Verdidebatt

Den hellige svenske nøytraliteten

SVERIGE OG NATO: Det tar tid å jekke ned Sveriges sterke selvbilde som moralsk stormakt og upartisk brobygger. I realiteten har også nøytraliteten vært høyst varierende.

Sverige sendte tidligere i vår sin søknad om Nato-medlemskap. Dette var både revolusjonerende og udramatisk: Det innebar en brå endring i det svenske selvbildet, men også en kontinuerlig tilpasning til den nye verdenssituasjonen.

For å forstå dette paradokset, må vi gå til historien.

Det var først under den kalde krigen at nøytralitet ble en del av den svenske identiteten

En del av folkesjela

For oss som er vokst opp i etterkrigstidens Sverige, er nøytralitet og alliansefrihet en selvfølgelig del av hva det vil si å være svensk. «Alliansefrihet i fredstid for å sikre nøytralitet i krigstid» var en utenrikspolitisk frase som ble gjentatt til stadighet.

Selv om det ikke var påbudt å lære den utenat på skolen, snek den seg på nærmest mystisk vis inn i vår bevissthet, like dypt som de salmeversene vi på 60-tallet måtte lære utenat.

Harald Gustafsson er professor emeritus i historie ved Lunds universitet i Sverige.

Vi lærte oss å bli stolte over det tappert nøytrale Sverige, Sverige som det fornuftige tredje alternativet mellom de ideologiske motsetningene som preget verden, Sverige som den upartiske brobyggeren. Derfor var det et ubeskrivelig sjokk da FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld døde. Han var jo svensken som hadde mulighet til å ordne opp i verden nettopp fordi han kom fra et nøytralt land, et land som ikke hadde vært i krig på godt over hundre år.

Hvor sterkt forankret nøytralitetstanken har vært i den svenske folkesjela, ser vi når den projiseres bakover i tid. Under debatten som pågikk i de hektiske ukene før beslutningen ble tatt om å søke Nato-medlemskap, ble det stadig gjentatt påstander som: «Sverige har vært nøytralt og alliansefritt i to hundre år, og det har vært bra for landet vårt». Også tilhengerne av svensk Nato-medlemskap hadde dette synet på historien med tilføyelsen: «men etter 24. februar er verden en annen».

Allianser og nesten-kriger

Den svenske selvforståelsen er i stor grad preget av at begrepene alliansefrihet og nøytralitet blandes, men også av at nøytralitetspolitikken har vært dominerende helt siden 1814. Det var året svenske tropper tvang Norge til å akseptere unionen med Sverige, og sist det svenske militæret var involvert i reelle krigshandlinger. Siden den gang har det vært fred i Sverige. Men det betyr ikke at utenrikspolitikken har vært den samme opp gjennom historien.

Den politikken Sverige førte på 1800-tallet, skilte seg ikke nevneverdig fra andre små stater: De forsøkte alle å balansere mellom stormaktene og unngå å bli trukket inn i konflikter. Det å påberope seg nøytralitet i konflikter som oppsto, var noe de fleste små stater gjorde. Land som var i union med hverandre opptrådte slik i de fleste konflikter. Dette var ikke prinsipielt begrunnet, i motsetning til land som Belgia og Sveits som påberopte seg permanent nøytralitet. I svenske politikeres verktøykasse fantes den gang både krig og allianser.

Gjentatte ganger holdt Sverige på å gå til krig. Under Krimkrigen så kong Oscar I muligheten til å få tilbake Finland, og i 1855 inngikk Sverige en allianse med Storbritannia og Frankrike. Men til kongens forargelse sluttet vestmaktene allerede året etter fred med Russland. I 1864 hadde Karl XV lovet Danmark støtte om de annekterte Slesvig, men da Preussen og Østerrike angrep Danmark, vegret svenske og norske politikere seg for å følge kongens påbud. Senest under unionsoppløsningen i 1905 ville visse høyrepartier gå til krig mot den motvillige unionspartneren Norge.

Sverige under verdenskrigene

Første gang Sverige førte en offisiell nøytralitetspolitikk, var under første verdenskrig. Da ville en upolitisk regjering, under folkerettseksperten Hjalmar Hammarskiöld, unngå å gi etter for noen av de stridende partene. Men denne politikken var upopulær. Det ble vanskelig å importere varer fra vest, og mange protesterte. Da Hammarskiöld ble tvunget til å trekke seg i 1917, ble politikken mer britiskvennlig og forsyningssituasjonen forbedret seg. Med andre ord var ikke en beinhard nøytralitet det viktigste for mange svensker.

I 1920, da Sverige ble med i det nyopprettede Folkeforbundet, forløperen til FN, var det mange som hevdet at alliansefriheten var en saga blott. Vedtekter i Folkeforbundet som forpliktet landene til å støtte sanksjoner eller andre tiltak, kunne legge føringer for den svenske utenrikspolitikken.

Folkeforbundet var en allianse, om enn en allianse for fred (slik mange også oppfatter Nato). Folkeforbundet hadde derimot lite å stille opp med overfor mellomkrigstidens diktaturer. Og da andre verdenskrig brøt ut, hadde Sverige bare én løsning å ty til: å påberope seg nøytralitet og håpe på det beste.

Litt ironisk kan man si at Sverige som verdens samvittighet er verdensberømt i hele Sverige

—  Harald Gustafsson

Danmark, Norge og Island ble okkupert av henholdsvis Tyskland og England, til tross for at de også hadde erklært seg nøytrale. Og den svenske nøytraliteten var mindre absolutt nå enn under første verdenskrig.

I begynnelsen av krigen gjorde Sverige store innrømmelser overfor Tyskland, for eksempel når det gjaldt den såkalte permittenttrafikken mellom Norge og Tyskland, der tyske tropper fikk benytte den svenske jernbanen.

Etter krigen ble samarbeidet med Tyskland sterkt kritisert. Det har imidlertid vært langt mindre snakk om de åpenbare bruddene på nøytralitetspolitikken til de alliertes fordel de siste krigsårene.

Fiendskapet mellom seierherrene Sovjetunionen og vestmaktene gjorde at de små landene søkte nye politiske løsninger. En mulighet var en skandinavisk forsvarsallianse. Tanken var at en slik allianse kunne være en nøytral blokk mellom stormaktene. Nøytralitet behøver med andre ord ikke å innebære alliansefrihet. Men Norge ønsket sterkere garantier, og både Norge, Danmark og Island gikk inn i Nato da alliansen ble grunnlagt i 1949.

Oslo 19830113. Den svenske statsminister Olof Palme på besøk i Oslo. Her i samtale  med statsminister Kåre Willoch.
Foto: Henrik Laurvik / NTB

Hellig nøytralitetspolitikk

Perioden 1814 til 1949 var altså preget av ulike sikkerhetspolitiske utfordringer der forskjellige løsninger ble prøvd ut. Det var først under den kalde krigen at nøytralitet ble en del av den svenske identiteten. Uttrykket «alliansefrihet i fredstid for å sikre nøytralitet i krigstid» ble fra 1950 Sveriges offisielle linje. Det hadde en sånn gjennomslagskraft at mange har trodd at denne politiske linjen kan spores helt tilbake til 1814.

I tiden etter 1950 ble nøytralitetspolitikken nærmest hellig. Den nøytrale plasseringen mellom maktblokkene gjorde at Sverige både kunne kritisere, knytte kontakter og drive fredsmekling. Det ble nærmest en svensk plikt å være for «det gode» og mot «det onde» i verden. Det onde ble ofte representert gjennom USA og Nato, uten at det betydde at Sovjet dermed ble regnet som de gode. Bildet av Sverige som verdens samvittighet ble ytterligere bekreftet under Olof Palmes tid som statsminister (1969-76, 1979-86), ikke minst etter Palmes kritikk av USAs rolle i Vietnam-krigen.

Men sikkerhetspolitikken hadde en skjult agenda som ikke skulle få påvirke den svenske selvforståelsen. Fra femtitallet av samarbeidet Sverige tett med Nato, delte informasjon og la planer for hvordan Nato kunne beskytte og benytte Sverige i en krisesituasjon. Dette var strengt hemmelig, og kun noen få i regjeringen og den øverste militære ledelsen kjente til det. På 60-tallet ble det bygget en ny vei over fjellet mellom Jämtland og Trøndelag, til glede for blant annet meg og familien min. Den gjorde det enklere å reise til besteforeldrene mine i Trondheim. Men det var ikke derfor veien ble bygget. I dag vet vi at det var for å kunne sende Nato-forsterkninger inn i Norge om det skulle bli nødvendig.

FN mistet 250 mann forrige gang en internasjonal styrke intervenerte i Zaire (daværende Kongo) for 36 år siden. Blant de døde var FNs generalsekretær Dag Hammarskjøld  - her fotografert sammen med Kongos statsminister Patrice Lumumba (til venstre).  (NTB-arkivbilde

Endret politikk på 90-tallet

Bildet av det tappert nøytrale Sverige blomstret, og merkelig nok overlevde det også da samarbeidet med Nato ble kjent etter østblokkens og Sovjets fall i 1989-91. Den svenske utenrikspolitikken ble radikalt endret, og da Sverige ble med i EU var det uten noen som helst forbehold om nøytralitet.

I 1992 endret Riksdagen den tidligere utenrikspolitiske formuleringen til at «vårt land skal kunne være nøytralt i tilfelle krig i vårt nærområde». Sverige skal altså kunne være nøytralt, men er ikke bundet til å velge den løsningen. Og det skulle bare gjelde for våre nærområder. Forsvaret ble bygget ned og omorganisert for å kunne delta i internasjonale aksjoner.

Sverige har etter 1992 ikke lagt skjul på et tettere samarbeid med Nato, og har deltatt i militære Nato-operasjoner flere steder i verden, fra Bosnia til Afghanistan. The Economist karakteriserte Sverige som «mer Nato enn de fleste Nato-medlemsland». Stadig flere politikere på borgerlig side mente at Sverige burde bli medlem av forsvarsalliansen. Men lenge fikk de ikke opinionen med seg.

Det kan i det hele tatt virke som om mange svensker ikke hadde fått med seg at den gamle formuleringen om alliansefrihet og nøytralitet forsvant allerede for 30 år siden.

HARPSUND, SVERIGE 20220613. 
Statsminister Magdalena Andersson (S) och Natos generalsekreterare Jens Stoltenberg på väg föra att ta en roddtur i ekan i samband med måndagens möte där man bland annat diskuterar Sverige och Finlands ansökningar om Natomedlemskap.
Foto: Henrik Montgomery/TT / NTB

Verken entusiasme eller motstand

Ifølge meningsmålingene deler flertallet av den svenske befolkningen i dag riksdagsmajoritetens oppfatning av at utviklingen etter 24. februar i år gjør det nødvendig at Sverige blir Nato-medlem, spesielt etter at Finland har endret standpunkt. Likevel merker man verken en stor entusiasme eller stor motstand i denne saken.

Bare Vänsterpartiet har vært mot, men en del kritiske røster finnes også blant sosialdemokrater med røtter i Palmes Sverige. Det er heller ikke sikkert at det ekstreme høyre er spesielt glade for at Sverigedemokratene har endret holdning og stemte for svensk medlemskap.

For de fleste virker det imidlertid som Nato er et nødvendig onde, en besk pille man må svelge for å holde seg frisk.

Får Sverige en ny identitet?

Med tanke på hvor sterkt nøytralitetspolitikken har preget den offentlige retorikken i årtier, er det ikke rart det tar litt tid å endre den. Den kalde krigens Sverige så på seg selv som en moralsk stormakt, et land som vakte gehør internasjonalt, uavhengig av om verden faktisk lyttet. Litt ironisk kan man si at Sverige som verdens samvittighet er verdensberømt i hele Sverige.

Det tar tid å jekke ned Sveriges forståelse av sin egen rolle i verden, og ta inn over seg at landet er et helt normalt vestlig land og i grunnen ikke mer bemerkelsesverdig enn for eksempel Nederland eller Danmark. Det skal bli interessant å følge med på hvordan svenskene klarer denne omstillingen.

Historien viser oss imidlertid at store forandringer kan skje på kort tid. Den svenske forestillingen om en nesten hellig nøytralitet og alliansefrihet ble raskt etablert i tiden etter andre verdenskrig. Men man kan også finne eksempler på land som historisk sett har vært mer konsekvent nøytrale enn Sverige, som Danmark, Belgia, Nederland eller Norge. Men disse landene har forlatt den nøytrale posisjonen uten å til stadighet sørge over tapt uskyld.

Kanskje får Sverige en ny identitet fortere enn vi aner. Tross alt er ikke mennesker totalt upåvirket av ytre omstendigheter.

Oversatt av Ellen Hageman

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt