15. september er Marit Johanne Bruset, spesialist i klinisk psykologi, på trykk i Vårt Land med artikkelen «Aktivisme trumfar evidensbasert praksis». Vi representerer en gruppe som sjelden blir bedt om å ytre seg i denne debatten, en gruppe som ikke alltid tør å være synlige: Foreldre til kjønnskreative ungdommer. For oss er det en snodig fremstilling: At barna våre skulle være så psykisk fragile at ikke de kan ta avgjørelser som gjelder eget liv og egen helse.
Ikke en psykisk lidelse
Tidligere var begrepet «transseksualisme» noe man fant i den internasjonale diagnosemanualen ICD-10, i kapittelet «psykiske lidelser». Heldigvis har verden gått fremover. Begrepet «transseksualisme» er fjernet. I stedet har vi fått diagnosen «kjønnsinkongruens», som er listet i kapittelet «seksuell helse» i ICD-11. Både WHO og Helsedirektoratet slår altså fast: Kjønnsinkongruens er ikke en psykisk lidelse.
Det er lov å ha to tanker i hodet samtidig. Det å være trans i dag, gjør definitivt at man kan være mer utsatt for psykisk uhelse. Men heller enn å tenke at dette er en iboende tendens hos mennesker med kjønnsinkongruens, tenker vi at psykisk uhelse i denne gruppen, ofte er et resultat av minoritetsstress.
Begrepet minoritetsstress forklarer den økte andelen psykiske lidelser (særlig angst, depresjon, rusmiddelavhengighet, selvmord og spiseforstyrrelser) og fysiologiske tilstander som høyt blodtrykk og kardiovaskulære sykdommer blant minoritetsgrupper sammenlignet med majoritetsbefolkningen som en konsekvens av stigma, diskriminering og andre forhold knyttet til det å leve i et fiendtlig sosialt miljø.
Oftere diskriminert
Etter å ha fulgt den offentlige debatten om transrettigheter det siste året, kan vi skrive under på at denne gruppen fortsatt er utsatt for stigmatisering og diskriminering.
Levekårsundersøkelsen «Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår» (2021) viser at transpersoner oftere blir diskriminert og utsatt for vold og seksuelle overgrep sammenlignet med heterofile, homofile og bifile. Transpersoner skårer betraktelig lavere enn andre når det gjelder arbeidsevne, psykisk helse, å ha tenkt på eller forsøkt selvmord, ensomhet og lav tilfredshet med livet.
I stedet for å samle oss i offentlig hets av transpersoner, basert på manglende kunnskap eller forutinntatthet, er det ikke på tide at vi samler oss i støtte til en fremdeles diskriminert minoritet i landet vårt? I stedet for å bruke våre titler, vår tro, eller moralske overbevisning til å uttale oss om ting vi ikke helt vet, er det ikke på tide å lytte til de som står i det?
Vi er en gruppe som ikke for ofte sier noe offentlig. Men vi vil gjerne tas med på råd når det gjelder våre barns fremtid
Ønsker god forskning
Foreldre til transungdom i Sør er en undergruppe i Fri Agder. Uavhengig av forskning, livssyn, og trender i tiden, finnes transungdommer. Vi ønsker selvsagt god forskning velkommen. Det vi ikke ønsker, er et helsevesen og et samfunn som antar at barna våre har psykiske lidelser fordi de er den de er.
Selvfølgelig vil vi ha et desentralisert, godt helsetilbud til barna våre. Det anbefales psykososial oppfølging av ungdommer og familier som står i denne prosessen. Det er viktig å ivareta god psykisk helse mens man lever i dagens samfunn som stigmatisert og diskriminert.
Vi ønsker oss regionale sentre med behandlere fra relevante fagfelt, som har kompetanse på kjønnsmangfold. Det fremstilles av Brustad som om dette allerede er et faktum, men det stemmer ikke. Vi blir fremdeles møtt av fastleger som sier: «Er barnet ditt trans, skal de henvises til BUP, derfra videre til DPS, som henviser videre til Rikshospitalet. Om Rikshospitalet gir klarsignal, kan jeg skrive ut hormoner.» Hvordan kan det å bli nektet behandling med mindre du vil bruke ungdomsårene dine i psykiatrien, uavhengig av psykisk helse, være et godt nok helsetilbud?
Helhetlig behandlingstilbud
SoC8 (Standards of Care for the Health of Transgender and Gender Diverse People, version 8), står med oss i synet på behandling: «Evidence indicates TGD adolescents are at increased risk of mental health challenges, often related to family/caregiver rejection, non-affirming community environments, and neurodiversityrelated factors.»
Det er viktig å sikre et helhetlig, desentralisert behandlingstilbud til transungdom, som ivaretar hele mennesket. Det er også viktig å tenke på at det ofte er omgivelsene til transungdommen som trenger veiledning, for å kunne skape bedre grunnlag for god psykisk helse for ungdommen som står i det.
Vi er en gruppe som ikke for ofte sier noe offentlig. Men vi vil gjerne tas med på råd når det gjelder våre barns fremtid.