Fortellingen om da mennene lurte kvinnene til å bli deres slaver

I Sofokles’ klassiske tragedie Antigione (ca. 442 f.Kr.) synger koret at «ingenting som er voldsomt trer inn i de dødeliges liv uten en forbannelse».

Oppfinnelsen av den industrielt produserte p-pillen – som gjorde prevensjon billig, tilgjengelig og pålitelig – representerte utvilsomt noe voldsomt. Etter hvert som de seksuelle normene ble liberalisert og individualisert – en utvikling som ble forsterket av den freudianske overbevisningen om at det er skadelig ikke regelmessig å utløse seksuelle spenninger – ble det et behov for å kvele sexens reproduktive kraft.

Og p-pillen var tilbudet som møtte etterspørselen: Endelig kunne menneskene frigjøre seg fra naturens betingelser! Endelig kunne vi ha forpliktelsesløs sex med hvem vi ville når vi ville hvordan vi ville. Den seksuelle revolusjonen var et faktum.

Men et halvt århundre senere hvisker Sofokles’ kor i vinden, mener feministen Louise Perry. I boken The Case Against the Sexual Revolution (2022) forklarer hun at sexkulturen som har blitt smidd i p-pillens lenker – godt hjulpet av den individuelle liberalismens usynlige hånd – egentlig bare utgjør et nytt, alternativt patriarkat.

De feministiske bølgene

Feminismen har slått innover vestlig kultur og politikk i flere bølger. Den første kom på midten av 1800-tallet som en forlengelse av slaveriavskaffelsen. Parallellene var åpenbare: Hvordan kunne man begrunne at visse mennesker – hvite (særlig rike) menn – skulle ha flere og bedre rettigheter, bare fordi andre hadde mørkere hud – eller annet kjønnsorgan?

Kort fortalt kunne man ikke det, ikke etter at opplysningstidens ideer om individuelle universelle rettigheter bredte om seg: Dette var ideer som ikke bare krevde avskaffelsen av slaveriet, men også avviklingen av patriarkatets særretter, for eksempel til å stemme ved politiske valg.

Etter hvert som rettighetskampene ble vunnet, begynte feminismens andre bølge å vokse frem på midten av 1900-tallet. Den handlet om at diskriminering basert på kjønn også manifesterte seg i sosiale strukturer.

Et eksempel er at kvinner er mer utsatt for vold i hjemmet. Dessuten, var det ikke også diskriminering at kvinnen var bundet til hjemmet, mens mannen kunne farte rundt og slenge bena på bordet når han kom hjem?

Man later som at det nye, alternative patriarkatet er frihet

Denne bølgens kraft ble fanget i Carol Hanischs (1942 –) diktum «det personlige er politisk» – kvinnen undertrykkes også i familien. Derfor er det et politisk anliggende å gripe inn i familiens indre liv.

Det var midt i denne bølgen at p-pillen – og etter hvert den selvbestemte aborten – kom som frigjører. Endelig kunne kvinner realisere seg selv som seksuelle vesener akkurat som menn, løsrevet fra sine kvinnelige betingelser.

Allerede her aner vi konturene av en avkjønning i feminismen, som ble definerende for den tredje bølgen rundt tusenårsskiftet: Kjønn ble forstått som ikke-essensialistisk. Det finnes ikke vesentlige uforanderlige forskjeller mellom kjønnene, men at forskjeller skyldes sosialt konstruerte normer og konvensjoner. Dermed ble viktigheten av kvinnen som kategori svekket, den fikk en annen mening: «Kvinnen» ble et symbol på «den andre», som etniske eller seksuelle minoriteter.

Menn unnslipper straff fordi dommere tror at kvinner selv samtykker til så brutaliserende og degraderende sex at de tilfeldigvis dør under samleiet

Den maskuliniserte kvinnen

Frem til denne tredje bølgen utgjorde feminismen en relativt samlet kraft; men den tredje bølgen synliggjorde et grunnleggende problem.

Med den tredje bølgen ble det uklart hva det betydde å være kvinne, og derfor hvem som er kvinne.

I den første bølgen fantes ikke noe slikt problem: Kampsaken var å fjerne mannens rettslige privilegier.

I den andre bølgens kamp gled forståelsen over i en maskulinisering av kvinnen: Dersom kvinner skal behandles identisk med menn, kan man ikke akseptere uforanderlige vesensforskjeller mellom kjønnene. Med Shulamith Firestones (1945–2012) formulering: Selve «distinksjonen» mellom mann og kvinne må viskes bort.

[ Jimmy Åkesson kan ta jerngrep i et borgerlig Sverige ]

Kvinnens arketyp kunne derfor ikke være «mor» eller «jomfru»; dette er roller som kun gir mening i relasjon til menn, og uttrykker derfor den begrensning som patriarkatet har pålagt kvinnen, og spesielt hennes seksualitet. Slik ble da altså kvinnens frigjøring forstått som en seksuell frigjøring, ettersom dette var den vanskeligste distinksjonen å viske ut; den var risset inn i selve naturen.

I den andre bølgen handler frihet for kvinnen i betydelig grad om å kunne utfolde seg seksuelt som om hun var mann, altså forpliktelsesløst. Denne relativiseringen tiltar med den tredje bølgen, som frikobler det kvinnelige perspektivet fra den biologiske kvinnekroppen: Også biologiske menn som hevder å erfare en kvinnelig kjønnsidentitet, tilhører kvinnekampen.

Dersom et premiss for å finne seg en partner er å akseptere seksualkulturen, er ganske mange villige til å gå med på mye mer enn det man ellers kanskje ville ha gått med på

Den tredje bølgen har revet feminismen i to: såkalt marxistiske radikalfeminister – hvis marxisme gjør dem tilbøyelige til å fokusere på det materielle – og progressive liberalfeminister (som her innbefatter selverklærte «interseksjonelle» feminister) som snur kappen etter den nyeste moralske vinden. Stridens kjerne er hvorvidt transkvinner skal innlemmes i kvinnekampen; i et Minerva-essay beskrev jeg dette som «den hardeste fronten i kulturkrigen» – og den unngår heldigvis Perry å bli dratt inn i.

På mange måter kritiserer hun begge leire: I motsetning til liberalfeministene mener hun at det er avgjørende for feminismen å erkjenne at det finnes uforanderlige vesensforskjeller mellom de biologiske kjønnene. I motsetning til radikalfeministene peker hun overraskende nok mot ekteskapet – borgerskapets forordning! – som frigjørende for kvinnen. Feminismen til Perry og hennes likesinnede, som Mary Harrington, er derfor en helt annen, postliberal bevegelse innenfor feminismen.

Den seksuelle revolusjonen har manet frem en subtil anti-feministisk kultur; det er menn som har tjent på den seksuelle revolusjonen, og det på kvinnens bekostning

Den seksuelle avmystifiseringen

Dersom man ikke greier å konseptualisere problemer riktig, blir man ute av stand til å finne gode løsninger. Derfor er det farlig for kvinner å underkjenne biologisk forankrede vesensforskjeller mellom kjønnene.

Det mener i alle fall Perry, som selv jobbet på en klinikk for voldtektsofre, og peker mot mønstre i voldtektsstatistikker som eksempel. For det første, det er nesten bare menn som voldtar. For det andre, kvinner som blir offer for voldtekt, blir gjerne det i alderen der de er mest attraktive i menns øyne. For det tredje, alderen på menn som forgriper seg på kvinner, henger typisk sammen med når kjønnsdriften deres er sterkest. Voldtekt handler derfor ikke bare om makt: Dersom vi bare antar at det ikke finnes uforanderlige vesensforskjeller mellom kjønnene, vil vi ikke greie å finne gode løsninger på voldtektsproblemet.

[ Då han kom heim frå barnehagen, song han bordverset for den ateistiske familien sin ]

Finnes det andre uforanderlige vesensforskjeller mellom kjønnene? Det gjør det: Psykologen David Schmitt har vist at det er en «universell konstant» at det er markante kjønnsforskjeller i sosioseksualitet – et begrep for åpenhet for kortvarige seksuelle relasjoner, hvis hensikt er forløsning av seksuelle spenninger, ikke å bli dypt følelsesmessig involvert.

Der Perry virkelig blir kjettersk er når hun mener vi skal trekke begjæret mot dydighet og selvoppofrelse, forpliktelse og familie

Det betyr ikke at det også er kulturelle forskjeller; det betyr at den gjennomsnittlige mannen foretrekker å ha mer sex og med et større antall partnere enn den gjennomsnittlige kvinnen. Ifølge Perry foretrekker kvinner i overveldende grad, dersom de får valget, forpliktende relasjoner fremfor tilfeldig sex. La oss også legge til at pornografibruk og BDSM-fetisjer (ulike typer rollespill) forekommer i langt større grad blant menn enn kvinner.

Med denne kunnskapen kan vi forsøke å forstå samtidens sexkultur. Det er en kultur som uttrykkes presist i 68′ernes parole: «Det er forbudt å forby!» og «Gjør det du begjærer». Sex er blitt avmystifisert i den forstand at sex i seg selv er en fritidssyssel som ikke har noen mening utover den som deltakerne selv velger å gi den. Den seksuelle selvrealiseringen handler om å prøve seg frem hit og dit, følge begjæret dit det leder – og alt er bra så lenge det er samtykke.

Men dette normløshetens ideal er selvsagt selvmotsigende. Har du lyst har du ikke bare lov, men nærmest en plikt til å følge begjæret. Man oppmuntres til å prøve tilfeldig sex, etter så-og-så mange stevnemøter forventes det sex, og dersom man ikke er ute etter et kjærlighetsforhold, er det nyttig å ha sex med venner.

Samtidig er det en normalisering av brutaliserte og degraderende BDSM-sex, blant annet i pornografi, som spytting og kveling av kvinner. Tror du ikke på det siste? Det er stadig flere artikler om BDSM i de etablerte mediene (« Ny studie: Så vanlig er BDSM»), populærkulturen tjener som hakka møkk på det (Fifty Shades of Grey) – og Perry peker på en britisk undersøkelse som viser at over halvparten av unge kvinner har erfart at partneren har tatt kvelertak på dem under samleie.

Det er normstrukturen rundt et ekteskapelig ideal som tøyler den mannlige uregjerlige seksualitet og får frem det beste i ham, ikke bare fra kvinnens perspektiv, men også mannens

Det blir verre: Ifølge Perry skal feministiske kampanjer som den britiske We Can’t Consent to This ha dokumentert økt forekomst av «røff sex»-forsvar ved partnerdrap rundt omkring i den industrialiserte verden: Menn unnslipper straff fordi dommere tror at kvinner selv samtykker til så brutaliserende og degraderende sex at de tilfeldigvis dør under samleiet.

Den seksuelle revolusjonen har manet frem en subtil og kanskje underbevisst, men likevel helt reell, antifeministisk kultur; det er menn som har tjent på den seksuelle revolusjonen, og det på kvinnens bekostning. Kvinner har ifølge Perry «glidd over fra en form for feminin underdanighet til en annen» – forskjellen er bare at man later som at det nye, alternative patriarkatet er frihet. Den seksuelle revolusjonen har med andre ord vist seg å være fortellingen om da mennene lurte kvinnene til å samtykke til å bli slaver for deres begjær.

Slik kan en kultur lure oss til å gi et slags passivt samtykke til normer vi ikke egentlig aktivt ville ha samtykket til

Er det ikke nok med samtykke?

En innvending mot Perry er at ingen person er gjennomsnittlig: Det er mange kvinner som er sosioseksuelle! Til og med mer enn noen menn! Og det er det ingen tvil om. Sosioseksualitet er et normalfordelt trekk. Men i gjennomsnitt er kvinner markant mindre sosioseksuelle enn menn, som igjen har konsekvenser på aggregert nivå: En sexkultur som er sosioseksualnormativ er langt mer beleilig for menn enn for kvinner – og relativt flere kvinner enn menn vil lide under en slik kultur.

En annen innvending er at dette egentlig bare handler om å samtykke til det man er komfortabel med. Det avslører naturligvis en uutholdelig simplistisk forståelse av samtykkets dynamikk. Dersom et premiss for å finne seg en partner er å akseptere seksualkulturen, er ganske mange villige til å gå med på mye mer enn det man ellers kanskje ville ha gått med på. Og dersom man ikke vil gå med på mye av det som andre går med på, er det kanskje noe feil med meg? Er jeg kanskje moralistisk – og derfor unormal? Er jeg svak og uselvstendig fordi jeg utvikler følelser for en person bare fordi jeg hadde sex med vedkommende?

Perry mener at kvinnen er blitt lurt til å føye seg etter et mannlig begjær, selv om det innebærer en fornektelse av egen kvinnelighet

Slik kan en kultur lure oss til å gi et slags passivt samtykke til normer vi ikke egentlig aktivt ville ha samtykket til, dersom det var tilstrekkelig mulighet for ikke å gjøre det. Dette forsterkes av at kulturen former hvem vi er og hva vi begjærer – gjennom nyhetsbildet, populærkulturen og omgangskretser – så vel som hvordan vi forholder oss til dette begjæret. Og Perry mener at kvinnen er blitt lurt til å føye seg etter et mannlig begjær, selv om det innebærer en fornektelse av egen kvinnelighet.

I hvilken retning skal vi trekke vårt begjær, om vi ikke skal la det trekke oss etter seg? Det er her Perry virkelig blir kjettersk – for hun mener vi skal trekke det mot dydighet og selvoppofrelse, og til syvende og sist mot forpliktelse og familie. Dette handler selvsagt ikke om at mannen skal kunne komme hjem og slenge bena på bordet eller at sex skal reduseres til en pietistisk nødvendighet: Det handler om at det seksuelle samlivet utfoldes friest innenfor bindende rammer.

Det er normstrukturen rundt et ekteskapelig ideal som tøyler den mannlige uregjerlige seksualitet og får frem det beste i ham, ikke bare fra kvinnens perspektiv, men også fra mannens eget. Og derfor er det ekteskapet som gjør det mulig for kvinnen å utfolde seg friest som kvinne (og mannen som mann), ifølge Perry. Dermed skiller kraften i Perrys feministiske bevegelse seg markant fra de forutgående bølgende: «Det er på tide med en seksuell kontrarevulsjon».