Når historiene om familiens hjemland møter tidens tann

Da jeg var liten og pappaen min – baba – fortsatt levde og bodde i Norge, fortalte han meg historier om hunden Jilali som bodde på gården han var fra. Jilali var en hund med unike evner. Den bodde i regionen Doukkala i Marokko, på gården til min farfar. Da det kom andre hunder som ville skade baba, kom Jilali til unnsetning. På samme måte ville Jilali også stille opp for meg.

Om noen var slemme mot meg i barnehagen (og senere på skolegården), kunne Jilali komme og ta bøllene. Jeg kunne hoppe på ryggen til Jilali og ri av gårde. Han bet slemme barn og beskyttet de snille. Han var sterk nok til å løfte en bygning og rask som toget. Jilali var så spesiell at om jeg havnet i trøbbel, var det bare å kalle på ham og han ville komme. Jilali var en historie babaen min og jeg delte. En historie jeg trodde fullt og helt på før jeg fylte ti.

Kunne jeg møte Jilali? Svaret var alltid at Jilali bodde i Doukkala, og hvis jeg ble med baba dit kunne jeg møte ham. Det var bare der Jilali kunne utføre sine spesielle evner. Norge lå for langt unna til at Jilali kunne komme hit. Regionen hvor min fars folkegruppe er fra – Doukkala – er også betegnelsen på en folkegruppe som fra gammelt av kom fra Portugal og bosatte seg i Marokko. Folk i Doukkala stammer i hovedsak fra ulike land i Midtøsten, deriblant Palestina, men min familie er fra et bestemt område, og marokkanske forskere har konkludert med at våre forfedre var portugisere.