Verdidebatt

Det livssynsåpne Norge slår sprekker

FLERRELIGIØSITET: NRKs satsing på gudstjenester gir kristendommen nok en plattform til å formidle sitt trosgrunnlag. Har andre livssynssamfunn fått et tilsvarende tilbud?

De siste ukene har jeg fulgt med på samtalen om gudstjenesteformidling på NRK og argumentene som legges fram for det ene og det andre syn. Noen henviser til naboene Sverige og Danmark og understreker at NRK (les Norge) ikke kan være den dårligste i klassen. Human-Etisk Forbund (HEF) viser, som mange ganger før, til Norge som flerreligiøst og mener dermed at NRK med gudstjenesten favoriserer kristendommen over andre livssynssamfunn.

Jeg er for livssynsformidling på NRK. Men jeg holder også med HEFs kritikk om at favoriseringen av kristne gudstjenester skaper ulike formidlingsmuligheter for trosretningene. Samtidig som NRKs visning av gudstjenester viser viktigheten for åpen samtale rundt livssyn, så vitner samtalen også om noe annet. Nemlig at «de andre» ikke er med i den!

Samtalen har til nå, slik jeg har oppfattet, vært mellom NRK, HEF og forskjellige kristne representanter. «De andre» er, som så mange ganger ellers, folk fra forskjellige kulturer og tradisjoner som er i Norge og som bidrar til å gjøre Norge til et flerreligiøst samfunn. Men deres stemme er ikke med i den pågående samtalen.

Et livssynsåpent samfunn?

I mange sammenhenger prydes Norge med å både være flerreligiøst og et livssynsåpent samfunn, som er vel og bra. Jeg er enig i det flerreligiøse, men ideen om at Norge er så livssynsåpent, kan diskuteres. Et flerreligiøst samfunn krever at landets borgere har religionsfrihet, noe som demokratiske land sverger til. Men hva betyr det å være livssynsåpent samfunn? Det er selvfølgelig mange elementer som må være på plass for å kunne kalles livssynsåpent, og to av dem er at livssyn ikke skyves inn i det private og at muligheten til å leve ut ens overbevisning er til stede.

Det norske har kristendommen i alle sine porer og rynker

—  Amina Sijecic Selimovic

Både flerreligiøsitet og det livssynsåpne stiller krav til staten som legger til rette, men også til institusjoner som følger opp og speiler realiteten. Det livssynsåpne, som er en fantastisk tanke, slår da sprekker etter min mening. Som HEF påpeker, fører NRKs satsing på gudstjenester til at kristendommen løftes opp og gis nok en plattform til å formidle sitt trosgrunnlag. Har andre livssynssamfunn fått et tilsvarende tilbud?

Her vil mange reagere med å si at kristendommens posisjon og tankegods har en lang tradisjon i det norske samfunn. Og det er litt av mitt poeng: Det norske samfunn er mettet av «protestantisk marinade», for å tilpasse et begrep av professor Jenny Berglund. Det norske har kristendommen i alle sine porer og rynker. Selv vi «andre» klarer å tolke og ta del i det denne marinaden bearbeider, for det regnes ofte som en viktig del av integreringen. De fleste av oss som ikke hører til en av de kristne tradisjonene, vet noenlunde hva en kristen religiøs leder gjør, hvordan det kan se ut i en kirke, og omtrent betydningen av de røde dagene i kalenderen. Men hvor mye vet majoriteten om hvordan praksisen er hos «de andre»?

Så lenge det ikke åpnes opp for at flere kan bidra til samtalen om premissene for det livssynsåpne Norge, kommer vi til å forbli de «andre».

«Allah, Allah, ya baba»

Den kristne kulturarven, og da spesielt protestantismen, har en tydelig plass i skolesystemet og mye læres via andre kanaler, som populærkultur. NRKs «Festen etter fasten» har blitt trukket fram som en av måtene islam og muslimske stemmer har fått ta del i statskanalen. Det skal sies at gudstjeneste og «Festen etter fasten» ikke er det samme! Men programmet er et eksempel på hvordan den norske befolkningen inviteres til å få innsyn i hvordan noen muslimer feirer. Det viser konturene av det kulturelle mangfoldet innad i den muslimske befolkningen, men en gudstjeneste er det ikke. Hva så med de mange andre tradisjonene i Norge? Legges det til rette for at deres tro og praksis blir del av det norske, livssynsåpne samfunn på denne måten?

Mitt poeng er ikke bare prinsipp, men mulighet for kunnskapsformidling og invitasjon til å bidra som premissleverandør i et livssynsåpent samfunn. Noen av reaksjonene på Karpes låt «PAF.no» kan belyse mitt poeng. Muslimene, som var overlykkelige for «Festen etter fasten», fikk ta del i majoritetskulturen på en annen måte enn før med Karpes låt. Nå kunne også ikke-muslimer synge og ta i bruk begreper som for oss betyr noe, et privilegium som ofte hører kristendommen til. Jeg lot og lar meg fortsatt rive med av det allsangvennlige refrenget på Karpes låt: «Allah, Allah, ya baba», og jeg føler første strofe lang inn i beinmargen: «Hva varer evig, yara? Hva skal du ta med deg, yara». Ordene som for meg bærer teologisk tyngde og er målestokk for etikk og moral.

Nå kunne også ikke-muslimer synge og ta i bruk begreper som for oss betyr noe, et privilegium som ofte hører kristendommen til

Kan «den andre» inviteres?

Et øyeblikk er min tro og det jeg holder hjertet nærmest, en del av det norske. Et øyeblikk er jeg ikke den andre, men del av en helhet. Så tilbake til gudstjenestene. For meg, som ikke er kristen, ser jeg på gudstjenestene som en mulighet til å lære om den kristne tradisjon slik den utøves i dag. Hvordan kan den samme muligheten utvides til flere slik at de også får ta del i samtalene om det livssynsåpne samfunn, og ikke forblir i periferien som den religiøse andre?

Kan «den andre» inviteres til samtalen om gudstjenestene og kanskje til og med få muligheten til å vise hvordan deres tro og praksis leves ut i Norge? Det blir feil å kreve at forskjellige livssyn skal bidra med «gudstjenester», men de kan få vise elementer fra sin egen praksis som de mener er viktige. Dette spørsmålet kan komme overraskende på mange, men hvis det ikke stilles, vil vi ikke kunne ta i bruk kreativiteten det livssynssåpne og flerreligiøse samfunn byr på.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt