Verdidebatt

Alle fikk sin egen flamme

Hvordan vil det teologiske språket se ut dersom vi begynner med Ånden?

Et økende antall teologer spør i dag: Hva er det som kommer først og sist når vi skriver teologi? Må dogmatikk og troslære med nødvendighet starte med Gud og ende med læren om Den hellige ånd? Kan det like gjerne være motsatt?

Den store apostelen Paulus skriver et sted om «det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte (…) det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd». Mon tro om ikke dette er beskrivelsen av et Åndens menneskeet pneumatikos anthropos? Jeg tror jeg møtte noen av dem som barn i min pentekostale trostradisjon. De var blitt venn med dette språket og var ikke tilfredse med at det bare fantes noen objektive sannheter om Gud. De hadde fått smaken på en spiritualitet. Den som samtidig hadde gitt dem en slitesterk tro. Hva skal vi kalle en slik teologi?

Den store teologen og kristologen, Karl Barth, skrev på slutten av sitt liv, at han så for seg muligheten av å utvikle en teologi knyttet til den tredje trosartikkel, en teologi preget og bestemt av Den hellige ånd: «Alt som trenger å bli sagt, tenkt og trodd om Gud som far og Gud som sønn knyttet til den første og andre trosartikkel, kunne ha vært belyst gjennom Gud Den hellige ånd,» skrev Barth.

Hvordan vil det teologiske språket se ut dersom vi begynner med Ånden og lar «det siste bli det første»?

Første, andre eller tredje trosartikkel?

Når kristen troslære skal presenteres, har tyngdepunktet alltid vært den første og andre trosartikkelen, med sin bekjennelse av Gud som Fader og Jesus som frelser. Middelalderens skolastiske teologi hadde sitt fokus på gudsbevis, teser, argumenter og begreper. Og reformasjonsteologien fikk sitt tyngdepunkt i frelsen gjennom nåden i Kristus alene. Og så, fra «side 200» eller der omkring, har læren om Ånden blitt presentert, gjerne tett sammenvevd med læren om kirken og sakramentene.

Men nå er naturligvis ikke Ånden blant de ting kirken rår over. Spørsmålet blir dermed om det er andre betoninger og tilnærminger som må framheves sterkere når nye dogmatiske verk skal skrives i tiden som kommer.

Hvorfor åpner Bibelen allerede på side én med å fortelle om Guds Ånd? Hvorfor starter evangeliene med å fortelle om Helligåndens besøk hos Maria? Hvorfor innleder Jesus sin gjerning med å snakke om en dåp i ånd og ild? Og hva betyr det for oss at Apostelgjerningene – og dermed fortellingen om kirken – åpner med en dramatisk pinsefortelling?

«Trinitetens Askepott»

Ved nærmere ettertanke står Gud Den hellige ånd bak mye av det som behandles i troslæren. Det meste av det som den treenige Gud er og gjør, er i Bibelen omkranset av et pneumatologisk språk. Da er det kanskje ikke urimelig å forvente at Ånden gis en tilsvarende plass i teologien?

Den irske teologen, Alister McGrath, spør hvorfor Ånden har vært trinitetens Askepott, der hun sitter gjenglemt hjemme mens de to andre svinger seg rundt på det teologiske ballet. Finnes det en «blind spot» i forståelsen av Ånden i deler av den protestantiske fagteologien?

Den tyske teologen, Jürgen Moltmann, er i boken The Spirit of Life, tydelig på at dersom vi tegner et for smalt blide av Gud som Ånden, utarmes kirkene. Mennesker føler ikke at de blir tatt seriøst som selvstendige individer, dersom de får høre at de kan erfare Ånden bare gjennom kirkelige handlinger utført av andre.

Kirkenes behov for kontroll

Nå har det ikke vært mangel på stemmer og bevegelser opp gjennom kirkens historie som har etterlyst et tydelige innslag av Åndens nærvær i den kirkelige praksis. Det er nok å nevne Montanus i det 2. århundre eller Valdenser-vekkelsen i det 12. århundre. Men disse bevegelsene lyktes sjelden bedre enn å bli drevet ut til kirkens yttergrenser, og de ble raskt betegnet som «svermere» og «entusiaster». Kritikken den andre veien er også kjent, noe Oskar Skarsaune beskriver på denne måten: «Bevegelsen gikk fra Ånd til organisasjon. Fra karismer til embete. Fra opplevelse til tradisjon. Fra impulsivitet til liturgisk stramhet. Fra tro til dogme, og fra dogme til ortodoksi.»

Princeton-teologen, Daniel Migliore, sier at når teologer i dag skriver troslære, må de bli tydeligere i å tegne bildet av Ånden som Guds frigjørende kraft som skaper et oppreist og modig liv. De må svare på hungeren mange har etter en dypere tro. Og de må peke på en sunn spiritualitet som er bærekraftig nok til å fylle de rom som den eksistensielle krisen har skapt. For Gud er ikke bare over oss eller for oss. Gud er også i oss.

Det er lett å glemme at de første kristne tenkerne nettopp appellerte til de mer emosjonelle sidene ved troens liv. Tenkere som Augustin, Gregor av Nyssa, Origenes og Maximus Bekjenneren sto ikke på distanse fra kirken. De førte samtaler med greske og romerske filosofer. Samtidig levde de nær kirkens indre liv. De grep ikke bare til pennen. De løftet også sine hender i tilbedelse. Og de foldet dem i bønn. De visste at bønnene rører ved den hånd som selv rører ved verden. Slik ble den kristne dogmatikken skapt som frukt av refleksjon over praksis.

En erfaring i den globale kirke

Teologen Edvard Schweizer sier at «lenge før Ånden var et faktum som en teologisk doktrine, var den en erfaring i de første kristnes tro». Etter pinsedag er Gud i grunnleggende forstand nærværende gjennom Ånden: som livsgiver, i de hellige handlingene og ved de gaver og tjenester den gir. For store grupper av kristne har dette skapt en spiritualitet som er mer muntlig enn skriftlig, mer erfaringsbasert enn prinsipiell, og mer fortellende enn foreskrivende. Dette er noe som erfares, ikke minst innenfor frigjøringsteologien og av feministteologer.

Den sveitsiske pinseforskeren, Walter J. Hollenweger, undrer seg på om fagteologien kan ha vært for opptatt av konsepter og definisjoner. Han minner om at teologien også må komme til uttrykk som historier, sanger, riter og muntlig tradisjon. En slik tilnærming bygger ikke så mye på erklæringer som på lignelser. Den ikke bare informerer, men transformerer. Den synges og danses mer enn den diskuteres.

Trøtte hender til bønder og fiskere og husmødre fikk nytt liv, løftet seg i tilbedelse, lot seg bevege av Gud. Men ingen av dem ble herlighetsteologer av den grunn. For de visste at fjøsstellet ventet – og en ny og krevende dag på sjøen

Kunstnerånd

Til alle tider har kristne bekjent: «Jeg tror på Den hellige ånd.» Det leder meg over til de bibelske kildene. Det gammeltestamentlige ordet ruach uttrykker ikke bare luft, vind og pust, men beskriver en Gud som gir seg til kjenne ved å utdele sine gaver og utruste mennesker. Før ordene fra Guds munn begynte å lyde, svevde Guds ånd – ruach elohim – over vannet (1 Mos 1,2). Etter Exodus sang Moses: «Ved en pust av din nese tårnet vannet seg opp» (2 Mos 15,8). Før vi kan si at Gud talte, må vi si at Guds ånd blåste.

Gud fylte mennesker med kunstnerånd, ga med visdom og innsikt og evne til alle slags håndverk. Moses ønsket at «hele Herrens folk var profeter, at Herren ville legge sin Ånd på dem». Saul kom i profetisk henrykkelse da han møtte dansende profeter ved Gibea. Dette minner meg om det jeg noen ganger kunne høre i min barndoms menighet: Da trøtte hender til bønder og fiskere og husmødre fikk nytt liv, løftet seg i tilbedelse, lot seg bevege av Gud. Men ingen av dem ble herlighetsteologer av den grunn. For de visste at fjøsstellet ventet – og en ny og krevende dag på sjøen.

Evangeliene starter med å fortelle om hvordan Ånden kommer over Maria: «Den høyestes kraft skal overskygge deg» (Luk 1,35). En engel taler også til Sakarja. Og Elisabet fylles av Guds Ånd. Kvinner og menn kommer i profetisk henrykkelse og synger lovsanger om Guds storverk. Tenk på hærskaren av engler og lovsangen julenatt! Det profetiske miljøet rundt templet og Simeons lovsang. Lukas og Markus forteller om hvordan det gjæret og boblet av profetiske ord. Gud talte i syner og drømmer.

Og da Jesus, i synagogen i Nasaret, bladde seg fram til ordene i Jesaja-boken om at Herrens Ånd var over ham for at de fattige skulle få høre gode nyheter, så var ikke det bare en hendelse som definerte Jesus. Det ble også et livsprogram for kirkene til alle tider.

At Åndens gave ble gitt til alle, demonterte de religiøse hierarkiene og la grunnen for en radikal likeverdighet

Den varme lavastrømmen

Så kommer fortellingen om pinsen. Den som forandret alt. En forsmak av dette hadde disiplene fått allerede påskedagskvelden. Noen nyslåtte, men likevel redde oppstandelsesvitner, fikk besøk av den oppstandne. Han identifiserte seg ved hjelp av noen sårmerker, hilste dem med fred, ga dem et oppdrag, blåste på dem og ba dem å ta imot Den hellige ånd.

Pinsedagen realiserer dette i fullskalaformat. Ånden kom som en varm lavastrøm og ble disiplenes store frigjøringsfortelling. Kanskje lo disiplene sin oppstandelseslatter da de så at tunger av ild skilte seg og satte seg på hver av dem. Alle fikk de sin egen flamme! Det viktigste ved pinsedagen var likevel ikke de ytre fenomenene, men det som skulle bli kirkens store prosjekt i verden: å gjøre evangeliet kjent, trodd og nærværende i alle kulturer, til alle tider, på alle steder, og på måter alle skulle kunne forstå.

Jeg ser for meg Peter – ja, nettopp: Peter! – stå fram denne dagen som en overraskende moden fortolker av en ellers kaotisk pinsedag. Brennpunktet for ham er den store Joel-profetien: «Jeg utøser min Ånd over alle mennesker. Sønnene og døtrene deres skal tale profetord og ha syner, og de gamle skal ha drømmer …»

Åndens gave

At Ånden ble gitt til «alle», gjør pinsedagen paradigmatisk. Den blir tolkningsnøkkelen for nytestamentlig teologi. At Åndens gave ble gitt til alle, demonterte de religiøse hierarkiene og la grunnen for en radikal likeverdighet. Etter dette var det ikke nødvendig for urkirken å snakke om «en åndsfylt kristen»; vi sier jo heller ikke «en norsk nordmann …». Man kjente bare ett kristent liv, og det var livet i Ånden. Den var en kristen, den som hadde Ånden.

Åndens gave ble et metaforisk ladet begrep som uttrykker det overskudd av liv som gir troen vinger, men som også er der som et nærvær når spørsmål og tvilskamper oppstår, og når sykdom og sorg banker på døra. Sunn åndelighet inneholder også den nødvendige erkjennelse av egen svakhet og sårbarhet. Det er en korsmerket kraft, ikke «de store egoers teologi», for å sitere en dagsfersk kritikk av karismatikk på avveier.

Nye dimensjoner ved det kristne gudsbildet

Fordi alle som tror har fått Ånden som en del av sitt identitetsmessige genmateriale, kan vi tenke at det finnes en pinsedag for hver ny generasjon. Ingen som tilhører Gud, er født for seint. For hele kirken skulle dette komme til å være godt nytt: den gryende vissheten om at den ikke lever i kraft av sine tradisjoner og sine kapasiteter, men bare ved at den daglig ber: Veni, Sancte Spiritus – Kom, hellige ånd! At det gjelder å «drikke dypt av Ånden», har jeg ikke minst lært av dem som ellers har de lengste tradisjonene å lene seg til: katolsk og ortodoks tro og spiritualitet.

Hva betyr så alt dette? Blant annet at god teologi alltid vil måtte ha et solid innslag av den tredje trosartikkelen, kort og godt fordi vi befinner oss på denne siden av pinsedag. Nye dimensjoner ble da lagt til det kristne gudsbildet: Jesus var nå kommet i globalt format, i en annen substans, så å si. Ikke som kropp, men som kraft og som et universelt nærvær. Et trosfellesskap av radikal gjestfrihet hadde sett dagens lys.

Fordi det kom en pinsedag, er Guds frelsende nærvær kommet til oss, før vi rekker å be. Nå er Jesus her – i tilbedelsens nærvær, i brødet og Ordet, i vinen og vannet, i Åndens gaver og frukter, i menighetenes diakonale liv og i den profetiske kritikken av uretten i verden.

Når ordene ikke strekker til

Selv om vi ikke kommer forbi de mer transcendente og ontologiske perspektivene når vi skal beskrive Gud, er vår virkelighetserfaring grunnleggende relasjonelt konstituert. For å fange opp tidens puls, må teologene ha et erfaringsnært språk som rommer at livet i Gud er noe som setter oss i kontakt med de dypere lag i oss. Det gjør gjerne den troende stille, myndiggjør, stimulerer til bønn, og lokker fram hjertets indre sukk når ordene ikke lenger strekker til.

Bare de kirkemiljøer som tar folks religiøse lengsler og trospraksiser på alvor, som bekrefter deres verdier og gudsbilde, vil være attraktive midt i det postmoderne. Ikke bare det: En teologi som har sin forankring i det konkrete og livsnære, vil kunne tenke at alle de godhetsregimene som holder ondskapen i verden nede, er uttrykk for Åndens skapende liv.

Det åndelige blir som kjent ikke borte, selv ikke i vår sekulære virkelighet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt