Slik jeg forstår klassisk kristen etikk og teologi, står den, basert på de bibelske tekster, for en avvisning av likekjønnet samliv. Professor Harald Hegstad sier at en kristen etikk ikke kan baseres på isolert lesning av bibeltekster, men at en alltid må spørre etter hva som er godt og ond for mennesker. Han sier ikke hvordan vi skal definere godt og ondt, men at det ikke er mulig å holde fast ved kirkelige standpunkter som fører ondt med seg. Stiller han erfaringen over bibeltekstene, eller er det slik at disse tekstene må tilpasses den til enhver tid rådende tidsånd?
Professor Harald Hegstad problematiserer i en lederartikkel i Luthersk Kirketidende, gjengitt i Vårt Land 19. august, forsvaret av klassisk kristen samlivsetikk. Diskusjonen om ekteskapsforståelse er løsrevet fra homofile og lesbiskes livssituasjon, påpeker han. Han mener at det må være mulig å ha ulike forståelser av en teologisk ekteskapsforståelse og samtidig anerkjenne likekjønnet samliv. Han begrunner ikke dette uklare standpunktet.
Hva med de polyamorøse?
Hegstad slår fast at seksuell legning er menneskets grunnleggende identitet. Dette er jo et standpunkt rett ut av Pride-ideologien, og nokså langt fra Det nye testamentets syn på mennesket. Men for å holde fast ved Hegstad og Pride sitt menneskesyn: Hva med de som definerer seg som polyamorøse? Disse har en egen interesseorganisasjon i Norge som arbeider for det de kaller relasjonsmangfold, der mennesker kan ha seksuelle forhold til flere mennesker samtidig. Ut fra Hegstads tankegang vil jeg tro at kirken bør akseptere de polyamorøse på lik linje med de homoseksuelle. Hvis ikke, må han forklare hva som er forskjellen på de to gruppene.
[ Harald Hegstad: «Tid for å erkjenne kirkens urett mot homofile» ]
Gard Sandaker-Nielsen og Odd-Inge Uleberg fra Åpen Kirkegruppe, problematiserer i Fædrelandsvennen 6. august situasjonen med to syn i kirken. Under overskriften «Pride er viktig for kirken og kirken er viktig for Pride» sier de at det er uro i LHBT+-miljøet rundt dette med to syn på likekjønnet vigsel i kirken. De spør: Hvordan kan menighetene føle seg trygge så lenge det er noen som ikke anerkjenner og støtter?
Ut fra Hegstads tankegang vil jeg tro at kirken bør akseptere de polyamorøse på lik linje med de homoseksuelle. Hvis ikke, må han forklare hva som er forskjellen på de to gruppene
Krav om ensretting
Også i Sverige øker kravet om ensretting i samlivsdebatten. I en artikkel i tidsskriftet Focus 15. august konkluderer Olof Edsinger, generalsekretær i den Svenske Evangeliske Alliansen, med at «den som har sagt, gjort eller tänkt fel skal deplattformeras. Raderas. Utan pardon». Humanisten Lena Andersson skriver i en kronikk i Svenska Dagbladet at «Varje samhälle som betraktar tolerans som otillräcklig engagemang blir totalitärt».
Her i landet er det Pride-ideologien som rår grunnen med opptog og flagg, med rosa kompetanse som tres ned over hodene på barnehagebarn og småskoleelever, med entusiastisk støtte fra venstresiden i Kirke-Norge. I et fritt samfunn som vårt er dette fullt lovlig. Likefullt må det være lovlig å hevde et klassisk kristent samlivssyn, selv om Hegstad dømmer oss nord og ned og slår fast at vi, når vi tror at vi utfører en tjeneste for Gud, er det i virkeligheten motsatt.