Verdidebatt

Det gylne lyset

RUS: Selv om en bølge av endring har truffet rusfeltet, er det fortsatt et hav som må flytte seg.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Hun sitter på gata utenfor et grått kontorbygg jeg går forbi på vei til jobb. Kopp foran seg, selv om ingen bruker kontanter lenger, jeg tenker på hvordan nåtidens betalingsløsninger har gjort hverdagen for folk som må be om penger, om mulig enda verre.

Ofte er hun ruset, andre ganger smiler hun litt beskjemmet. Når jeg av og til husker det, har jeg noen kontanter å putte i den som oftest tomme koppen. Av og til går vi til Narvesen sammen og kjøper litt mat. Siste gang snakket hun om bladene på trærne, om hvordan lyset falt på dem om ettermiddagen, det er gyllent, sa hun, smilte, den ene tanna borte, sår på leppa, det er gyllent.

Overdosetall

Høstlyset på bladene er gyllent. Det er ikke livet for de mange tusen som lever med ruslidelser i Norge. I 2020 døde 324 mennesker av overdose, det høyeste tallet på 20 år. Til sammenlikning døde 95 personer i trafikken samme år. Tenk på alle tiltakene vi som samfunn har iverksatt for å komme oss under 100 dødsfall der, nullvisjon, hvert liv teller

Det er lett å lese overdosetallene og gå videre. Gå forbi, slik jeg ofte gjør om morgenen, gjerne etter en runde med meg selv og min egen samvittighet om jeg skal engasjere meg i mitt medmenneske som sitter der på gata, eller ikke. Hvis jeg skal være helt ærlig, avhenger det veldig av hvilke livsbriller jeg ser verden gjennom nettopp den dagen. Noen ganger rekker ikke omsorgen min så langt, jeg irriterer meg, tenker, hvorfor tar hun seg ikke bare sammen, kanskje hun har seg selv å takke. Og de dagene, hvor hjertet mitt er lite og knirkete, går jeg bare forbi. Jeg er ikke alene om det.

Da Norges institusjon for menneskerettigheter i 2021 begynte et omfattende prosjekt om rusbrukeres menneskerettigheter, hadde vi mange møter med mange av de kunnskapsrike organisasjonene og fagpersonene som jobber på feltet. Ett ord dukket alltid opp først: Stigma. At de aller fleste av oss aksepterer at det finnes mennesker som det er greit å se litt ned på. I motsetning til andre grupper som også strever med lidelser som fører til destruktiv adferd, men som vi er enige om at fortjener hjelp, ikke straff og stigma.

Stigma

Om disse overdosetallene hadde vært annerledes uten stigmaene, vet vi ikke. Menneskerettslig har det uansett ingen ting å si. «Anerkjennelsen av iboende verdighet og like rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten», står det i fortalen til verdenserklæringen om menneskerettigheter. Sånn har det ikke føltes for rusavhengige.

Arild Knutsen, den dyktige lederen for organisasjonen for en human ruspolitikk, har kalt behandlingen av denne gruppa for en total utstøting og dehumanisering. Men også de som bruker rus uten å ha tung avhengighetsproblematikk, forteller om ulike former for stigma. Hvordan kom vi dit? Og har menneskerettighetene gjort noe med det?

Noen ganger rekker ikke omsorgen min så langt

Et tilbakeblikk

Historisk har det internasjonale narkotikapolitiske samarbeidet vært preget av kontrolltiltak. FNs tre narkotikakonvensjoner, som krevde kriminalisering av befatning med narkotika, var sentrale på siste halvdel av 1900-tallet. Målet var en verden fri for ulovlige rusmidler. For å oppnå dette, tok mange land i bruk strenge og repressive virkemidler mot brukere.

Også norsk narkotikapolitikk fulgte denne utviklingen. Fra midten av 1960-tallet så vi på rus gjennom et straffeprisme, på 1980-tallet skjerpet vi straffene, og mot slutten av århundret økte antallet narkotikarelaterte straffesaker kraftig.

Men parallelt med dette, økte også kritikken mot kriminalpolitikken på narkotikafeltet. Flere land erstattet strafferettslige virkemidler med helsemessige, samtidig som folkehelseperspektiver og menneskerettslige perspektiver fikk større oppmerksomhet. En rekke menneskerettsorganer fremmet anbefalinger som pekte på behovet for en endring fra et straffeperspektiv over til et hjelpeperspektiv, og en rettighetsbasert tilnærming til ruspolitikk. Hvis Thorvald Stoltenberg hadde levd, ville han nok formulert dette som at vi må «erstatte den uniformerte knyttneven med åpne, hjelpende hender».

«Har du blitt straffet for rusbruk noen gang», spør jeg henne en dag i Narvesen-køen. Såret på leppa har grodd, tannen mangler fortsatt. Det er overskyet og hun er sliten. «Klart det, alle har det», sier hun. Forteller om leiligheten som ikke lenger var der, kompisen som var død og hvor kaldt det var den vinteren.

De aller fleste slutter å lese en slik artikkel akkurat her. Orker ikke tenke mer på dette. Jeg har tenkt sånn selv mange ganger.

Straffereguleringer påvirker holdninger. Det er meningen

Endringer

Hvordan skjer endringer i et samfunn? Sivende, som det gylne høstlyset? Hvilke faktorer gjør at vi skifter mening og perspektiver? Svaret er, som det ofte er, sammensatt. I synet på rus og straff bidro enkeltpersoner med sterk drivkraft til at systemtenkningen gradvis endret seg, samtidig som vi fikk bedre kunnskap. Dette førte til at staten satte ned et utvalg, rusreformutvalget, for å se på virkemidlene man bruker i ruspolitikken i lys av dette endrede kunnskapsbildet.

Straffereguleringer påvirker holdninger. Det er meningen. Rusreformutvalget pekte blant annet på at strafflegging innebærer en stigmatisering av lovbryteren. Det er dessuten grunn til å tro at frykten for straff, gjør at mange ikke tør å be om hjelp.

Men vil ikke avkriminalisering føre til økt bruk fordi man mister et ris bak speilet, på jusspråket gjerne kalt straffens preventive funksjon? Rusreformutvalget konkluderte med at den beste tilgjengelige kunnskapen tilsier at avkriminalisering neppe vil forårsake en særlig endring i bruken av narkotika. Vi mangler empirisk grunnlag for å hevde det. Samtidig har vi heller ikke empirisk grunnlag for å hevde det motsatte, sier FHI. Men at tunge rusbrukere straffes, har åpenbart preget våre holdninger til gruppen. Til de brillene vi ser menneskene med, når vi passerer dem på gata. Derfor har avkriminaliseringsdebatten vært så viktig.

Den politiske utviklingen som fulgte, er godt kjent. Helseminister Høie uttalte noe av det fineste som er sagt på norskengelsk i norsk politikk direkte til Arild Knutsen: «you had right, I had wrong.» Uavhengig av hva man måtte mene politisk om noe som helst, er offentlig fremvisning av evnen til å skifte mening på grunnlag av velfunderte argumenter, en sjelden og vakker ting.

Bevegelse

Da det ble avdekket at ransakinger og andre undersøkelser var benyttet i saker hvor det ikke var grunnlag for det, fremmet Riksadvokaten nye retningslinjer om bruk av tvangsmidler i russaker. Slike ulovlige etterforskningsskritt kan innebære krenkelser av retten til privatliv. Det bidrar også til opprettholdelsen av stigma. Ting var i bevegelse.

Regjeringen Solberg med Høie i spissen fremmet forslag om å avkriminalisere bruk og oppbevaring av rusmidler til egen bruk. De foreslo ikke å skille mellom personer med og uten ruslidelser. Og akkurat det skulle vise seg å være kjernen i saken.

Da saken ble behandlet på Stortinget, var det ikke lenger flertall for Høies forslag. Det var bred enighet om at tungt rusavhengige ikke lenger burde straffes. Men Senterpartiet og Arbeiderpartiet ønsket ikke å oppheve straffetrusselen for andre typer brukere.

Samtidig var kritikerne av reformen bekymret for signaleffekten av en avkriminalisering, for at bruk av narkotika ville ufarliggjøres og for konsekvensene dette ville ha for narkotikabruken blant ungdom. Den brede reformen kollapset derfor der. Regjeringen har varslet at de er på ballen og jobber med en ny reform med søkelys på behandling og forebygging.

Ballen over til domstolene

Men før regjeringen rakk å revurdere, ramlet spørsmålet ned på bordet til vår tredje statsmakt, domstolene. De måtte ta stilling til om rusavhengige fortsatt kan straffes for besittelse til eget bruk, når det nå egentlig ikke lenger er et politisk flertall for dette. Nei, sa Høyesterett i april i år, fordi det er «bred enighet» om at tungt rusavhengige ikke bør straffes. Dette kan kanskje høres ut som en avkriminalisering, men er egentlig ikke det. Handlingene er fortsatt straffbare, men det utmåles ikke straff. Og der står saken. Men rusreformens reise via tre statsmakter viser uansett at synet på rus har endret seg. Raskere enn mange kanskje ventet.

Vi trenger en bredere reformdiskusjon, uavhengig av hva man måtte mene om kriminalisering

Den bredere diskusjonen

Et problem med den ofte polariserte diskusjonen om avkriminalisering, er at den skygger for de andre samtalene som det er nødvendig å ta: Hvordan kan vi gjøre situasjonen for rusavhengige bedre? Hvordan kan vi hindre at mennesker blir avhengige? Vi trenger en bredere reformdiskusjon, uavhengig av hva man måtte mene om kriminalisering. En slik reformdiskusjon har klare bånd til menneskerettigheter, som retten til helse. NIM har nylig utgitt rapporten «Rus og menneskerettigheter». Der peker vi på en rekke menneskerettslige mangler i måten vi møter rusbrukere i Norge. Mesteparten handler om hjelpetilbudet til denne gruppen, hvor forskning og en rekke tilsyn har funnet flere svakheter de senere årene.

Ruslidelser opptrer ofte ikke alene, men gjerne i komplekst samspill med psykiske lidelser. Pasienter med alvorlige psykiske og rusrelaterte lidelser lever rundt 15 år kortere enn den øvrige befolkningen. Og fordi den er stigmatisert og marginalisert, utsettes den for usaklig forskjellsbehandling og diskriminering innenfor flere områder, blant annet i helsevesenet.

Barn og unges rusbruk reiser egne og komplekse spørsmål, ofte koblet til andre kjente utfordringer: Økning i psykiske lidelser; utfordringer i barnevernet og hvordan man hjelper barn som har det skikkelig vanskelig, og som gjerne faller mellom alle stoler. Rus kan være en årsak, men er kanskje oftere et symptom. Og selv om problemkomplekset er godt kjent for alle aktører på feltet, er det vanskelig virkelig å få i gang gode diskusjoner om alle innsatsområder og prioriteringer som er nødvendige for å få til en reell rusreform. En slik reform handler om mye mer enn spørsmål om straff. Så selv om en bølge av endring har truffet rusfeltet, er det fortsatt et hav som må flytte seg.

Jeg har ikke sett henne på lenge. Løvet er gult igjen, lyset treffer gyllent. Kanskje rakk ikke den lenge varslede reformen å gjøre noe for henne, kanskje ble hun en del av tallene vi egentlig ikke ønsker å tenke på. Kanskje kom hun seg ut. Kanskje gjemmer hun misbruket sitt bedre, slik mange rusavhengige gjør, uten å tilhøre en klar kategori som tungt rusavhengig, som om det er et enkelt definerbart begrep.

Men menneske, det er enklere å definere, heldigvis. La oss begynne der.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt