En hilsen til Delk fra et jarlsbergsk oldebarn

Et av familieklenodiene som har havna hjemme hos meg, er en slitt liten bok. Der står det skrevet med sirlig håndskrift: Erindring til Anna Bjune fra Ole Bøe.

Boka heter Sandhed til Gudfrygtighed. Den er bedre kjent som Pontoppidans forklaring til Luthers lille katekisme og ble første gang utgitt i 1737. Den var lenge brukt som pedagogisk hjelpemiddel for å lære barn opp i den kristne tro. Men da Ole ga Anna denne boka, var den gått mer eller mindre ut av bruk. Anna og Ole var født i 1884 og 1883, og de gifta seg tidlig på 1900-tallet, så boka har nok vært en forlovelsesgave eller bursdagsgave.

Mine oldeforeldre

Anna og Ole var mine oldeforeldre. De kom fra Ramnes i Vestfold, men etablerte seg på Teie på Nøtterøy. Ole var smed, og Pontoppidan, som kortformen på boka gjerne lyder, står pent plassert hjemme hos meg på et skatoll Ole lagde i sin tid, med egensmidde håndtak, nøkkelhullbeslag og bein.

Ole Bøe var sønn av smeden Thor Henrik Jahre, eller Bøe, som han skifta navn til da han flytta til en av Bø-gårdene i indre Vestfold. Min tippoldefar Thor Henrik var en av «de bedrøvede menn», som de kalles av John Rønningen i en bok med samme tittel fra 1972, som grunnla Den evangelisk lutherske frikirkelige menighet i Jarlsberg grevskap.

Menigheten er i dag kjent som Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Delk. Foranledninga var en langvarig strid mellom noen haugianske grupperinger og kirkens menn om kristendomsundervisning og forkynnelse. Striden ble utløst av at det ble tatt i bruk eventyr i folkeskolens leseopplæring, noe som høsta sterk kritikk.

I 1866 meldte en del foreldrepar i Ramnes barna sine ut av den offentlige skolen og starta egne skoler. Etter få år ble konfliktene så dype at Den jarlsbergske frimenighet ble stifta i 1872 som den første lutherske frimenigheten i Norge. Delk feirer altså 150-årsjubileum i år. I dag er Delk kanskje best kjent for sine friskoler, skoler som har svært godt omdømme: Ryenberget i Oslo, Granly, Bjerkely og Moe i Vestfold, og Skauen i Skien.

Hvis Bess fremdeles hadde levd, hadde jeg aldri våga å følge kallet til å bli prest. Det ville han rett og slett ikke akseptert, og jeg ville ikke greid å ta alle diskusjonene som ville fulgt

Røyka og drakk

Hvorfor bosatte Anna og Ole seg på Nøtterøy? Det er et godt stykke fra Ramnes og Våle. Ifølge familiens slektsforsker Lars Tore Bøe var det for å få avstand til striden og strengheten i hjemtraktene.

Jeg husker ikke Ole, han døde før jeg ble født, men han var etter sigende en munter felespiller og smed. Derimot husker jeg Anna godt. Hun spilte trekkspill, og hun tok seg gjerne en dram før sengetid.

Alvoret lå tungt over jarlsbergianerne, eller dissenterne, som de bare ble kalt i familien. Annas og Oles munterhet hadde trolig trange kår i kjerneområdet til den nye frimenigheten. Nå må det sies at avhold aldri var en sak for de jarlsbergske dissenterne. Som liten husker jeg kaffebesøk hos Delk-slektninger i Våle der sigarettrøyken lå tett i rommet, og til stor forskrekkelse for indremisjonsunger som oss fikk de voksne likør til kaffen! Jeg kunne bare ikke få det til å henge i hop at disse slektningene var kristne, siden de røyka og drakk.

Frykten for å ikke ha sin sak i orden med Gud er en arv fra Delk som tidvis har martra mine slektninger, og også meg

Selv om Anna og Ole flytta ut av stormens øye, meldte de seg aldri ut av Delk. Min morfar Thorbjørn og hans søster Magnhild gikk på Granly, Delks skole i Tønsberg. Bess, som vi kalte ham, var i likhet med foreldrene sine et muntert og slagferdig menneske, men også han hadde et alvor over seg som jeg i ettertid tenker på som Delk-alvoret.

Selv om mamma og hennes søsken gikk på normalskole, måtte også de pugge Pontoppidan. Som voksen kunne hun gjengi store deler: «Kjære barn, vil du ikke gjerne være lykkelig på jorden og salig i himmelen? Jo, kunne jeg bare blive det. Vil du gå den vei som fører deg til dette målet? Ja, dersom jeg kan finne den.» Og så videre.

[ Da Jarle Waldermar skulle underholde en sal full av barn, bråstoppet alt ]

«Den egentlige kirken»

For mamma førte det en periode til et brudd «med alt som hadde med kristendom å gjøre», som hun ofte uttrykte det. Hennes vei tilbake til troen gikk gjennom Den norske kirke og Indremisjonen. Det syntes Bess var lettvinte greier. Han satt ofte etter arbeidstid på hjemmekontoret sitt, omgitt av boksamlinga på fire tusen bøker, leste Kierkegaard og grubla på eksistensens og troens irrganger. Indremisjonen og statskirken holdt ikke mål for ham. Han sa ofte: «Det er dissenterne som er den egentlige kirken.»

Han døde da jeg var elleve år. Jeg har ofte reflektert over at hvis han fremdeles hadde levd, hadde jeg aldri våga å følge kallet til å bli prest. Det ville han rett og slett ikke akseptert, og jeg ville ikke greid å ta alle diskusjonene som ville fulgt.

En arv fra de jarlsbergske som jeg bærer med meg som en entydig skatt, er kjærligheten til bøker og tekst. Bøker har høy status i Delk, og Bess’ boksamling vitner om det. Delk hadde et eget trykkeri på Nøtterøy som trykte Luthers skrifter og Pontoppidans forklaring, og de har fremdeles sitt eget forlag. Mange i Bøe-slekta er også glitrende skribenter. Da det tidlig viste seg at jeg gjorde det godt i stilskriving, sa mamma stolt: «Det har du fra Bøe-slekta. De kan skrive.»

[ «Er vi enige om alt? Nei. Kan det være slagsider? Ja. Er det verdt å delta likevel? Definitivt» ]

En brennende sannhetssøken

En arv jeg også bærer med meg som er av en mer tvetydig art, er alvoret. Jo eldre jeg blir, jo mer ser jeg at «de bedrøvede menn» – og kvinner – har forma min egen livsvei på godt og vondt. Frykten for å ikke ha sin sak i orden med Gud er en arv fra Delk som tidvis har martra mine slektninger, og også meg.

Samtidig ser jeg også at noe av det beste i mitt teologiske arbeid, et påtrengende ønske om å trenge inn til kjernen, til kristentroens dypeste grunn, er frukter av en brennende sannhetssøken som er å gjenfinne i min egen familiekrønike. Så får det være at vi kommer fram til ulike svar, mine slektninger i Delk og jeg. Jeg gratulerer hjertelig med 150-årsjubileet og ber om Guds velsignelse, lykke på jorden og salighet i himmelen.