«Det finnes aldri bare én fortelling»

Takk til Didrik Søderlind for skikkelig svar i Vårt Land 30.september, på mitt innlegg der jeg reflekterer over hvorvidt sekulære / ikke-religiøse som er opptatt av religionskritikk, også retter samme kritiske blikk mot egen tradisjon.

Først: Beklager at jeg brukte det du opplever som utdaterte begreper på humanistisk konfirmasjon og humanister. Som kristen tenker jeg at også jeg er del av en humanistisk tradisjon, og opplever derfor humanist-begrepet litt snevert forstått om det bare skal definere mennesker med et ikke-religiøst livssyn. Jeg må jo sånn sett være kristenhumanist. Kanskje sekulær-humanist kan være et tilsvarende begrep, selv om det kan synes unødvendig om man forstår humanisme og religion som gjensidig utelukkende – men det er i så fall ikke en nøytral posisjon.

Det finnes aldri bare én fortelling om noe, heller ikke om hvordan tro- og livssynsfeltet i Norge ser ut og blir debattert akkurat nå.

Nyansert stemme

Jeg kjenner Søderlind som en særdeles klok og nyansert stemme i debatter om tro og livssyn - og slik framstår han også i stor grad her. Vi er enige om mye. Som en av to forfattere av boka «Presten og Ateisten» er han svært fortrolig med å være i dialog også med prester og kristne generelt. Han skriver her at han har utfordret «kristendomskritikere på å bruke finere kalibere» i sin kritikk, fordi man kan ramme «hun ene i klassen som alle vet kommer fra et kristent hjem.» Og han fortsetter: «... min tilnærming har møtt sterk motstand. Ironisk nok ikke fra mine egne i Human-Etisk Forbund, for min måte å tenke på er temmelig representativ nå. Men fra Gylvers arbeidgiver, Den norske kirke og andre kristne institusjoner. For fra dem hører jeg at kristne er en massiv majoritet i Norge, har historiske bånd og en plass i Grunnloven som gir en naturlig forkjørsrett i form av skolegudstjenester, gudstjenester i NRK og så videre. Og da lurer jeg på: Har jeg sviktet mine egne? Har jeg rådet oss til å tenke på kristne som en sårbar gruppe mens de egentlig er majoriteten og makta, slik kristne ledere hevder? Er det ikke da slik at kirke- og kristendomskritikk er å sparke oppover?»

Det finnes aldri bare én fortelling om noe, heller ikke om hvordan tro- og livssynsfeltet i Norge ser ut og blir debattert akkurat nå. Både sekulære humanister og kirkefolk representerer makt på ulike måter og i ulik grad, avhengig av situasjon og sted. Og både i Den norske kirke og i Human-Etisk Forbund (HEF) finnes det mange slags stemmer. Jeg opplever ikke alltid Søderlind representativ for HEF, og jeg skjønner selvfølgelig at jeg ikke alltid oppleves representativ for Den norske kirke.

Må være oppmerksom

Med vår historie må Den norske kirke selvfølgelig stadig være oppmerksom på om vi blir majoritetsblinde eller unødig hårsåre. Vi må kontinuerlig diskutere hvordan vi kommuniserer troverdig ut, både til våre medlemmer og samfunnet ellers, i en situasjon der vi både har 60% av befolkningen som medlemmer, og samtidig mange medlemmer som ikke definerer seg som religiøse.

Min erfaring er at mange mennesker ikke plasserer seg tydelig verken som religiøst troende eller ikke-religiøse, og det må vi ha respekt for, både kirken og HEF. Samtidig må det være helt legitimt å påpeke at kirkens rolle i vår kristen-humanistiske kulturarv og folkekirkens plass i Grunnloven, samt det faktum at nesten 70% av befolkningen enda er medlemmer av et kristent trossamfunn, bør speiles i NRK sitt programtilbud og kunne spores i markeringer av ulik art. En times gudstjeneste i uka handler da ikke om forkjørsrett, men om troverdig formidling av «lived religion», som ikke minst gir mulighet for deltakelse også til de som av ulike årsaker ikke kommer fysisk til kirke. Svært mye av NRK sitt tilbud er ikke relevant for meg - da bruker jeg av-knappen.

En times gudstjeneste i uka handler ikke om forkjørsrett, men om troverdig formidling av «lived religion»

Sekulær naivitet

Jeg spurte: Hvor mye sekulær-kritikk er det rom for i samfunnet vårt? Søderlind svarer: Mye. Det avhenger av situasjoner og miljøer, og øynene som ser. Som jeg skriver i mitt innlegg, møter jeg ofte det jeg oppfatter som en sekulær naivitet; der et ikke-religiøst livssyn tas som en selvfølge og oppfattes som nøytralt. Og der et fordomsfullt og unyansert bilde av religion og kristendom lever i beste velgående (slik et fordomsfullt og unyansert bilde av humanister nok også finnes hos en del kirkefolk, av og til også hos meg selv).

Jeg er helt enig med Søderlind i at vår «hovedfiende» ikke er hverandre, men destruktive og ekstremistiske utgaver av både religiøse og ikke-religiøse ideologier. Og at vi ønsker oss et livssynsåpent samfunn, ikke livssynsnøytralt - et samfunn som positivt anerkjenner betydningen av religion og livssyn for enkeltmennesker og fellesskap.

[ Sunniva Gylver: Et innspill til samtalen om dåp eller ikke-dåp ]

Trenger økt bevissthet

Da må vi også ta høyde for at i et kommersialisert forbrukersamfunn er det sterke stemmer med mye kapital i ryggen som i alle kanaler forteller oss hva et godt liv er, hva som er verdt å etterstrebe, hva som gir livet mening, hvordan vi egentlig skal forstå verden. De stemmene kan være ganske nådeløse, uten at vi registrerer det.

De representerer verken kirken eller HEF, men markedsfører ofte et reduksjonistisk livssyn, som implisitt definerer mennesket bare som produsent og konsument, og som forutsetter at vi mennesker ikke har noe vi tror på utover oss selv. Skal vi som fellesskap klare å sette gode spor her i verden framover, trenger vi å øke bevisstheten rundt tro og livssyn, og at vi alle praktiserer et livssyn i de daglige valg vi tar.

[ Didrik Søderlind svarer Sunniva Gylver: «Ja, vi humanister henger med» ]