Kan «Guds ord» oversettes?

I september går vi inn i et tredje Luther-jubileum på fem år: Det er 500 år siden Luther utgav sin første tyske oversettelse av Det nye testamente, det såkalte Septembertestamentet. Det representerte en språklig (og etter lutheraneres mening også teologisk) milepæl etter en lengre forhistorie med blant annet Johannes Mentelins første tyskspråklige bibel i 1466, og før det John Wycliffe som oversatte bibelen til engelsk i perioden 1380–1395. Selv om Luthers oversettelse til et levende europeisk språk ikke var den første i sitt slag, ble den den mest banebrytende siden Vulgata, en latinsk oversettelse som ble til i årene rundt 400, innenfor rammen av det romerske imperiet med latin som offisielt språk.

Oversettelse av et hellig skrift er tuftet på en forutsetning om at det hellige ligger i saken(e) som omtales; i historiene som fortelles, i himmelske, guddommelige faste referansepunkt, i verdier som lar seg abstrahere ut av teksten: sannhet, kjærlighet, forsoning, og så videre. Kort sagt, oversettelse forutsetter at guddommelig åpenbaring ikke er bundet til en bestemt språklig form, at skrift ikke er hellig i seg selv, og at mening lar seg destillere fra én språklig form og fylles i en annen.

Før Reformasjonen innebar åpenbaring at språk og teologisk innhold var uløselig bundet sammen, og så var det kirkekunstnernes og de språkkyndige prestenes oppgave å popularisere den bibelske åpenbaringen i billedlig eller verbal form. En moderne variant av et slikt bibelsyn forutsettes fortsatt i den gjeldende greske grunnloven: Innledningen til Hellas’ grunnlov (opprinnelig fra 1821) inneholder en paragraf om at det er forbudt å oversette teksten i «Den Hellige Skrift» (§ 3.3). Eneste unntak er om man får tillatelse fra Patriarken i Konstantinopel og overhodet for Hellas’ gresk-ortodokse statskirke.

I perioder har paragrafen til og med stått uten denne unntaksbestemmelsen. Oversettelse var da knapt nødvendig ettersom gjeldende språknorm var tettere på gammelgresk, som både Det nye testamente (NT) og den såkalte Septuaginta-versjonen av Det gamle testamente (GT) var skrevet på. Om Ordet som først ble nedskrevet var på gresk, må dette være Guds foretrukne språk. Hvis Ordet er Gud (Johannes 1,1), og Bibelen er «Guds ord» (som Bibelen ofte kalles), vil enhver oversettelse av disse ordene innebære en svekkelse av Guds røst – dette synes å være tanken bak paragrafen. Den interessante måten paragrafen knytter sammen «ur-tekst», nasjonalstat og-kirke på, skal få ligge. Derimot skal jeg undersøke forutsetningen at den hellige skrifts språklige form og innhold er uatskillelige.

En svekket guds-stemme?

Beslektede forestillinger har eksistert siden antikken i islam og jødedom, samt i eldre varianter av kristendom: Aller tydeligst uttrykkes forestillingen i Koranen, der skriftets selvpresentasjon er at det er diktert av Allah på arabisk, Profeten skrev bare ordene ned. I Toraen, blant mange kalt Mosebøkene, dikterer Herren på hebraisk. Herren skrev endatil selv ned budene på steintavlene (1. Mos. 24,12 og 31,18). I katolsk sammenheng antok etter hvert den latinske Vulgata-oversettelsen status som autentisk og autoritativt gudsord (riktignok ut fra et litt annet resonnement).

Utover Toraen, inneholder den hebraiske Tanakh (originalen bak protestantenes GT) mer tale om og til Gud (f.eks. Salmene) enn fra Gud. Følgelig lyder Guds direkte tale sjeldnere også i kristne bibler utenfor Mosebøkene. Men evangeliene gjengir mange Jesus-ord, som i åpenbaringshistoriens lys etter hvert også har fått status som Guds direkte tale. Derfor kan en gresk munk på Athos si at han ble munk der for å «høre Jesu stemme hele dagen», nemlig når han selv går og mumler evangelienes Jesus-sitater slik de er gjengitt i det greske NT mens han arbeider med hendene (ordene for å «meditere» og «mumle» er muligens avledet av samme grunnbetydning, med referanse til det hebraiske hagah). Men er det ikke da allerede en svekket guds-stemme munken hører? For Jesus snakket vel arameisk eller en lignende hebraisk dialekt, og det av Jesus-ord som er med selv i et gammelgresk NT er filtrert, redigert – og oversatt til et annet språk? Likevel «hører» munken dette som Jesu autentiske stemme.

Påvirket av islamsk imperium

Min teori er at oversettelsesforbudet har fått så prominent plass i den greske grunnloven fordi åpenbaringstenkningen er påvirket av at landet og folket så lenge var underlagt et islamsk imperium, det osmanske. Kirke og moské lå side ved side, i byene gjerne med en synagoge i nærheten også, med en helt annen mulighet for utveksling av teologisk tankegods enn her oppe i nord. Men spørsmålet er hvor godt et syn på åpenbaring der «the medium is one with the message» passer på kristne evangelier og brev som i utgangspunktet bygger på oversettelser...

Grekere regner hele den greske bibelen, ikke bare NT, som originaltekst fordi de aldri har forlatt de første kristnes bibel, den greskspråklige Septuaginta (GT) med opphav i det hellenistisk-jødiske miljøet i Alexandria: Da greske skrifter etter hvert oppstod i kristen sammenheng og ble samlet til Det nye testamente, ble greske Septuaginta omdøpt til de kristnes «gamle» testamente, og er det fortsatt i den gresk-ortodokse kirken. Reformasjonsfedrene valgte den hebraiske Tanakh, jødenes bibel, som nytt grunnlag for sitt GT, og i luthersk kristendom er det fortsatt slik. Septuaginta ble lenge nedsnakket som en «unøyaktig» gresk oversettelse av hebraiske Tanakh, men anses i dag mer som en egen kanon som representerer en annen gren i overleveringen av skriftene som ble stabilisert i Tanakh, samt noen skrifter som ikke finnes i Tanakh, for eksempel Tobit, Judith, og Makkabeerbøkene. Slik har grekerne litt rett i at også greske Septuaginta kan anses som originaltekst.

Den katolske kirke har holdt latinske Vulgata for å være den mest autoritative bibelen. Dens gammeltestamentlige kanon overlapper ikke helt verken med greske Septuaginta eller hebraiske Tanakh. At Vulgatas latin var ansett som så uløselig knyttet til selve åpenbaringen at den ikke kunne oversettes videre uten også å forkludre åpenbaringen, danner noe av bakteppet for konfliktene som resulterte i at Luther satte seg ned og oversatte NT til tysk.

Mange protestanter tenker at oversettelse er ukomplisert ettersom det er det teksten forteller om som er hellig

—  Jorunn Økland

Protestantisk oversettelses-iver

Kan «Guds ord» oversettes? Det er dette spørsmålet jeg forsøker å belyse i essayet. Men man oppdager ikke hvor komplekst dette tilsynelatende uskyldige spørsmålet er før man begynner å nøste. Fordi antall og utvalg av bibelske skrifter varierer med tradisjon og trossamfunn, fordi man ser ulikt på hva som egentlig er åpenbaringsspråket, fordi man ser ulikt på om biblene fortsatt er like gyldige i annen språkdrakt, og fordi statusen til de ulike biblene har endret seg over tid (for eksempel var det først i det 16. århundre at den katolske kirke fant det nødvendig å stadfeste latinske Vulgata som eksklusiv autoritet), har bibelforskere som jobber med kanon og oversettelse funnet det nyttigere å betrakte «bibel» mer som en genre enn som en samling av bestemte skrifter på et bestemt språk. Det greske ordet Biblia, på norsk «Bibelen», betyr da også «bøker», ikke «bok».

Målet er for det andre å vise at i monoteistisk sammenheng har oversettelse vært møtt med stor skepsis, og at det er den moderne protestantiske oversettelses-iveren som skiller seg ut. Mange protestanter tenker at oversettelse er ukomplisert ettersom det er det teksten forteller om som er hellig, det er Kristus som er Guds åpenbaring, ikke teksten i seg selv.

[ Jorunn Økland: «Skal vi ta med bibelversene om underordning?» ]

Men leser vi denne protestantiske oversettelses-iveren i lys av moderne språkfilosofi og oversettelsesteori, blir spørsmålet om kanskje den greske grunnloven gjør noe klokt likevel. For det er umulig å oversette uten å miste noen av kildespråkets klangbunner, meningsfelt og assosiasjoner, og lett å uforvarende føye til «fremmedelementer» fra målspråket. Dette skjer på tvers av alle språk og all form for oversettelse. Derfor snakker oversettelsesteorien også mye om at oversettelse er en pragmatisk nødvendighet, og langt fra ideell. For å eliminere så langt mulig individuelle og konfesjonelle «blind spots» og andre problemer oversettelsesteorien peker på, er moderne bibeloversettelse i stor grad økumenisk gruppearbeid: spesialister på kildespråk og målspråk leter seg sammen fram til ord som har dypest og bredest mulig overlappende meningsfelt på henholdsvis kildespråk og målspråk. Gjenoversettelsesarbeidet må gjentas regelmessig ettersom moderne målspråk er i stadig endring.

Det er umulig å oversette uten å miste noen av kildespråkets klangbunner, meningsfelt og assosiasjoner

—  Jorunn Økland

To vidt forskjellige tilnærminger

Gammeltestamentleren Mieke Bal skriver i sin bok om oversettelse fra 2008, Loving Yusuf, at «literalism», en sterk interesse i presis ordlyd, er sentralt når vi leser og oversetter tekster fra gamle språk med et ønske om å forstå tekstens verden og spørsmålene den reiser. «Fundamentalism» er det motsatte av «literalism», man tar teksten som svar på spørsmål man tror man allerede kjenner, spørsmål som ligger utenfor teksten selv, og kanskje i vår egen tid. «Literalism» og «fundamentalism» er to vidt forskjellige tilnærminger til tekst. Slik beskriver Bal godt hvordan oversettelse også er erkjennelse.

Selv om en protestantisk tilnærming til bibelen i utgangspunktet var tuftet på at åpenbaringen ligger i innholdet heller enn i et bestemt språk, er det likevel i protestantisk sammenheng vi i dag finner de mest ihuga «bibelkristne». Sola Scriptura, som Martin Luther sa det, har blitt til «Bible Christians», som noen amerikanere kaller seg i dag. Det er et stort paradoks at de som mener at bibeloversettelse er greit, og som mener seg å ha bare bibelen som kilde til autoritet (ingen Midrasj, ingen Hadith, ingen kanonisk tradisjon), blir desto mer opptatt av å feste autoriteten til én bestemt oversettelse, ofte engelske King James Version (KJV, 1611) – eller andre tidlig-moderne oversettelser. I vår tid oversettes KJV til og med til andre språk, inkludert norsk. Det finnes også norskspråklig oppbyggelseslitteratur som siterer KJV – på engelsk, på samme måte som norskspråklige eksegeter siterer bibelen på gresk eller hebraisk. KJV-oversettelsen har altså i visse miljøer antatt status som ny grunntekst…

Sola Scriptura, som Martin Luther sa det, har blitt til «Bible Christians», som noen amerikanere kaller seg i dag

—  Jorunn Økland

En bedre vei

En slik fiksering av autoritet til en bestemt oversettelse gjør det enklere å «ta Guds ord bokstavelig». For i utgangspunktet, hvis man ønsker å «ta bibelen bokstavelig», hvilket stadium eller nivå av en bibel skal man ta bokstavelig? Et tidlig papyrus som inneholder avskrift fra en bibelsk bok på originalspråk, med få mellomledd tilbake til det opprinnelige manuset? En rekonstruert, fullstendig bibel på originalspråk som vi finner i moderne tekstutgaver? En gammel, fullstendig oversettelse, for eksempel Vulgata? En moderne oversettelse, for eksempel det norske Bibelselskaps? Når de eldste nedtegnelsene vi har av Jesus-ord er på gresk, hvordan kan vi da lese den greske NT-teksten «bokstavelig» som «Jesu egne ord»?

Å lete etter det faste punkt på denne måten gir en opplevelse av at bokstavene forsvinner mellom fingrene, noe man slipper dersom man låser åpenbaringen fast til en bestemt moderne oversettelse på et forståelig språk – som for eksempel King James Version. Når KJV siteres som originalt skriftbevis på engelsk i norske tekster i 2022, er ringen sluttet: Nok en oversettelse har blitt til grunnskrift. Det er forståelig om kirker som kanoniserte sin oversettelse som grunnskrift for 1500 år siden eller mer, i møte med slike nyere oversettelser som siteres som eksklusivt autoritative i det 21. århundre, ønsker «velkommen etter».

Man kan godt si at innhold er viktigere enn språket, men når det kommer til stykket bærer tydeligvis den protestantiske oversettelses-iveren også i seg en viss frykt som kan lede til ønsket om å låse teksten til én språklig form på ny. En bedre vei er å bruke denne frykten som drivkraft i nytt oversettelsesarbeid. Når Gud er Ordet, er ordet gud.

[ Essay fra Torkel Brekkes: «Hvis religiøst mangfold er spørsmålet, er politisk liberalisme svaret» ]