En regnbue, ja faktisk en dobbel regnbue, åpenbarte seg over Buckingham Palace like etter at dronning Elizabeth II hadde sovnet inn. Det gikk et sus gjennom folkemengden som hadde samlet seg, og plutselig var det som om vi igjen levde i en fortryllet verden. I en tid da folket ble styrt av en dronning av Guds nåde, og det derfor var helt naturlig at Herren tente løftets bue på himmelen når regenten var gått bort.
Det sies at folk ikke tenker slik i dag. For i dag utgår all makt fra folket, og vi er også opplyst om risikoen ved ideen om en guddommelig sanksjonert makt. Teokrati er en motorvei til tyranni, sier vi. Derfor må vi for enhver pris avfortrylle makten.
Slik ser vi det – men det skal ikke mer til enn en regnbue før åndene våkner. Mens bildene av regnbuen ved siden av Union Jack på halv stang gikk verden over, tvitret selv den vanligvis så sekulære The New York Times andektig.
Verden er fortsatt magisk
I århundrer har vi blitt matet med rasjonelle argumenter om at kosmos er øde og tomt. Likevel forsvinner ikke følelsen av at verden er magisk. Det merkes også i hverdagen. Kirkebesøket har riktignok gått noe ned, men kristendommen ser ikke ut til å ha blitt erstattet av kjølig ateisme. I stedet blomstrer astrologi, medium og astralmassasje. Det postkristne samfunnet vender tilbake til hedenskapen i stedet for til Hedenius.
Det ser ut som om ateisme er mer unaturlig for mennesket enn troen på det overnaturlige. Det er ikke kristendommen som fortryller verden, men kirken gir mystikken en ramme og ærbødigheten en retning.
Dette gjelder, som Frank Rossavik påpeker i Aftenposten 15.9, også monarkiet. Etter kroningen av Elizabeth, i juni 1953, skrev den britiske forfatteren C. S. Lewis om reaksjonene i et brev til en venn. Ritualet gjorde inntrykk, for det handlet ikke bare om dronningen, men om noe større. Den unge monarken med den tunge kronen på hodet var, skriver Lewis, som et bilde av mennesket selv. Liten og svak, men likevel kalt til å representere Gud i verden.
Selv dronningen, konkluderte han, virket overveldet av kroningens sakramentale dimensjon.
Ikon, snarere enn idol
Det er i denne ånd Elizabeth har regjert. I de åtte tiårene hun har vært i søkelyset, har hun aldri latt egoet komme i veien for oppdraget. Mens andre snakker om verdien av å «være seg selv», har hun forblitt et symbol. Hun har vært et ikon snarere enn et idol, for å si det med Andrew Sullivan. Det vil si en som peker bort fra seg selv og mot noe større, i stedet for en kjendis som tiltrekker seg sine egne tilbedere.
Vi er kjent med farene ved ideen om sakral makt. Men la oss et øyeblikk snu perspektivet og vurdere risikoen ved å skille helt mellom makten og det hellige. Vi har nettopp hatt et valg her i Sverige, etter kampanjer som bar preg av popularitetskonkurranser mellom partilederne. Alle reduseres til merkevarer, og iblant har til og med koblingen til politikk vært vag. Vi skal stemme på ansikter og personligheter, ikke meninger og ideologi.
Kjendiskulten brer seg
Denne «tiktokifiseringen» av politikken er en konsekvens av at vi ikke lenger ser makt som et kall eller oppdrag. For hvordan kunne vi gjøre det når vi ikke lenger tror på noen som kaller?
Men noe må vi ære, det ligger i vår natur. Når tilbedelsen mister sin kirkelige ramme, rettes den i stedet mot slikt som mennesket alltid har tilbedt: Styrke, skjønnhet, ungdom, rikdom, glamour eller makt i seg selv. Det er ingen tilfeldighet at kjendiskulten brer seg etter hvert som samfunnet sekulariseres – eller at kjendisfiksering har funnet veien helt inn i politikken.
For når det mangler ikoner, vender vi oss i stedet mot idoler.