Verdidebatt

Alle heltene er her

Når samfunnsmørket senker seg, tyr vi til heltehistoriene. De lyser som ildfluer. Og det er heldigvis mange å ty til.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Sommer, reiseradio og badetemperaturer. Jan Eggum lurer på kor alle heltene er hen og sola varmer, men terrorangrepet i Oslo kaster fortsatt skygger en vakker sommerdag, mange uker senere. Jeg leser gamle aviser om Julia, Besim, Mats og Herman som sammen med flere andre stanset gjerningsmannen den dramatiske sommernatta. Kulden i hjertet slipper litt. Alle heltene, Jan, de er der de, tenker jeg. De er der hele tiden.

Vi samler på de historiene, gjør vi ikke, sier mannen min Henrik om kvelden. Filmfortellingene fulle av helter, med og uten superkrefter, Max Manus, Marvel og James Bond, fyller et formål. Når samfunnsmørket senker seg, tyr vi til heltehistoriene, de lyser som ildfluer. Og det er heldigvis mange å ty til. Fortellingen om angrepet på kjærligheten i Oslo handler vel så mye om heltemot som om en enslig forstyrret skytter. Modige enkeltmennesker som tok resolutte valg i sommernatta om å løpe etter gjerningsmannen, holde ham nede og hindre det som kunne endt så mye verre. Fortellingen om 22. juli handler vel så mye om historier om unge mennesker som beskyttet hverandre, modige båtfolk som tok store sjanser for å redde svømmende ungdommer, som det handler om hatet terroristen var fylt av.

Da en høyreradikalisert terrorist angrep Al-Noor moskeen, ble han overmannet av Muhammad Rafiq på 65, som med militærbakgrunn og erfaring med kabaddi, pakistansk bryting, greide å holde den 22 år gamle terroristen nede i nesten 30 minutter før politiet kom. Som måtte slå kolben i hodet på terroristen under basketaket, men bare en gang, for han ville ikke ta livet av mannen som planla å skyte både Mohammad selv og hans venner i bønn. Da han senere fikk medalje sammen med Mohammed Iqbal Javed (76) for sitt mot og for livene de reddet den dagen, var det bedre enn sluttscenen i Topgun. Héros fra gresk, beskytter og forsvarer.

Terroristene i fly 93 fikk aldri gjennomført planen om å fly inn i den amerikanske kongressbygningen den 11. september fordi Todd Beamer og flere av de andre 44 passasjerene overmannet dem og fikk krasjlandet flyet i en åker. «Let’s roll», er det siste man hørte Todd si før passasjerene samlet gikk til angrep på terroristene som var bevæpnet med bombevester og kniver.

Et eller annet skurret

Det er flest av dem! Sier Henrik, lar seg rive med. Vi teller helter i sommernatta, ingen eksakt øvelse, men det er god medisin mot samfunnsskygger og indre kulde. Først de kjente heltene. Vi kommer på mange. Så de nye heltene. Julia, Besim, Mats og Herman, Muhammad og Muhammed. Så kommer vi på hverdagsheltene, en fabelaktig kategori, for et deilig ord det er. Hverdagshelt. Og der er det mange. Helsearbeiderne. Hjemmehjelperne. Den ene læreren, hun som virkelig så og passet på. Så mange historier om sånne lærere, de bidrar til at heltetallet stiger, det varmer, skyggene viker. Zorro er tilbake.

Pressen dekket historiene om heltene godt etter terrorangrepet i Oslo. Likevel var det et eller annet som skurret i tiden som fulgte, selv om jeg klamret meg til heltehistoriene. En uforståelig hard debatt trengte seg inn i blomsterhavet, kulturkrigen dominerte og perspektivene ble brått uforsonende og skyldfordelende i en tid hvor man egentlig bare trengte å samles i sorgen, i alle fall for en stund.

En uforståelig hard debatt trengte seg inn i blomsterhavet, i en tid hvor man egentlig bare trengte å samles i sorgen

—  Adele Matheson Mestad

Ting som går riktig retning

Men var det egentlig kulturkrigen som dominerte eller var det bare et inntrykk vi fikk? Var det ikke egentlige felleskapet i solidaritetsmarkeringene, folk som stod opp og tok stilling og ansvar det var mest av, flest klemmer og blomsterhav? Kanskje var ikke forestillingen om splittelse egentlig så representativ. Det er ikke så godt å si. Men den generelle forskningen som finnes, kan tyde på det. Forestillingen om at samfunnet er så polarisert, er egentlig ikke så godt empirisk underbygget, selv om det er vanskelig å både definere som fenomen, og kartlegge omfang og årsak.

Enkelt sagt kan man si at polarisering handler om at folk drives lengre fra hverandre over tid. Enten ved at de politiske oppfatningene blir mer ulike (ideologisk polarisering) eller ved at man i større grad misliker folk med andre meninger (affektiv polarisering). Sosiale medier er en vanlig årsaksforklaring, men så lett å måle er det ikke. Selv om polarisering som fenomen ikke er enkelt å forske på, viser flere undersøkelser at nordmenns holdninger ikke egentlig har blitt mer polariserte de senere årene.

Det er så langt ingen funn som tydere på et massivt mer polarisert samfunn

—  Adele Matheson Mestad

En amerikansk studie av folks holdninger til politiske motstandere i flere ulike land fra 1975 til 2017 konkluderte med at den affektive polariseringen har gått ned i Norge i perioden. Institutt for samfunnsforskning studerer polarisering langs flere akser, både i arbeidslivet, demokratiet og offentligheten, og samfunnet ellers. Det er så langt ingen funn som tyder på et massivt mer polarisert samfunn. For eksempel fant forskerne ingen tegn på økt motstand mot likestilling i form av større skepsis til likestillingsidealer eller mindre oppslutning om likestillingspolitikk i perioden 1985 til 2019. Nordmenns holdninger til innvandring er blitt stadig mer positiv siden 2002. Også nordmenns holdninger til LHBTIQ-personer har blitt mer positive de siste 15 årene. For eksempel hadde 20 prosent av befolkningen negative holdninger til bifile menn i 2008, mens andelen var 6 prosent i 2022. Det hjelper selvsagt ikke mot det hatet som LHBTIQ-personer blir utsatt for, eller mot manglende oppgjør med uakseptable holdninger, men det er også ting som går i riktig retning.

Høy temperatur prioriteres

Forestillingen om det sterkt polariserte samfunnet hvor folk trekkes fra hverandre emosjonelt og politisk, er med andre ord ikke så entydig fundert. Hvorfor tror vi da at det er slik? En mulig forklaring er anbefalingsalgoritmer som bidrar til at debatter med høy temperatur prioriteres og løftes frem i vår sosialmediale virkelighet.

Vi forveksler høyt volum med representasjon. Tenk så mange som aldri noensinne har skrevet en kjip ting på nettet, sier Henrik. Vi snakker ikke så ofte om dem. Men det har vi tid til i sommernatta. Tenke på de konstruktive nettfolka, en gruppe som ikke har et navn engang. Nettroll vet vi hvem er, men hva kaller vi egentlig de gode nettfolka? Det er nesten like oppløftende å telle dem som å telle helter. En viss overlapp er det også. De gode nettfolka som skriver hyggelige ting, heier høylytt på hverandres solnedgangsbilder, klapper for barnas skoleavslutninger og diskuterer dannet Putins motiver, kommunereform, basepolitikken og det grønne skiftet uten at debattene går av skaftet. Trekker lass og sprer kunnskap. Så mange de er!

Jeg vet ikke om man kan telle nettroll på noen god metodisk måte, men jeg er usikker på om de egentlig er så mange. Det hadde vært fint å stille dem og de gode nettfolka opp mot hverandre ute i den fysiske verden en gang. Lyse på de gode nettfolka og la dem lyse, og se hvor små, få og mørke trollene er.

Fortellingene om heltene og felleskapsdyrkerne, hører vi på reiseradioen, men ikke så ofte ellers. Det splittende og det som er rasende dominerer. Men det er da fortsatt flest ting som binder oss sammen? I sommernatta er det så lett å komme på de tingene, små og store. Morgenbad, gleden over fugler, hvor god den første kalde utepilsen er, rent sengetøy, snille fremmede, demokratiet og velferdssamfunnet i bredt (om ikke alle dets enkeltbestanddeler), Hans Rosslings grafer over ting som går bedre.

Flertallet i USA stemte ikke på Trump, forsøker jeg usikkert. Ozonlaget ble reddet mot farene ved hårspray

—  Adele Matheson Mestad

Den naive hvilen

Jeg er redd den opplistinga der er i overkant naiv, i en tid hvor så mye samfunnsutvikling går feil vei, sier Henrik. Hans Rosslings grafer har snudd, og dessuten er han død. Jeg ventet på den motforestillingen, men sommernaiviteten varmet så godt et litt slitent hode. Det er jo på ingen måte heltene og oppslutningen om demokratiet som dominerer om dagen, men demokratiets fall, maktforskyvning mot Kina, overprøvingen av Roe v. Wade. Amerikansk politikk i bredt. Klimakrisen, bombing og krigsforbrytelser i Ukraina. Sommernatta blir mørkere, og som sikkert mange andre denne natta, overmannes vi brått av kulden både innenfra og utenfra. Erkjennelsen av hvor skjør sivilisasjonshinnen er. Hvem skal redde verden no, når allting gikk i do.

Vet du, sier Henrik plutselig. Det er en ganske gammel låt. Eggum skrev den allerede i 1993. Nå ser vi jo på det som en slags gullalder, the end of history. Prismene man bruker kan være feil. Også Hans Rossling valgte andre tall eller andre fakta når det buttet imot. Vi leter febrilsk etter mer rosa briller.

Flertallet i USA stemte ikke på Trump, forsøker jeg usikkert. Ozonlaget ble reddet mot farene ved hårspray. Europa ble bygget opp fra ruiner etter to verdenskriger, jevnt og trutt parallelt med utviklingen internasjonale organisasjoner og rettslig bindende menneskerettsregimer, mot nokså mange odds. Barak Obama vant valget nokså overraskende egentlig, ved å snakke om håp, sier Henrik. Verdenshistorien er full av gode svarte svaner, uventet positiv utvikling.

Lyset er alltid rundt hjørnet

Jeg sluker motforestillingene som brenner i halsen, som for eksempel at håpet om at teknologiutvikling kan løse klimakrisen har bidratt til alvorlige forsinkelser av nødvendige klimakutt. Orker ikke åpne nok en mørk dør hvor naivt håp har skurkerolle. Skyller mørket ned med at over halvparten av nordmenn har gjort frivillig arbeid det siste året, selv om sakene om dem kanskje ikke prioriteres av algoritmene som foretrekker å løfte frem trollene på nett. Og alle trenerne i barnefotballen, sier Henrik, som også har fått opp humøret. Hverdagshelter som bruker fritida si på å trene opp fremtidas helter. Tanken på det gjør oss begge glade.

Styre mot lyset. Lyse på heltene, ikke se oss blinde på skurkene og alt som går galt. Vi må jo det, for hva skal vi ellers gjøre?

—  Adele Matheson Mestad

Lykkeforskningen er også på heltelaget, det er godt dokumentert at det å gjøre gode samfunnsgjerninger ikke bare er bra for samfunnet, men også er effektiv lykkemedisin. Flertallet dras mot det gode, flertallet styrker felleskapet og tenker utenfor seg selv og sin egen boble og lever bedre liv som følge av det. Heltene har lykkeforskningen og historiene om dem må fortelles igjen og igjen, for hva skal være limet vårt og ildfluene våre ellers? De gode tingene som binder oss sammen. Styre mot lyset. Lyse på heltene, ikke se oss blinde på skurkene og alt som går galt. Vi må jo det, for hva skal vi ellers gjøre?

De mørke timene er over. De er korte om sommeren, lyset er alltid rundt hjørnet. Alle heltene er her. De skal redde verden no, det går ikke i do, selv uten onkel Lauritz på video.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt