Når kampen mot sulten skal vinnes, er ikke det enkle alltid best

Vi står overfor en global matkrise. Nordmenn flest føler krisen på lommeboka. For hundrevis av millioner av fattige er matmangel et spørsmål om overlevelse.

Tiden er kommet for en historisk stor innsats for dyp og bred reform av matsystemer globalt. Humanitær hjelp må også til. Men nå trengs et modig Norge som går i front nok en gang, for å unngå de enkle løsningene og søke de kompliserte.

For første gang for lite produsert

Utviklingsminister Anne Beate Tvinnereim omtaler mat til alle som «jobb nummer én» på kommentarplass i Vårt Land. Norads Bård Vegar Solhjell påpeker i samme avis at vi nå for første gang står i en situasjon der det kan bli produsert for lite mat til å brødfø verdens befolkning, allerede neste år.

Før var problemet ikke mengden mat, men den urettferdige fordelingen. At det ikke skulle være nok til alle, var et framtidsscenario, gitt klimaendringer og økende befolkning. Nå kan vi altså få for lite mat allerede neste år. Krisen er her nå. Og de som må løse den, er oss.

Klimakrise og konflikt

Derfor gjør den norske regjeringen rett i å prioritere den globale matkrisen så høyt. Antallet mennesker som er matusikre har steget med 210 millioner mennesker under pandemien, til rekordhøye 345 millioner mennesker i 82 land. På toppen av dette kommer altså krigen i Ukraina. Russland og Ukraina produserer rundt 30 prosent av hveten og bygget vi forbruker på verdensbasis.

Klimakrise og konflikt er de viktigste driverne for matusikkerhet. I løpet av det siste tiåret har 1,7 milliarder mennesker blitt rammet av ekstremvær og klimarelaterte katastrofer.

Mens mange land har klart å redusere sult og underernæring de siste 20 årene, har matmangelen økt i de fleste konfliktrammede land. Samtidig er dette i all hovedsak land som er i dårlig stand til å håndtere matkrisen på grunn av dårlig styringsevne.

[ Historisk varsko: – Vi kan oppleve en matmangel vi ikke er vant til ]

Vi tar pulsen

UNDP arbeider med å fremme bærekraftige mat- og landbrukssystemer i 140 av FNs medlemsland. Vi har fingeren på pulsen der strategi skal omsettes til handling, ofte av regjeringer med begrensede ressurser og under sterkt politisk og sosialt press. Disse regjeringene trenger vår støtte til å styre og skape lokalt forankret innovasjon i nasjonal politikk for mat og landbruk.

Matsystemer er sammensatte. Derfor må det jobbes på en sammensatt måte, på tvers av så godt som alle politikk- og forvaltningsområder, og i samarbeid med andre utviklingspartnere. Bare da er den transformasjonen vi trenger i mat- og landbrukssystemer mulig.

Styresett i sentrum

Målsetningene må være ambisiøse. Framtidige matsystemer må bli langt mer motstandsdyktige mot kriser, gi langt bedre avkastning, bidra til rettferdig fordeling, skape nye leveveier og rom for verdiskaping og lokal foredling, bidra til miljømessig bærekraft, nedgang i klimagassutslipp og underbygge sosial og økonomisk bærekraft.

Det sier seg selv at å fornye matsystemer ikke handler om å gjøre enkle grep i en snever forståelse av «matsektoren» – men om sektorovergripende og kompliserte reformer.

Samtidig hjelper det ikke med gode løsninger om de ikke blir iverksatt. Derfor er vår klare anbefaling at regjeringen plasserer styresett i sentrum for strategien for matsikkerhet, som nå er under utarbeidelse.

Uten klok forvaltning av makt, raske og konsulterte reformer og sterk politisk vilje er ikke systemendringer mulige i praksis.

Uten systemendringer blir matmangel et tiltakende problem mot et bakteppe av økende klimaendringer, konflikt og pandemier. Men å endre systemer krever vilje til å søke de store og ofte vanskelige løsningene, ikke bare de som ligger tydeligst framme i dagen.

[ Tvinnereim: «Nøkkelen til null sult ligger i å styrke lokal matproduksjon» ]

Kode rød

Regjeringen sitter i skrivende stund i budsjettkonferanse og legger føringer hvordan alt dette skal gjøres i praksis. Da håper vi de sørger for at den humanitære innsatsen for å redde liv på kort sikt kommer i tillegg til – og ikke på bekostning av – langsiktige investeringer i systemendringer både globalt og i de enkelte utviklingsland.

Vi står parat til å bidra med vår lærdom etter 20 år med arbeid på dette feltet i 140 land. Men som regjeringen også vet – svarene vi har å bidra med er ikke alltid enkle, de er ofte kompliserte. Og det kreves mot å omfavne dem.