Når historiene om familiens hjemland møter tidens tann

Da jeg var liten og pappaen min – baba – fortsatt levde og bodde i Norge, fortalte han meg historier om hunden Jilali som bodde på gården han var fra. Jilali var en hund med unike evner. Den bodde i regionen Doukkala i Marokko, på gården til min farfar. Da det kom andre hunder som ville skade baba, kom Jilali til unnsetning. På samme måte ville Jilali også stille opp for meg.

Om noen var slemme mot meg i barnehagen (og senere på skolegården), kunne Jilali komme og ta bøllene. Jeg kunne hoppe på ryggen til Jilali og ri av gårde. Han bet slemme barn og beskyttet de snille. Han var sterk nok til å løfte en bygning og rask som toget. Jilali var så spesiell at om jeg havnet i trøbbel, var det bare å kalle på ham og han ville komme. Jilali var en historie babaen min og jeg delte. En historie jeg trodde fullt og helt på før jeg fylte ti.

Kunne jeg møte Jilali? Svaret var alltid at Jilali bodde i Doukkala, og hvis jeg ble med baba dit kunne jeg møte ham. Det var bare der Jilali kunne utføre sine spesielle evner. Norge lå for langt unna til at Jilali kunne komme hit. Regionen hvor min fars folkegruppe er fra – Doukkala – er også betegnelsen på en folkegruppe som fra gammelt av kom fra Portugal og bosatte seg i Marokko. Folk i Doukkala stammer i hovedsak fra ulike land i Midtøsten, deriblant Palestina, men min familie er fra et bestemt område, og marokkanske forskere har konkludert med at våre forfedre var portugisere.

Hvor er Jilali?

Som datter av en doukkalli var jeg en doukkalia. Jeg ble med en sommer til babas fødested. Gården hadde blant annet kyllinger, og hver morgen gledet jeg meg til å leke med de små kyllingene, som min farmor slapp ut. Da løp jeg etter småkyllingene for å finne den tammeste som jeg kunne holde og kose med. Hundene på gården passet ikke beskrivelsen av Jilali, og da jeg omsider spurte baba hvor Jilali var, og når jeg kunne møte ham, svarte baba at Jilali ikke fantes mer. Han var død.

Jilali fantes egentlig aldri. Det var bare en historie faren min fortalte, og jeg husker følelsen av svik da jeg fant ut av det. Her var jeg i Doukkala-land for å møte Jilali som ikke fantes! Men da faren min lå dødssyk i Marokko sommeren 2015, husker jeg at han med et lurt smil spurte om ikke jeg husket Jilali. Det gjorde jeg. Til min forundring dro ingen av mine fire halvsøsken kjensel på navnet Jilali. Fortellingene var noe baba kun hadde fortalt meg. Men hvorfor det? Da han lå der med døden i kroppen, klarte jeg ikke å spørre hva som fikk ham til å fortelle så mange historier om superhelt-hunden Jilali. Det ville jeg ha spurt ham om i dag. Om han fortsatt levde. Men Jilali ble en fabel som ofte var til trøst i vonde stunder i barndommen. Jeg husker at jeg som barn tenkte at «om bare Jilali hadde vært her nå», for deretter å fabulere videre om hvilke eventyr Jilali og jeg skulle oppleve sammen. På den måten fantes Jilali i mitt sinn og var fullt levende.

Jilali fantes egentlig aldri. Men da faren min lå dødssyk i Marokko sommeren 2015, husker jeg at han med et lurt smil spurte om ikke jeg husket Jilali. Det gjorde jeg

Fortellingene jeg vokste opp med

Jeg kan ikke erindre å ha hørt oppveksthistorier direkte fra baba da han levde. Fra min mor derimot ble jeg matet med utallige beretninger om hennes, tanter og onklers, mormors og morfars oppveksthistorier. (Pluss en hel del slektninger som jeg ikke husker og er usikker på hvordan vi er i slekt!) Med andre ord: beretninger om tingenes tilstand i Marokko helt tilbake til 1940-tallet. Altså både før og etter Marokkos uavhengighet i 1956.

Flere familiemedlemmer fra morssiden har også fortalt sine oppveksthistorier. Noen av historiene har tatt år å forstå. Både fordi jeg manglet relevant informasjon for å forstå hele konteksten, men også fordi min kjennskap til den marokkanske dialekten darija var mangelfull. Etter at jeg de siste syv årene fikk interesse for å utvide ordforrådet, har mange brikker falt på plass. Fellesnevneren for dem er alle er denne: Marokko har forandret seg raskt for hver generasjon, på både godt og vondt.

Etter at jeg de siste syv årene fikk interesse for å utvide ordforrådet, har mange brikker falt på plass

Fortellingen som ga mening med årene

Min morfar – bassidi – gjenfortalte titt og ofte et par anekdoter, nærmest som et ritual, så ofte at jeg lærte dem utenat. Særlig én gjorde meg nokså skuffet. Kunne det være at bassidi var antisemitt? Historien om da bassidi som barn tittet inn på kjøkkenet til den jødiske nabokona, ble alltid fortalt med lystig stemme. Noen ganger kunne bassidi gjøre rampestreker og ødelegge koshermåltidet nabokona tilberedte. Hengende ut fra vinduet helte han en dråpe melk i kjøtt-taginen den jødiske nabokona lagde. Brahim da! ropte hun. Men fordi koshermåltidet var blitt ødelagt, ba nabokona lille Brahim like så godt komme ned og få hele gryta.

Bassidi er ikke antisemitt. Med årene ga det mening. Han vokste opp lutfattig, med sin alenemor og søsken, i en ettromsleilighet i den fattigste delen av Casablanca. Ved å forstå hvor vanskelig bassidis barndom var, forstod jeg at rampestreken var en måte å sikre at familien hans fikk et måltid den dagen. Jeg spurte han en gang om ikke nabokona ble sint. «Neida, hun passet på oss», svarte han.

Bassidi fortalte at han kunne få én dirham til å ta bussen hjem fra marineskolen. Men i stedet for å bruke den på en busstur, gikk han de ti kilometerne i stedet. Fordi jeg har vokst opp privilegert, var denne detaljen noe jeg tolket som gjerrighet. Etter hvert som han ble eldre fikk han seg jobb. Fordi han var driftig og hadde stor arbeidslyst, kunne han investere i eiendom. Som voksen kjøpte han på 1960-tallet en villa i Casablancas beste bydel: Belvédère. Livshistorien til bassidi er dermed en suksesshistorie.

En ny brikke faller på plass

Etter begravelsen til mormor – milella – for tre år siden, fortalte bassidi en hel ettermiddag hvordan de to ble gift. Det var en stor begivenhet – ingen hadde hørt ham fortelle om det! Milellas far – altså min oldefar – var imot at hans skjønne og lyse datter Khadouj skulle gifte seg med det han kalte for n-ordet. Men Khadouj så forbi Brahims mørke hudfarge og var forelsket. Milella var fast bestemt på hvem hun skulle gifte seg med, og for å overtale faren sin gjorde hun noe uhørt: Hun rømte til sin kjære Brahim midt på natten og tilbrakte natten hos ham, dog med en tante som ledsager og vitne til parets kyskhet. Dagen etter ringte tanten min oldefar og fortalte hva hun hadde vært vitne til: ekte kjærlighet. Milella var sin fars øyensten, og da alvoret sank inn fikk hun farens velsignelse. Men med et klart ultimatum: Bassidi måtte skaffe seg en jobb og et sted de kunne bo før de fikk lov til å gifte seg. En ny brikke i min av forståelse for bassidis suksess falt på plass: Den store kjærligheten var motivasjonen hans.

I dag ser jeg på villaen som manifestasjonen av den kjærligheten de en gang delte. Jeg forstår hvorfor han nektet å selge huset, og er i grunn stolt av ham for at han gjorde det

Bassidi bor fortsatt i den samme villaen i Belvédère. Men det som en gang var et villakvarter, er i dag blitt et nabolag fullt av boligblokker. For femten år siden ble samtlige villaeiere tilbudt store summer av eiendomsfirmaer som ville bygge høyblokker med leiligheter. De takket ja, men min bassidi nektet, og det til manges undring. I dag står villaen nærmest fastklemt mellom tre blokker, som i protest. Etter kjærlighetshistorien til milella og bassidi, ser jeg på villaen i dag som manifestasjonen av den kjærligheten de en gang delte. Jeg forstår hvorfor han nektet å selge huset, og er i grunn stolt av ham for at han gjorde det.

Jeg husker hvordan det så ut før, hvordan bydelen opplevdes romslig og roligere. Samt hvor trygt det var å gå rundt i gatene, da jeg var der på sommerferie som barn på 90-tallet. Eller å løpe til kiosken over gata og kjøpe pistasjis, ikledd pysjamas. I dag er det utrygt å ferdes i gatene, særlig når det blir mørkt. I løpet av et tiår har nabolaget blitt mer folksomt og mer trafikkert, som resultat av byggeprosjektene.

Historiene om Jilali fikk jeg høre da jeg som skilsmissebarn var på besøk hos ham i Oslo. Det var sikkert en strategi for å holde meg i ro i noen minutter

Belvédère var et nabolag der de fleste villaeierne var franskmenn. I løpet av 1970-tallet solgte den ene franskmannen etter den andre villaen, og bassidi og milella med sine seks barn fikk flere nye marokkanske naboer. Frem til andre året på videregående hadde moren min franskmenn og fransktalende jøder som lærere. Hun forteller også om hvordan familien overholdt muslimske høytider og tradisjoner, men også hadde et juletre i desember. Jentene gikk med kortermede bluser, skjørt og utslått hår. Mor i jeans og T-skjorte hele året. Og alle de hjemmeværende mødrene dro til frisørsalongen for å style håret, så frisørsalongen var Belvédères sted å henge for å få med seg damenes historier og sladder. Men i dag er nabolaget noe annet. De fleste damer går med skaut på hodet. Andre høytider enn de muslimske går ubemerket hen. Kleskoden har forandret seg til det mer konservative, og eksil-marokkanere som er hjemme på ferie får en nostalgisk bismak i munnen. Og pistasjisen smaker ikke lenger pistasj.

Superhelt-hunden Jilali

Det er et stort mysterium for meg hvorfor baba fortalte om en fiktiv superhelt-hund til sin godtroende datter. Men historiene er et vitnesbyrd om en marokkansk fortellertradisjon der en fortelling nærmest har flere episoder. Historiene om Jilali fikk jeg høre da jeg som skilsmissebarn var på besøk hos ham i Oslo. Det var sikkert en strategi for å holde meg i ro i noen minutter. Moren min mente jeg var et veloppdragent barn som gjorde lite ute av meg, men hver gang baba leverte meg til moren min sa han at jeg hadde vært rampete.

Moren min trodde aldri helt på dette, før faren min mange år senere gav henne en kassett med et lydopptak av at vi to snakket sammen: Kassetten avslørte hvor urolig og rampete jeg faktisk var. Men superhelt-hunden Jilali – han hadde evnen til å roe meg ned.

[ Torkel Brekke: «Hvis religiøst mangfold er spørsmålet, er politisk liberalisme svaret» ]