Verdidebatt

Det finnes mangfold i islam

SEKULÆR RELIGION: Islam fremstilles som monolitten som kommer og som møter det vestlige samfunn. Kontekstuelle forskjeller og mangfold innrømmes ikke til muslimer og islam. Det er et problem.

Kan islam bli sekulært? Spørsmålet ble stilt av Erling Rimehaug i en kommentar 16. august. Tekstens polemiske undertone og posisjoneringen som minnet om «Clash of Civilizations», røsket i meg. Siden har jeg ved flere anledninger tenkt på teksten og spesielt hvordan islam og kristendom framstilles.

I teksten er de motpoler, der den ene beskrives som viktig kilde til sekularismen mens den andre nekter eller mangler evne til å innordne seg vestlig sekulært rammeverk. Slutningen blir dermed krise når motpolene møtes, eller rettere «Derfor blir det krise når islam møter dette samfunnet».

Monolittisk beskrivelse

Rimehaugs tekst favner bredt og berører blant annet sekulariseringsteori, kristendommens historie i Europa og islamsk teologi. Enorme forskingsfelt sveipes over og generaliseringene strømmer på. En monolittisk beskrivelse av islam kommer tydelig fram i spørsmålet «Kan islam se seg selv som en religion blant andre religioner og akseptere at religion ikke former offentligheten?». Som en svensk islamolog sier «jeg har ikke direktenummer til islam», men det er fullt mulig å snakke med muslimer.

Idet kristendommen og islam settes opp mot hverandre, settes det også opp et skille mellom kristendommen i øst og vest. Jeg leser Rimehaug dithen at han skiller mellom kristendommen i vest, med tyngde på lutheranere som opprettholder et klart skille mellom religion og politikk, og kristendommen i øst, med Russland som eksempel, der religion og politikk er sammenvevd. Samtidig er ikke denne inndelingen helt stødig, og USA forstyrrer bildet.

Det faktum at Vesten er marinert i kristendommen reflekteres ikke over

—  Amina Sijecic Selimovic

Viktige unntak

Det faktum at Vesten er marinert i kristendommen reflekteres ikke over i teksten, og det slås fast at «Den kristne kirken har innordnet seg under sekularismen og akseptert at religion tilhører den private sfære». Dette er en setning som jeg ikke helt får til å stemme, og det gjør heller ikke Rimehaug, i og med at unntak trekkes raskt fram. USA og Ungarn nevnes, og Russland løftes fram som et samfunn der kristendommen er del av den politiske maktstrukturen. Som hyppig besøkende til Vest-Balkan kjenner jeg godt til hvordan religion kan påvirke politikken, og hvor fort disse skiftene kan skje, og ikke minst hvordan forskjellige kontekster viser bristene i de mange sekulariseringsteorier som finnes.

At det innenfor islam finnes en mangfoldig tolkningstradisjon og mange måter å eksistere i denne verden som muslim, gjenspeiles ikke i Rimehaugs tekst. Islam er monolitten som kommer og som møter det vestlige samfunn. Kontekstuelle forskjeller og mangfold innrømmes ikke til muslimer og islam. Islam, via muslimers særkrav, gjøres til et fremmedlegeme i det vestlige, sekulære samfunn.

Religionen formes

I mange sammenhenger blir muslimer fra Bosnia-Herzegovina og nabolandene definert som sekulære. Historikere og religionssosiologier viser gjerne til politiske avgjørelser, blant annet prosessen etter annekteringen av landet av Østerrike-Ungarn, som avgjørende for den sekulariseringsprosessen som skjedde i regionen. Et annet historisk moment er tiden etter andre verdenskrig og Titos nedstenging av religiøse institusjoner og forbudet mot ansiktsdekkende plagg. Religion ble formet av samfunnet rundt på en måte som gjør den ulik religion satt i en annen kontekst. Viktigheten av kontekst og historiske nøkkelmoment kan ikke annet enn å understrekes, som Rimehaug også gjør ved å vise til kristendommens historie i Europa.

Jeg har hele livet levd som muslim og som sekulær. Religionen blir utøvd i det private og innenfor moskeens vegger, men også i møtet med samfunnet rundt meg. Denne utøvelsen er ikke så forskjellig fra den tiden jeg levde i Jugoslavia. Noen muslimer lever og tenker som meg, mens andre har helt andre holdninger og handlinger.

Er fortsatt muslim

Selv om jeg utseendemessig kan forsvinne i majoritetsbefolkningen i Norge, er jeg fortsatt muslim. Det er ikke en del av meg jeg legger fra meg hver gang jeg går ut av huset. Islam er min din – min levemåte – og i hverdagen er jeg kontinuerlig i kommunikasjon med min teologiske overbevisning. Dette gjelder alt fra å håndhilse, til hva jeg handler inn, til mitt valg til om å ikke bruke hijab. Hvordan er dette forskjellig fra de valgene kristne tar? Ikke så veldig, vil jeg tro, spesielt hvis vi ser på hvilke krav som fremmes i kristendommens navn når det gjelder norske verdier og tradisjoner.

På samme måte som det er elver og bekker innen kristendommen og mellom kristne, er det elver og bekker innen islam og mellom muslimer.

—  Amina Sijecic Selimovic

Grunnen til at jeg ikke bærer hijab er ikke et ønske om å «forsvinne i mengden», på samme måte som det å bruke hijaben ikke nødvendighvis er tenkt som en identitetsmarkør. For min del, som for veldig mange hijabis og hijab-løse, var og er dette et teologisk valg. Det er en selvfølge for meg at det skal være rom i det norske samfunnet til å ta disse valgene. På lik linje med andre overbevisninger, skal min tro ikke bare tolereres, men faktisk anerkjennes. Dette er vel en del av et livssynsåpent samfunn?

Mangfold også i islam

At det er mange kriser i muslimske land, det kan vi enes om. At det oppstår konflikter rundt verdispørsmål mellom muslimer og kristne, det kan vi også enes om. Det vi derimot ikke kan enes om, er at det oppstår en krise når «islam» møter «dette samfunnet». På samme måte som det er elver og bekker innen kristendommen og mellom kristne, er det elver og bekker innen islam og mellom muslimer.

Jeg ønsker velkommen enhver interreligiøs samtale som er basert på dypgående kunnskap om den religiøse andre. Spesielt samtalene som setter søkelys på konkrete utfordringer med ønske om å løse disse sammen. Brede penselstrøk som fremmedgjør, bidrar ikke til en slik samtale.

Rettelse: Da teksten opprinnelig ble publisert var det ved en feil falt ut et «ikke» i setningen «Grunnen til at jeg ikke bærer hijab er ikke et ønske om å «forsvinne i mengden», på samme måte som det å bruke hijaben ikke nødvendighvis er tenkt som en identitetsmarkør.» Dette er nå rettet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt