er uenighet om vurderingen av staten Israels politikk som er grunnen til at det ikke er ønskelig for Det mosaiske trossamfunn i Norge å ha en ordnet dialog med Den norske kirke.

En slik ensidig, politisert forståelse av premissene for en dialog mellom trossamfunn er å gjøre jøder i Norge ansvarlig for Israels politikk. Det vil aldri Den norske kirke gjøre. Det er desto mer beklagelig fordi det hindrer en felles arena der vi sammen kan arbeide for å endre norsk antijødisk politikk knyttet til for eksempel koscherslakting og omskjæring. Det gjør også samtalen om hvordan vi som kristen kirke skal opprettholde forskjellen til den jødiske religionen uten å anvende antijødiske motiver mer krevende. Men det hindrer ikke at Den norske kirke vil fortsette å være aktive i kampen mot antisemittisme.

[ Etterlyste svar om bruddet med Det mosaiske trossamfund ]