Jeg frykter ny krig i Bosnia

I desember skrev jeg i NRK om frykten for ny krig i Europa. Jeg mente riktignok i Bosnia, men frykten har ikke blitt mindre sju måneder senere. Vi har allerede sett protester mot regjeringen, og det planlegges nye protester i nær fremtid. Jeg frykter oppblussing av gamle konflikter i kjølvannet av høstens valg. Bosnia er på vei mot større splittelse.

Bosnia trenger politiske reformer som fjerner de etniske inndelingene, og gir landet en regjering som er til for hele befolkningen

Religion og etnisitet

I oktober er det nok en gang valg i Bosnia. Når du velger parti i Bosnia, er det på bakgrunn av etnisitet, ikke hva du faktisk tror er best for landet. De største partiene er basert på religion og etnisitet (muslimsk-bosnjakisk, katolsk-kroatisk og ortodoks-serbisk).

Vi har tre presidenter, en fra hver etnisitet. Slik bidrar systemet og gamle avtaler til stillstand og konflikt i landet. Hvorfor stemme på «de andre» når du kan stemme på «dine egne»?

FNs utsending til Bosnia, Christian Schmidt, har hatt samtaler om endringer i valgloven i som vil styrke skillene mellom de etniske gruppene. Som FNs høyrepresentant for Bosnia, har Schmidt rett til å «vedta bindende avgjørelser når lokale parter ser ut til å være ute av stand til eller villige til å handle».

Vil forsterke skillene

Kroatenes nasjonalistiske parti, HDZ BiH, støtter forslaget fra høyrepresentant Schmidt. Partiet har ingen representant i presidentskapet og ønsker nå åpenbart en lovendring som befester deres posisjon i parlamentet. En slik lovendring vil kun bidra til segregering og sterkere skille mellom de etniske folkegruppene. Mandag 25. juli ble det gjennomført demonstrasjoner utenfor kontorene til Schmidt. Demonstrasjonene støttes av en rekke partier i Bosnia, blant annet SDA (bosnjakenes parti) og Demokratisk Front (multietnisk parti med den kroatiske representanten i presidentskapet).

På grunn av Daytonavtalen ser vi ingen forandring i landet, nettopp fordi folket stemmer på partiet som tilhører sin etnisitet. Ingen tør å stemme for en bedre fremtid fordi man er redd for å gi fra makten til «de andre». Avtalen gjør derfor bosniske valg til etnisitetsvalg, og ikke reelle politiske valg.

[ Emil André Erstad: «Denne sommaren har eg reist rundt på Balkan, og sett dei hjarteskjerande resultata av folkemord, etnisk reinsing og borgarkrigen» ]

Innblanding fra andre land

Bosnia utsettes allerede for innblanding fra blant annet Serbia og Russland, og nylig har den kroatiske regjeringen begynt å blande seg inn i det kommende valget. Innblanding fra Kroatias politikere er høyst problematisk, fordi vi har sett hvordan innblanding fra andre land har ført til den politiske stillstanden i landet.

Paradokset ligger i at Bosnia i en årrekke har blitt påvirket utenfra, blant annet fra EU og USA. Hvorfor skal ikke da land som Kroatia og Serbia få lov til å blande seg? De er tross alt våre naboland, og kjenner landet bedre enn mange andre.

Svaret på det ligger i nabolandenes interesser i Bosnia. På grunn av at Bosnia består av etnisiteter som ofte identifiserer seg kroater og serbere, kan man mistenke nabolandene for å ville styrke «egen» befolkning i Bosnia. På den måten svekker de enheten Bosnia og Hercegovina.

[ Vi er heilt aust i Bosnia-Herce­govina, på grensa til Serbia, i landsbyen som blei sjølve symbolet på den etniske reinsinga ]

Partier i Jugoslavia-tiden

Før 1990, under Jugoslavias tid, eksisterte en rekke partier med røtter på venstresiden i det politiske landskapet, alt fra kommunistiske til sosialdemokratiske partier. Det eksisterte også enkelte nasjonalistiske og reformvennlige partier, men disse hadde ingen stor innvirkning på Jugoslavias politikk.

Kommunisten Josip Broz Tito styrte Jugoslavia frem til 1980. På tross av desentralisert makt og spenninger mellom de etniske gruppene, klarte han å holde konfliktnivået under kontroll. I ettertid har det dog vist seg at Tito opererte mer som en diktator ved å slå hardt ned på ethvert forsøk på demokratisering. Det var kanskje like viktig med etnisitet ved valgene i Jugoslavia, men på grunn av manglende demokrati var det nok ikke like lett å få til endring ved å stemme på sitt eget etniske parti.

De store etniske partiene i Bosnia ble grunnlagt i 1990, noe som kan ha bidratt til å styrke skillene mellom folkegruppene. En form for demokratisering av landet åpnet for mer variasjon i politikken, men samtidig økte det spenningen mellom folkegruppene. Bosnia stod overfor en borgerkrig.

Behovet for reformer

Bosnia trenger politiske reformer som fjerner de etniske inndelingene, og gir landet en regjering som er til for hele befolkningen. Bosnia består ikke først og fremst av bosnjaker, kroater og serbere. Vi er først og fremst bosniere og hercegovinere. Ett folk, side om side. Uavhengig av tro, etnisitet og politisk tilknytning.

I desember skrev jeg om frykten for ny krig, og for hver dag vi nærmer oss valget vokser dessverre denne frykten. Mer splittelse, mindre samhold og endring i lover som splitter landet mer enn det allerede er splittet. Svaret er ikke lover som styrker den en eller den andre, svaret er reformer som samler og styrker oss alle.

[ Amina Selimovic: «En film om Srebrenica presset fram de følelsene jeg jobber så hardt for å holde unna» ]