Denne artikkelen burde ikke vært skrevet

Diskusjonen rundt likekjønnet ekteskap er avsluttet i Den norske kirke. I likhet med diskusjonen rundt kvinnelige prester. De fleste av oss er vel egentlig fornøyd med det.

På den kirkepolitiske arene hersker det ingen tvil om hvem som har tapt og vunnet.

Det som nå er diskusjonen, og som det virker tiltar i styrke, er «hva skal vi gjøre med dem?» «De konservative». Eller oss. Skjønt vi er jo også en sammensatt gruppe. For den som lurer: Selv er jeg tilhenger av kvinnelige prester, men ingen har hittil klart å overbevise meg om at det Jesus sier om ekteskapet ikke må være forpliktende.

Så vi er jo her. I den Den norske kirke. Og vi synes det er fint å være her.

[ Åste Dokka: «En kvinnelig prests samvittighet» ]

En rask utvikling

For noen ganske få år siden var vår forståelse den selvfølgelige. Fremdeles er vår forståelse støttet av noen milliarder medkristne.

Som sagt har jeg en opplevelse av at fokuset mer og mer det siste halve året har blitt på om det er rom for oss i kirken. Det er nesten ikke til å tro. Eyvind Skeies refleksjoner her om dagen (Vårt Land 15. august), og den responsen hans artikkel fikk, viser at det er klokere mennesker enn meg som har noe av den samme opplevelsen. Bispemøtet og preses har det siste halve året fremstått som ganske aktive og tydelige. I tillegg til ledende stemmer i Åpen kirkegruppe og Presteforeningen. Hittil har det vært mest fokus på kvinnelige prester. Flere og flere signaler tyder på også motstandere av likekjønnet ekteskap i økende grad får møte samme trykket. Jeg har ingen illusjoner om det kommer til å snu.

Det springende punkt er om det en prest tenker og sier kan føre til konsekvenser, handlinger. Der sies det stopp. Da kan man ikke arbeide som prest i Den norske kirke. Hva slags teologiforståelse er det?

Skal vi oppføre oss som jurister eller teologer?

Ingen vil selvsagt erkjenne at det er yrkesforbud det handler om. Bispemøtet forsøker å opprettholde et skisma mellom det man tenker/sier og det man gjør. Vi gis altså anledning til å tenke og si hva vi vil. Noe som for øvrig menneskerettighetsartikkel nummer 19 garanterer, uavhengig av Bispemøtet.

Det springende punkt er om det en prest tenker og sier kan føre til konsekvenser, handlinger. Der sies det stopp. Da kan man ikke arbeide som prest i Den norske kirke. Hva slags teologiforståelse er det?

Eller man tenker rent formelt: Er du ordinert, får du holde fred og samarbeide med alle andre som er ordinert. Det høres logisk ut.

Er vi egentlig tilfreds, som teologer, med en så trang forståelse og behandling av dogmatiske spørsmål?

Mitt spørsmål er: Skal vi oppføre oss som jurister eller teologer? Når kolleger så saklig og redelig som mulig ønsker å målbære en forståelse av et teologisk tema, møtes man med arbeidsmiljøloven. Definerer vi det som et arbeidsmiljøproblem å ha dype teologiske uenigheter? Som berører oss på dypet. Eksistensielt helt inn i kjernen av vår tro og vårt liv. Som smerter og frustrerer helt inn i ryggmargen. Virkelig?

Løser vi det med jus? Det vil i så fall være et sterkt signal om en sekularisering av teologien som de færreste av oss vil være komfortabel med.

Er vi så av den oppfatning at man gjør en stor innsats for kvinnelige presters arbeidsmiljø ved å stenge yrkesveien for de kolleger som ærlig, saklig og høflig står opp for sin teologiske overbevisning?

Større problemer går under radaren

Apropos arbeidsmiljø: Min bekymring er det kvinnelige prester virkelig kan fortelle om: mannssjåvinistiske kolleger, helt uavhengig av «for og mot», som møter kollegaer med nedlatende, seksuelle og latterliggjørende kommentarer. Eller maktpersoner som har som mål å mobbe og ødelegge livet for sine kolleger.

[ Kvinnelig prest: – Jeg er en dritbra prest og jeg holdt på å slutte ]

I all energien som går med til å stenge veien for motstandere av kvinners prestetjeneste, er jeg redd mange av disse går under radaren. Dermed får de fortsette sin onde og ødeleggende adferd med store og alvorlige konsekvenser for arbeidsmiljøet.

Er vi så av den oppfatning at man gjør en stor innsats for kvinnelige presters arbeidsmiljø ved å stenge yrkesveien for de kolleger som ærlig, saklig og høflig står opp for sin teologiske overbevisning?