Verdidebatt

Kampen for friheten

ESSAY: Nå som konservative kristne har blitt en minoritet i Norge, må vi sørge for at deres frihet ikke reduseres – midt i majoritetens enighet om at deres syn på blant annet homofili er feil.

For femti år siden, i 1972, ble homofili avkriminalisert i Norge. Den siste dommen falt i 1970. Det er veldig rart å tenke på at da jeg ble født var det bare elleve år siden homofile kunne bli straffet for den vi var. Men noen andre hadde gått foran og tatt kampen og gitt meg muligheten til å kunne leve i frihet som homofil. Som oppvokst i et konservativt kristent bedehusmiljø måtte jeg bare først vinne min egen personlige frihetskamp før jeg kunne ta glede av friheten samfunnet tilbød meg.

Høy pris for frihet

Den dyrebare friheten jeg og alle nordmenn lever med i dag, er ikke selvsagt og kan ikke tas for gitt. Vi har friheten til å være den vi er og leve som vi vil i et fredelig land – med ytringsfrihet, trosfrihet, forsamlingsfrihet, pressefrihet, organisasjonsfrihet og med frie valg i et liberalt demokrati.

Denne friheten har vi ikke alltid hatt. Og mange rundt om i verden har den ikke ennå. Der vi har frihet har den ofte kommet til en høy pris. Mange har mistet livet eller mistet sine kjære. Bare den siste tiden har mange i Iran blitt drept i demonstrasjoner for frihet. Det er vanskelig å sitte i Norge og se på bildene derfra og andre steder i verden, om hvordan blant annet kvinner og homofile undertrykkes. Jeg unner alle andre den samme friheten jeg selv har så kjær.

Det er også vanskelig å ikke tenke på krigen som Ukraina nå må kjempe mot russerne. I Ukraina dør de nå for å beholde sin tilkjempete frihet, den friheten vi i Norge kanskje har begynt å ta for gitt. De vet hva som står på spill. Det skrev jeg om i denne spalten forrige gang, og at vi må gi Ukraina alt de trenger i tide av våpen og penger for å vinne sin rettferdige frihetskamp mot et brutalt og ufritt diktatur.

Kampen for å akseptere meg selv var den vanskeligste og største kampen. Jeg kjente på skam og selvforakt. Jeg så på meg selv som svart og uren. På bedehuset var homofili den største og mest alvorlige synden av dem alle

Indre ufrihet

Ja, jammen er vi heldige som lever i frihet i Norge. Friheten betyr uendelig mye for meg. Men selv om jeg ble født inn i frihet, i et fritt samfunn, var jeg ikke alltid fri. Inni meg var jeg ufri og reisen til indre frihet tok tid. Kampen for å akseptere meg selv var den vanskeligste og største kampen. Jeg kjente på skam og selvforakt. Jeg så på meg selv som svart og uren. På bedehuset var homofili den største og mest alvorlige synden av dem alle. Homofili ble framstilt som en samfunnstrussel. At jeg var en slik ekling som forkynnerne snakket om, hadde jeg begynt å kjenne på fra jeg var 12 år. Jeg så for meg disse homofile som noen syke og ekle raringer. Derfor måtte ingen få vite om min hemmelighet, ikke engang forkynnerne som inviterte til såkalt sjelesorg. Så på en måte redda kanskje skammen meg litt også, for bedehusmiljøet hadde lagt en slik skam i meg at jeg aldri turte fortelle dem, be om forbønn eller gå til såkalt homoterapi.

Gud, derimot, han visste alt om meg og jeg bad til han daglig i årevis om at han måtte endre meg. Men jeg fikk ikke bønnesvar. Trodde jeg.

For å finne min frihet, måtte jeg flytte fra Rogaland og til Oslo. Her kunne jeg puste lettere. Nesten ingen kjente meg, og jeg følte meg ikke overvåket, men kunne gå fritt rundt i byen. Rogaland var for meg et slags mentalt fengsel. I Oslo fikk jeg nye venner, flere av dem var både kristne og homofile. De forstod hele meg.

Gud, derimot, han visste alt om meg og jeg bad til han daglig i årevis om at han måtte endre meg. Men jeg fikk ikke bønnesvar. Trodde jeg

Gud forstår meg

En høstdag i 2005 stod jeg på badet på hybelen min i Oslo og gråt sårt. Jeg hadde fått noen vonde og sårende meldinger fra folk som stod meg nær, om hvor syndig og galt det var å være homofil og at fortapelsen venta meg. Da ropte jeg til Gud igjen, som så mange ganger før, og bad han om å gi meg ufred inni meg hvis jeg var på feil vei. Men det som like etter strømmet gjennom hele kroppen min var en helt uvanlig følelse av varme, fred og trygghet for at jeg var elsket som jeg var og at Gud ikke ønsket å endre meg. Jeg hadde aldri kjent en slik varme stråle gjennom hele kroppen min før. Uansett hva det var, gav det meg ro og styrke. Gud hadde større problemer på jorden enn at jeg var glad i en annen mann.

Og gradvis forstod jeg jo Gud mer og mer. Når vi ser all ondskapen og alle problemene som finnes på jord, som vold, voldtekt, mord, krig, sult, hungersnød og mobbing, ja, så blir liksom kjærlighet mellom to menn eller to kvinner et svært lite problem – eller; det blir faktisk noe fint. Det tilfører jo verden litt mer kjærlighet i stedet for ondskap.

Etter mange års kamp kjente jeg endelig en trygghet for at Gud forstod meg. Han hadde sett alle mine tårer og hvordan jeg hadde kjempet mot mine følelser. Han visste at å være homofil ikke var et valg jeg tok.

Men det hadde vært en lang vei å gå for meg før jeg aksepterte meg selv og ble fri. Det tok mange år. Derfor er det jo ikke så rart at andre i samfunnet også kan behøve tid, og særlig kanskje konservative religiøse miljøer.

Gud hadde sett alle mine tårer og hvordan jeg hadde kjempet mot mine følelser. Han visste at å være homofil ikke var et valg jeg tok

Positiv utvikling

Gjennom årene har jeg likevel gradvis også i disse miljøene merket en forbedring og en annen tone og respekt når de uttaler seg om homofili. Jeg tror mange har lært og erkjent at de på ulikt vis har trådt feil i både gjerning og ord. Utviklingen har vært positiv, og jeg er overbevist om at hvis jeg hadde stått fram som homofil i bedehusmiljøet i dag, ville jeg blitt møtt med mer respekt og nestekjærlighet enn i årene det stod på som verst for meg fra rundt 2005 til 2010.

Noen har nok endret syn. Mange har nok ikke gjort det og vil kanskje aldri gjøre det, men jeg tror de fleste har større kunnskap, forståelse og respekt for mennesker med en annen legning enn de hadde før. Jeg tror de snakker annerledes om temaet og at færre skjulte homofile ungdommer i Kristen-Norge nå indirekte blir mobbet, sykeliggjort og latterliggjort enn før.

Mye har heldigvis endret seg i Norge på de femti årene siden avkriminaliseringen av homofili. Mye har skjedd også bare på de siste ti-femten årene. I dag støtter et stort flertall at homofile skal få gifte seg. Frihetskampen for homofile og skeive – homokampen – har nok måttet balansere mellom følelsen av sinne, frustrasjon, utålmodighet og sårhet over motstanden mot oss, men samtidig vist raushet, toleranse, klokskap og forståelse for at man ofte når lengre med varme enn med sinne, og at endring tar tid – at folk måtte få tid på seg, på samme måte som mange homofile selv hadde behøvd tid.

I dag, når vi har kommet så langt som vi har, er det enklere for unge skeive å komme ut av dette berømmelige skapet. De er mye friere på iallfall akkurat dette punktet. Samfunnets aksept har gjort at færre sliter med skam og selvforakt for sin legning. Det er jo den mest naturlige ting at noen er skeive. Noen vil alltid være det. Dessuten er jo ingen som alle andre. Det med legning er bare en av mange variasjoner og ulikheter mellom oss mennesker. Vi kan sette folk i mange ulike båser, men når det kommer til stykket er vel de fleste av oss både veldig like og veldig ulike.

Jeg liker ikke hvis min legning alene definerer meg for andre. Ja, det er en del av den jeg er. En viktig del, til og med. For hvem vi elsker og forelsker oss i, hvem vi deler livet sammen med eller drømmer om å dele livet sammen med, er jo en viktig del av oss. Samtidig, når jeg er på Tottenham-kamp, er jeg først og fremst Tottenham-fan og har det til felles med de andre som er det. Men det er bare en del av pakken av hvem jeg er.

Konservative kristne må ha frihet til vanlig forbønn og sjelesorg sammen med mennesker som ikke ønsker å leve ut sine homofile følelser. Selv om jeg synes det trist

Mangfoldig frihet

Å være fri er så mangt. At jeg kan være den jeg er, være ærlig om den jeg er, leve åpent som den jeg er. Det at jeg er åpen homofil og har like rettigheter som alle andre i samfunnet, er en viktig frihet for meg. Frihet er også å slippe å leve på en løgn, å slippe å lyve, slippe å skjule meg selv. Frihet er å leve i pakt med den jeg er. Å være sann. Ærlig. Ekte. Det gir indre trygghet og ro.

Vi må la også andre få ha friheten til å være den de er. Vår egen frihet må balanseres mot at den ikke begrenser andre, eller tar fra andre deres frihet. For eksempel mener jeg jo at folk skal få være fri til å mislike eller være imot homofili, men de skal ikke ha frihet til å begrense homofile fra å leve ut sine liv i frihet og trygghet. Man skal ha lov å mene at kvinner bør tildekke seg på hodet, men kvinnene skal selv få være frie til å ta det valget. Russerne skal få lov å leve i ufrihet, men ikke ta fra ukrainerne deres frihet.

Det fine med å bo i frihet og i et liberalt demokrati, er at alle har frihet til å si og mene det de vil. Men det fordrer dermed at vi kan leve sammen med ulikhet og ulike meninger. Vi må derfor alltid verne om minoriteters rettigheter. Om andres friheter og rettigheter, også de jeg ikke selv bryr meg om eller trenger. Vi må være prinsipielle og leve også med syn vi misliker. Nå er ikke konservative kristne eller deres verdisyn lenger i flertall i det norske samfunnet, men de er blitt en minoritet. Derfor må vi sørge for at deres frihet ikke reduseres midt i majoritetens enighet om at deres syn på blant annet homofili er feil og dømmende. De må for eksempel ha frihet til vanlig forbønn og sjelesorg sammen med mennesker som ikke ønsker å leve ut sine homofile følelser. Selv om jeg synes det trist.

Kamp mot polarisering

Og vi må alle ta ansvar for å hindre ytterligere polarisering i samfunnet. «Ver god mot din bror den einaste gong du ferdast på jord», står det i en gammel bedehussang som har festet seg i mitt minne. Selv om vi ikke alltid er enige om alle ting, så påligger det både meg og den konservative kristne eller muslimen som mener homofili er synd, å snakke om hverandre på en måte som ikke skaper hat, unødvendige sår eller fiendskap. Å snakke nedverdigende om grupper kan egge til hat hos noen, og kan bidra til vold, terror og angrep på andres liv og frihet, som vi så under Oslo Pride i sommer, da to ble drept og tjue skadet i det politiet mener var et terrorangrep.

Det påligger oss alle – både unge og voksne – å bidra til å dempe polariseringen når vi diskuterer andre betente spørsmål som klima, ulikhet, migrasjon, integrering, identitetspolitikk og likestilling. Vi må tolerere ulike syn. Vi må alle bidra til respekt for andre og å skape mest mulig samhold i samfunnet. Vi må motvirke usunn polarisering og forsøke å hindre utenforskap. Vi må være villige til å forsvare vårt samfunns frihet og verdier mot krefter som vil destabilisere oss innenfra eller utenfra, og ha et forsvar som ved behov er i stand til å forsvare alt vi er og alt vi har. Alt dette er viktig. Hvis ikke kan demokratiet vårt – friheten vår – fort være i fare.

Vi må ikke bli så passiviserte, egoistiske og bevisstløse i vår rikdom at vi glemmer at friheten ikke kan tas for gitt, verken om man er homofil eller heterofil, og at den kan mistes om vi ikke er bevisste og våkne. Vi får håpe at ukrainerne har vekket og inspirert oss og vårt vestlige verdifellesskap – at vi ser at friheten ikke kan tas for gitt, at den er verdt å kjempe for og at vi vil forsvare den.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt