Det var her jeg begynte å elske Europa

Jeg var 17 år gammel da jeg pakket kofferten og reiste min vei. Fra et provinsielt eneboligstrøk på Haslum til internatskolen United World Colleges i Maastricht. Her skulle jeg ta de to siste årene av videregående sammen med elever fra hele verden. Jeg skulle bo på firemannsrom og spise smakløs kantinemat.

De sene tenårene er formative. Brått blir man voksen. Med forelskelse, stress, sorg og all tvetydigheten som følger med livet.

For min del bød det på en ny ydmykhet. Jeg tror jeg rett og slett ikke forstod betydningen av egne privilegier før jeg ble kjent med folk som manglet dem. Joda, jeg visste at det å bli født i Norge er et vinnerlodd. At jeg har vært heldig, heldigere enn de fleste. Men det var like fullt mange friheter jeg tok for gitt, mange særrettigheter jeg ikke var bevisst.

Det tok et par uker før elevene som kom utenfra EØS-området fikk utstedt midlertidig oppholdstillatelse fra nederlandske myndigheter. Et enkelt ID-kort i posten. En syrisk venn av meg fikk tårer i øynene da han åpnet konvolutten. Med den pågående borgerkrigen i landet hans, hadde stadig flere land innført krav om visum for syriske borgere. Plutselig kunne han reise hvor som helst på det europeiske kontinentet. Helt fritt.

Portene til det grenseløse Europa ble med det åpnet fra middelalderbyen Maastricht, langs elven Maas sør i Nederland. Et steinkast unna Drielandenpunt, der hollenderne forenes med sine belgiske og tyske naboer. Det var i Maastricht at europeiske ledere i 1992 nedtegnet traktaten som ble oppkalt etter byen. Det var der euroen ble unnfanget og en politisk union ble til. Det var her jeg begynte å elske Europa.

Arven fra folkeavstemningene

For to år siden vedtok Venstres landsmøte at partiet på sikt vil søke medlemskap i EU. Det kom ikke akkurat som noe sjokk.

Partiet hadde lenge vært det eneste blant sine søsterpartier som ikke var uttalt pro-europeisk. Å gå inn for norsk medlemskap i Den europeiske union var et naturlig utviklingstrekk for et liberalt og internasjonalt orientert parti.

Vi visste hvor flertallet i salen stod. Ikke at det nødvendigvis alltid har betydd så mye.

Da Lars Sponheim i 2009 kom ut av skapet som EU-tilhenger, var det i realiteten et ja-flertall i salen. Med tolv stemmers overvekt endte landsmøtet likevel på at Venstre ikke skulle bli et ja-parti. Sponheim var blant de som den gang stemte mot egen overbevisning.

Spørsmålet om norsk EU-medlemskap har ikke vært særlig vitalt så lenge jeg har levd. EØS-avtalen la ballen død. Den norske tilknytningen til det indre markedet er sikret, og vi er tett integrert i vårt viktigste internasjonale samarbeid. Det er gode holdepunkter for å hevde at det ikke har vært tvingende nødvendig for Venstre å fatte et klart ja-standpunkt de siste 28 årene.

En syrisk venn fikk tårer i øynene da han åpnet konvolutten. Plutselig kunne han reise hvor som helst på det europeiske kontinentet. Helt fritt

Men hva den politiske situasjonen tilsier er én ting. Hva som oppleves som en nødvendighet for et partis interne sjelesorg, er noe annet.

På 2020-landsmøtet fikk den snevre skaren av EU-tilhengere i Norge viljen sin. Venstre ble et ja-parti. Vi som hadde ivret for vedtaket, markerte det med lavmælt klapping. I forkant hadde det blitt formanet til å ikke feire seieren for mye, i frykt for å støte vekk nei-folket. Så latent lå fortsatt EU-spørsmålet i Venstre, nesten 50 år etter det skjebnesvangre landsmøtet på Røros.

Den betente EF-striden

Det var for 50 år siden, 11. november 1972, at Venstre sprakk i midten i Bergstaden. Partiet avholdt et ekstraordinært landsmøte i etterkant av EF-avstemningen. Stortingsrepresentantene ble forpliktet til å følge resultatet av folkeavstemningen.

Så brøt altså de åtte EU-tilhengerne blant partiets 13 stortingsrepresentanter ut og dannet Det Nye Folkepartiet, som senere ble til Det Liberale Folkepartiet. Blant utbryterne fant man partiveteran Bent Røiseland og daværende Venstre-formann Helge Seip.

For Venstres del dannet splittelsen bakteppet for flere tiårs ørkenvandring. Selv etter at fraksjonene gjenforente seg i 1988, har spøkelset fra Røros fortsatt å hjemsøke partiet. Såret har vist seg vanskelig å lege.

Mange faktorer virket inn i splittelsen, som misnøye med Korvald-regjeringen, utfordrende persondynamikk i stortingsgruppen, fraksjonering og maktkamp internt. Og selvfølgelig EF-saken, som utbryterne heiste som viktigste sak. Det var vel så mye et strategisk valg som en politisk skillelinje. Noe ufortjent, og trolig utilsiktet av utbryterne, ble EF-standpunktet hengende igjen som syndebukken i den indre gjenfortellingen.

Også Arbeiderpartiet og KrF kom ut av EF-striden med sår. Med et Arbeiderparti som i snitt ligger på 20-tallet på dagens meningsmålinger, er det utenkelig at partiet kommer til å fortsette å drive EU-kampen fremover. Desto større er ansvaret som hviler på Høyres skuldre, skal spørsmålet aktualiseres.

Men tiden kan være på EU-samarbeidets side. Med Putins tragiske angrepskrig mot Ukraina skyter det utenriks- og forsvarspolitiske samarbeidet framover i rekordfart. Kriser har historisk sett vært en motor for akselerert integrasjon i EU.

Da oppstår naturligvis spørsmålet om Norge skal inngå i denne integrasjonen. Sannsynligvis gjør vi det, sammen med våre naboland. Det er realiteten med dagens EØS-tilværelse. Vi har kanskje en fot utenfor, men vi tar som hovedregel skritt innover og blir sånn sett tettere integrert med Europa for hver dag som går.

Nei-siden vant kanskje folkeavstemningene i 1972 og 1994. Men de har tapt hver eneste dag siden. Og narrativet er ikke lenger på deres side.

[ Magnus Slagsvold Støres åndelege appetitt gjorde han ustabil ]

Er Europa problemet?

Den europeiske union kan sies å ha splittet den norske befolkningen to ganger. Men partitilhørighet og ideologi gjør stadig det samme. Hvorfor er det da slik at EU-standpunktet er så betent, så enormt følelsesladet, en så tydelig identitetsmarkør? Nok til at et politisk parti kan splittes, at en partileder kan gå av, at en regjering kan stille kabinettspørsmål på det?

Selv fem år etter Brexit-avstemningen oppgir briter å ha sterkere identitetsmessig tilknytning til hvorvidt de stemte «Remain» eller «Leave» enn partitilhørighet. Og verden sees på gjennom disse linsene, på samme måte som politikken kan betraktes gjennom ideologiske briller.

En kunne forventet noe annet, gitt omstendighetene. Brexit er gjennomført og Storbritannia har forlatt EU. Sannsynligheten for en ny folkeavstemning og britisk EU-medlemskap i nær fremtid er nær null. Ingen av Storbritannias to største partier støtter noen av disse mulighetene. Burde ikke det gi grunnlag for å legge Brexit bak seg, og komme seg videre?

Særlig de som stemte Remain, kunne man tro hadde kommet til å godta utfallet. Men tvert imot. Motstanderne av Brexit oppgir i enda større grad enn tilhengerne at identitetstilknytningen deres fortsatt er veldig sterk.

Både Brexit og de norske folkeavstemningene kan sees på som typiske sentrum-periferi-konflikter. Den britiske journalisten og forfatteren David Goodharts inndeling inn i «somewheres» og «anywheres» kan utdype og forklare motsetningene i EU-debatten. «Anywheres» har en større grad av mobilitet og en mindre stedsbundet identitetstilknytning. De har gjerne høyere utdanning og er bosatt i en stor by. Følgelig er de gjerne mer positive til europeisk samarbeid.

Jeg er riktignok norsk, men ikke mer annerledes enn at jeg også er europeer. Det er her jeg hører hjemme

Det skal ikke stikkes under en stol at det ikke er jobbene til disse «anywheres» som trues av de fire frihetene. Det er ikke deres lønninger som risikerer press som følge av økt arbeidsmigrasjon. Det er ikke deres næringer som potensielt må inngå i konkurranse med fransk landbruk.

Det er heller ikke Europa som er roten til problemene som såkalte «somewheres» opplever. Men strukturene til EU, som ofte oppleves som uforståelige, kombinert med den opplevde avstanden til maskineriet i Brussel, kan medføre at EU for mange sees på som selve manifestasjonen av systemet i møte med den lille mannen.

Ironisk nok er det nettopp overfor den såkalte «periferien» at EU målretter sin innsats. Reis ut på landsbygda i Romania, og du passerer skilt etter skilt som proklamerer at infrastrukturen er sponset av unionen. Det er ved å sette minstestandarder på en rekke områder at EU sørger for å bedre arbeidsmiljøet til de i mer lavtlønte yrker, fremme likestilling på arbeidsmarkedet, og motvirke sosial dumping.

[ Kristine Banggren Gripsgård: «Gud har forsvunnet og mitt hjerte er urolig» ]

Vårt Europa?

Europa er sjelden problemet, og heller ikke alltid løsningen. I alle fall ikke slik unionen er i dag, der svært mange oppgaver fortsatt løses på nasjonalt heller enn overnasjonalt nivå.

Europadebatten i Norge, og i flere andre europeiske land, preges ofte av detaljer. Vi diskuterer minstelønn og euro. Dette er viktige saker som også hører til i europadebatten. Men i spørsmålet om vår tilknytning til Europa, trekker disse temaene oppmerksomheten vekk fra den større himmelen.

For hva handler det europeiske samarbeidet om? Helt grunnleggende, at samarbeid fungerer. Det fremmer verdiene vi opptas av, det trygger interessene våre, det gir oss stabilitet.

Ironisk nok er det nettopp overfor den såkalte «periferien» at EU målretter sin innsats

Den tidligere presidenten av Europaparlamentet, David Sassoli, spurte ved markeringen av nazistenes massakre ved Cibeno i Italia: «Hvorfor er alle autoritære regimer så redde for Europa?»

Før han selv svarte: «Det er bare én grunn. Våre verdier gjør dem redde. Fordi frihet fører til likhet, rettferdighet, transparens, muligheter og fred. Og når det har skjedd i Europa, kan det skje hvor som helst.»

I 1972 gikk folket i tog for å beholde norske naturressurser og «sjølråderett». I dag vet vi at ingen av disse er truet av EU. Da Norge igjen stemte nei i 1994, stod omtrent en samlet miljøbevegelse på nei-siden. I dag er det EU heller enn nasjonalstatene som øker ambisjonsnivået for utslippskutt.

Tiden har vist at temmelig mye av det som preget tidligere valgkamper mot EU var feil. Likevel knytter vi mye av vår nasjonale historiefortelling til «annerledeslandet» og at vi valgte å stå utenfor.

Men vi er ikke mer annerledes enn at naboene våre tar del i dette fellesskapet. Vi er ikke mer annerledes enn at vi stadig banker på dørene til Brussel og ber om at vår stemme også skal bli hørt.

Det siste året mitt i Nederland markerte byen 25-årsjubileum for Maastricht-traktaten. En gang på vårparten ble jeg stoppet på vei til dagligvarebutikken og spurt om jeg ville delta i et videoprosjekt om EU i forbindelse med «Europe Calling!»-konferansen.

Spørsmålene var nokså overfladiske. Hvor kom jeg fra? Var landet mitt EU-medlem? Hva betød Europa for meg? Da måtte jeg innrømme: Jeg er riktignok norsk, men ikke mer annerledes enn at jeg også er europeer. Det er her jeg hører hjemme.