Den sovjetiske kommunismens voldelige historie

I 2022 markerer vi at det er hundre år siden Sovjetunionen ble opprettet, men russerne markerer også at det er hundre år siden borgerkrigen i Russland (1918–1922) tok slutt, den langvarige og bestialske krigen russere imellom, som endelig avgjorde Den russiske revolusjonen av 1917 til Lenin og bolsjevikenes fordel.

Både russiske og vestlige historikere har lagt vekt på at borgerkrigen var karakterdannende for bolsjevikene: De lærte betydningen av å slutte rekkene, og de millioner av mennesker som kjempet i Den røde hær ble etter krigen stående som garantister for at sovjetsamfunnet ikke utartet i liberal eller kapitalistisk retning.

Den heroiske myten om de rødes seier over de hvite ble brukt til å legitimere det nye regimet og skapte en følelse av identitet og samhold blant bolsjevikene. Samtidig gjorde borgerkrigen bolsjevikene fortrolige med bruken av vold og undertrykkelse, erfaringer som kom til å danne det psykologiske grunnlaget for fremveksten av stalinismen og for Den store terror som kom tjue år senere. Det er den som er temaet for denne artikkelen.

Borgerkrigen gjorde bolsjevikene fortrolige med bruken av vold og undertrykkelse

—  Jens Petter Nielsen

Den store terror

Lenin var bolsjevikenes ubestridte leder både før og under revolusjonen, men han døde allerede i 1924, 53 år gammel, og rakk ikke stort mere enn å sikre makta for bolsjevikene.

Det ble Stalins oppgave å gjennomføre revolusjonens økonomiske og sosiale program og omforme det russiske samfunnet i sosialistisk retning. Det skjedde fra 1928 av gjennom de første femårsplanene for den russiske industrien, og kollektiviseringen av jordbruket (1929-1935).

Den store terror (ru. Bolsjoj terror) er navnet på bølgen av statlig terror som rammet Sovjetunionens befolkning i årene 1937-1938, etter at de første femårsplanene og jordbrukskollektiviseringen var gjennomført. Det var historikeren Robert Conquest som først brukte denne betegnelsen om Stalin-tidas politiske utrenskninger i boka The Great Terror (1968), som en parallell til La Grande Terreur under Den franske revolusjon (1789-1799).

Stalins terror ble innledet av Moskvaprosessene, tre offentlige rettssaker mot et femtitalls bolsjevikledere som ble dømt til døden for høyforræderi i årene 1936–1938. De tiltalte var helt uskyldige i det de ble anklaget for, men de ble torturert og truet til å avgi falske tilståelser.

I juni 1937 startet også en omfattende utrenskning i Sovjetunionens væpnede styrker da en gruppe generaler ble dømt til døden og henrettet. På samme måte som de tiltalte under Moskvaprosessene ble generalene tvunget til å tilstå uhyrlige forbrytelser som de slett ikke hadde begått.

I tida som fulgte frem mot andre verdenskrig ble ca. 17.000 sovjetiske militære utrensket på Stalins ordre, og general- og oberst-sjiktet i Den røde hær ble nærmest fullstendig utradert.

Disse utrenskningene i den sovjetiske eliten var det som gav Stalin frie hender til å dra i gang Den store terror, som begynte sommeren 1937. Den rammet langt bredere og dypere enn Moskvaprosessene.

Nye kilder fra russiske arkiver bekrefter at det var Stalin selv som var drivkraften bak terroren. Han presset den igjennom for å kvitte seg med mennesker innenfor kommunistpartiet og det militære som han ikke stolte på. Men den rammet også hele sosiale grupper som ikke skulle ha noen plass i fremtidens kommunistiske samfunn, slik som kulakene (velstående bønder) og såkalte «forhenværende mennesker», det vil si folk med adelig eller borgerlig bakgrunn som det var grunn til å tro ville motarbeide det sovjetmakten.

To millioner døde sovjetborgere

Stalins viktigste redskap i utrenskningene var det hemmelige sovjetiske politi (NKVD), som han tok kontroll over etter at hans nære medarbeider, Sergej Kirov, ble drept i et attentat i 1934. Nikolaj Jezjov bli i 1936 utnevnt av Stalin til ny sjef for NKVD, og de to samarbeidet tett de neste to årene om gjennomføringen av terroren.

Etter Moskvaprosessene og dommen mot generalene i juni 1937 ble Stalin mer rett på sak, og en måned senere sendte NKVD ut sin ordre nr. 00447, den såkalte «Kulak-operasjonen», som var rettet mot tidligere kulaker som etter sonet straff hadde vendt tilbake til sine hjemsteder, men også mot prester og andre «forhenværende mennesker», mot hestetyver og vanlige kriminelle.

Også helt små grupper som Kola-nordmennene og de russiske samene på Kolahalvøya ble hardt rammet av utrenskningene

—  Jens Petter Nielsen

På denne måten startet Den store terror som en klassebasert terror, men utover i 1937 og 1938 fikk den mer og mer karakter av etnisk rensing. Stalin ville sikre Sovjetunionens grenser ved å gjennomføre omfattende utrenskninger blant ikke-russiske minoriteter som kunne utgjøre en fare fordi de kanskje hadde sin nasjonale lojalitet i et annet land.

Det kom en rekke dekreter rettet blant annet mot sovjetborgere av polsk, tysk, rumensk, latvisk, estisk, finsk, gresk, afghansk og kinesisk opprinnelse. Også helt små grupper som Kola-nordmennene og de russiske samene på Kolahalvøya ble hardt rammet av utrenskningene.

Omkring 335.500 dommer ble i 1937–1938 avsagt i forbindelse med disse nasjonale operasjonene, mot 767.000 i Kulak–operasjonen. Altså bare halvparten så mange etniske som sosiale ofre. Men straffene var hardere blant de etniske ofrene: Av dem som ble arrestert i Kulak–operasjonen ble «bare» 49,3 prosent henrettet, av dem som ble arrestert i de nasjonale operasjonene under Den store terror ble 73,7 prosent skutt.

Alt i alt døde rundt to millioner sovjetborgere i løpet av 1930-tallet på grunn av Stalins politiske forfølgelse, enten ved at de ble henrettet, eller ved at de ble sendt med lange dommer til en av de mange tvangsarbeidsleirene i det store systemet av sovjetiske fangeleirer, Gulag, der de omkom av utmattelse eller sykdom.

Femtekolonneteorien

Det er ennå uklart hva Stalin oppnådde med å drepe så mange sovjetborgere.

Selv om operasjonene som NKVD gjennomførte under Den store terror var svært ulike, kan de fleste forklares ut fra det som er blitt kalt «femtekolonneteorien». Mesteparten av det som finnes av rasjonalitet i utrenskningene, synes å ligge her. Begrepet «femtekolonne» oppstod i 1936, under den spanske borgerkrigen, da general Franco rykket fram mot Madrid med fire kolonner.

Det ble sagt at han innenfor byens murer hadde en femte kolonne, nemlig byens borgerskap som stod klar til å hjelpe ham. Femtekolonneteorien er en teori om at Stalin gjennomførte utrenskningene med tanke på krigen som han var overbevist ville ramme Sovjetunionen – og målet var å bli kvitt en potensiell femtekolonne som var rede til å understøtte en fiende som angrep landet. Til dette hører gjerne en antakelse om at det, på grunn av Den store terror, faktisk var lite faneflukt og overløperi på sovjetisk side under andre verdenskrig.

Blant dem som godtok denne teorien var USAs ambassadør til Sovjetunionen (1936-1938), Joseph Davies, som gjorde seg bemerket ved å hevde at de tiltalte i Moskvaprosessene faktisk var skyldige. Da han holdt forelesninger i USA under den andre verdenskrigen, fikk Davies ofte spørsmål om femtekolonnister i USSR. Han beroliget da tilhørerne med at «der er ingen. De har skutt alle sammen».

Jo, mange «femtekolonnister» ble skutt. Men var det de riktige som ble ryddet av veien? Det finnes jo ingen sikker metode for å peke ut femtekolonnister på forhånd, og utrenskninger av denne typen kunne vel også skape antisovjetiske stemninger blant ofrenes slektninger og venner, når de så hvordan sovjetmakten behandlet tilsynelatende helt uskyldige mennesker? Det er også tvilsomt om utrenskningene hadde den ønskede effekt, ettersom overløperiet i begynnelsen av krigen slett ikke var ubetydelig i de delene av Sovjetunionen som ble okkupert av tyskerne.

Det var mange sovjetborgere som trodde at det tyske angrepet betydde slutten for sovjetmakten, og noen steder ble tyskerne møtt med brød og salt, de velkjente symbolene for russisk gjestfrihet. Det gjaldt særlig i områder som Sovjetunionen nylig hadde annektert som et resultat av Molotov-Ribbentrop-pakten (ikkeangrepspakten mellom Sovjetunionen og Tyskland av 23. august 1939 og den etterfølgende vennskapstraktaten): Det vil si de østlige delene av Polen – som hadde en overveiende ukrainsk og hviterussisk befolkning, de baltiske statene og Moldova.

I de sentrale og østlige delene av Ukraina var mottakelsen langt mer avmålt. Men også i Nord-Kaukasus hilste kollektivbønder tyskerne velkommen enkelte steder. Det samme var tilfelle i Nordvest-Russland, der særlig mange bønder var rede til å samarbeide med tyskerne, før de skjønte at tyskerne ikke hadde til hensikt å samarbeide med dem.

Putins skremmende tale

Vladimir Putin holdt den 16. mars i år, tre uker etter at han startet den stadig pågående krigen mot Ukraina, en uvanlig tale der han advarte om «forrædere», «avskum» og «femtekolonnister» innad i Russland.

Det var en skremmende tale som kunne minne om Stalins taler på 1930-tallet. Putin følte seg åpenbart presset på grunn av motgangen i krigen. I dag føler han nok at han har gjenvunnet kontrollen, og språket har funnet et noe roligere leie.

Men det er virkelig grunn til å spørre hvordan Putin forholder seg til den sovjetiske kommunismen voldelige historie. Hva mener han om Den store terror? Putin er ikke glad i Oktoberrevolusjonen, som ifølge ham bare førte til ulykke for Russland.

I 2017, da man skulle markere hundreårsjubileet for revolusjonen, bestemte Putin at det ikke skulle være noen offisiell markering av dette jubileet. I stedet avduket han i oktober 2017 et stort minnesmerke kalt Stena skorbi, «Sorgens mur», i Moskva, viet til ofrene for Den store terror. Han understrekte i sin tale at det var spesielt passende å avduke et slikt monument i det året man markerte hundreårsjubileet for revolusjonen (!)

Det er virkelig grunn til å spørre hvordan Putin forholder seg til den sovjetiske kommunismen voldelige historie

—  Jens Petter Nielsen

Putin mener at Russland har hatt nok av revolusjoner, og han er redd for at landet i dag kan bli rammet av en ny revolusjon, en såkalt fargerevolusjon av den typen man har hatt i Ukraina, i Georgia og i Kirgisistan. Revolusjon fører bare til splittelse, til borgerkrig og terrorvelde. Likevel kan vi se at kritikken av Stalin gradvis er blitt dempet, og nå er det kommet så langt at organisasjonen Memorial, som arbeider for å dokumentere og hedre minnet om ofrene for undertrykkelse i Sovjetunionen, er blitt forbudt i Russland. Putin vil ikke ha unødig prat om Stalins terror, for ingen kan være tjent med å rippe opp i den historien, mener han.

Man skal tone ned, ja helst se gjennom fingrene med Stalins terror mot Sovjetunionens egen befolkning

—  Jens Petter Nielsen

Se mellom fingrene

Samtidig kaster Den store terror skygger over Stalins heroiserte lederrolle under Den store fedrelandskrigen. Putins voldsomme opptatthet, for ikke å si dyrking av Den store fedrelandskrigen og Sovjetunionens seier over Nazi-Tyskland, spiller en helt sentral rolle i den pågående militariseringen av det russiske samfunnet i dag. Og da trenger man ikke bare en sterk Stalin, men også en «seierens organisator» som nærmest var et militærgeni og samtidig holdt en høy moralsk standard. Derfor skal det ikke dveles ved de feilgrepene han gjorde som militær leder, og man skal tone ned, ja helst se mellom fingrene på Stalins terror mot Sovjetunionens egen befolkning i årene før landet ble angrepet av Nazi-Tyskland i 1941.