Behovet for barnehospice består

Behovet for et barnehospice forsvinner ikke, uansett hvordan saken i Kristiansand og Andreas hus ender. Jeg har fått besøke slike senter i blant annet England, og vet at de fyller et behov den offentlige helsetjenesten ikke gjør.

Kommentator Sigrid Rege Gårdsvoll skriver i en kommentar i Vårt Land at satsingen for syke barn er feilslått. Jeg er helt uenig. Prosjektet var ment som et forsøksprosjekt som også helseministeren har sagt hun ser frem til å høste erfaringer fra, for å se om man skal etablere flere senter i Norge. En sak om mulig økonomisk mislighold kommer ikke i veien for de ambisjonene.

Riktig å ta et steg tilbake

Frp er glade for at Helsedirektoratet nå skal granske pengebruken ved Andreas hus i Kristiansand. Slik saken fremstår i mediene nå, skulle det bare mangle. Sløsing og uvettig bruk av skattebetalernes penger skal man i alle tilfeller slå hardt ned på og undersøke nøye.

En sak om mulig økonomisk mislighold kommer ikke i veien for de ambisjonene

Samtidig er vi nødt til å ta et steg tilbake. Denne saken må ikke komme i veien for at vi trenger et tilbud for syke og døende barn i Norge. Frp har i mange år kjempet for at vi skal få etablert et barnehospice, til tross for at noen eksperter og fagmiljø har vært uenige. Kritikken har i stor grad handlet om lokalisering. I så måte er jeg helt enig i kritikken – et barnehospice plassert i Kristiansand vil være for langt unna for de fleste. Det er rett og slett en realitet i et langstrakt land som vårt eget.

Samtidig har vi hele tiden omtalt dette som et pilotprosjekt for å se om vi skal etablere flere senter, flere steder i Norge. Barnehospicet i Kristiansand var ikke siste steg, men det første.

Sakens egentlige kjerne

Selv om det er bra at pengebruken nå skal granskes, er det likevel viktig at vi ikke ser bort ifra sakens kjerne, nemlig at regjeringen nå er i ferd med å gjennomføre den største avdemokratiseringen av frivillige organisasjoner i moderne historie. Saken ga helseminister Kjerkol akkurat det hun trengte – et sterkt argument for å ta alle organisasjonene vekk fra statsbudsjettet og over til byråkratene gjennom en søkbar pott. Under påskudd av strengere kontroll og regulering av hvem som får penger og på hvilket grunnlag.

Når en organisasjon får penger over statsbudsjettet, er en av kontrollmekanismene at vi politikere kan følge med på dem og bevilge mer eller mindre penger. Når det dukker opp problematiske sider ved organisasjonene, kan vi kreve gjennomganger og vurdere midlene de får. Fordelen ved denne ordningen er at den gir organisasjonene en viss grad av forutsigbarhet. De vet fra år til år hva de kan regne med å få, og vi kan også bevilge penger som strekker seg over flere år. Om regjeringen får viljen sin, skal denne makten flyttes vekk fra politikerne og over til byråkratene.

Saken ga helseminister Kjerkol akkurat det hun trengte – et sterkt argument for å ta alle organisasjonene vekk fra statsbudsjettet og over til byråkratene gjennom en søkbar pott

Store konsekvenser

Tanken høres kanskje forlokkende ut, spesielt om man er politiker som ikke liker å gjøre prioriteringer. Da kan man skyve embetsverket foran seg og gjemme seg bak søknadsskjema og tunge, byråkratiske prosesser. Konsekvensen er at forutsigbarheten til organisasjonene forsvinner.

Flere organisasjoner har tatt kontakt med oss og sagt de ikke kan drive videre med den foreslåtte ordningen. Endringen blir rett og slett for stor.