Verdidebatt

Er det noe en i religiøs sammenheng har erfaring med, så er det ransakelse, ustoppelig ransakelse

Jeg vil prøve å finne ut om religionen kan bidra til å holde håpløsheten i sjakk. I så fall kreves edruelighet, ubehagelig edruelighet.

Om en i det hele tatt skal skrive om noe i disse krevende tider, må det dreie seg om det vi strever mest med. Det som er så vanskelig at vi verken vet ut eller inn. Det er veldig enkelt å lokalisere hva det dreier seg om: Det er klima, korona og krig. Vi ser en masse bilder av all elendigheten. Men det er som om vi ikke er i stand til å ta inn over oss det som skjer. Og vi hører slett ikke et ord om religion i forhold til disse spørsmålene. Ofte kan en få fornemmelsen av at vi bare driver av sted, uten mål og mening. I så fall får håpløsheten det siste ordet. Det er grunnen til at jeg ønsker å skrive. Jeg vil prøve å finne ut om religionen kan bidra til å holde håpløsheten i sjakk. I så fall kreves edruelighet, ubehagelig edruelighet.

For å komme i gang, er det best å begynne et sted som ikke er omstridt. Da må vi orientere oss ut fra rene fakta. I spørsmål som vedrører klima, må vi selvfølgelig starte med oljeutvinningen. Den som har gjort oss så rike. Nå om dagen utfordrer FN oss på det mest inntrengende til å ta på alvor de utfordringene som de store utslippene forårsaker. «Noen regjerings- og næringslivsledere sier én ting, men gjør noe helt annet. Enkelt og greit så lyver de. Og resultatene vil bli katastrofale», sa FNs generalsekretær, António Guterres. Samtidig fortsetter oljenasjonen Norge å legge planer for videre utvinning. Det er som om vi ikke forstår at vi er i ferd med å ødelegge alt livsgrunnlag på jorden.

Det hersker ingen tvil om at alt for mange av de godt og vel seks millionene som har dødd under pandemien, har manglet tilgang på vaksiner

—  Geir Hellemo

Koronaen er på retur, heldigvis. Vi kan være takknemlige for at vi kom så helskinnet fra det. Da er det greiest å ikke tenke så mye på hvorledes vi sikret oss vaksiner, og at dette arbeidet gikk på bekostning av vaksineprogram i de fattigste delene av verden. Det hersker ingen tvil om at altfor mange av de godt og vel seks millionene som har dødd under pandemien, har manglet tilgang på vaksiner.

Om krigen i Ukraina nøyer vi oss stort sett med å se på de forferdelige reportasjene og høre på de fortvilte sukkene fra flyktningene. Og så hamrer vi løs på den ene demonen som er skyld i det hele. Vi velger å se totalt bort fra at krisen har et bakteppe. Men krigen i Ukraina blir helt ubegripelig dersom en ikke kjenner til det storpolitiske hendelsesforløpet etter Sovjetunionens fall. Og hvorvidt den forestående kampen om verden skal forbli unipolar eller ei, kaster skygger over krigen som gjør den enda mer uhyggelig enn det vi ser i billedreportasjene. De varslede hungerkatastrofene som skyldes manglende eksport av korn fra Russland og Ukraina, gir muligens en pekepinn om hva vi har i vente.

Tid for ransakelse

Jeg tror ikke jeg skjønner hvorfor det er blitt slik. Hvorfor vi er blitt så enøyde, så fullstendig uten evne til å se på oss selv med kritisk blikk. Hvordan vi kan være så sikre på at vi ikke har noe medansvar for det som foregår?

I religionen er det annerledes. Er det noe en i religiøs sammenheng har erfaring med, så er det ransakelse, ustoppelig ransakelse. Derfor innledes gudstjenesten med en syndsbekjennelse som ikke har til hensikt å gjøre oss mindre enn vi egentlig er. Snarere har den til oppgave å markere innledningen til en ny start.

Er det noe en i religiøs sammenheng har erfaring med, så er det ransakelse, ustoppelig ransakelse

—  Geir Hellemo

I denne sammenhengen er det ikke tale om en litt halvhjertet innrømmelse på bakrommet. Bot i bibelsk forstand dreier seg om å våkne opp av dvalen, virkelig ta på alvor hvordan det står fatt, for så å finne en veg ut av uføret. Bare hør hvor krass døperen Johannes tillater seg å være: «Men da han så at mange av fariseerne og saddukeerne kom for å bli døpt, sa han til dem: ‘Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? … Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.’»

Jeg må innrømme at tidligere har jeg bare hoppet over disse ordene, fordi jeg har tenkt at de vedkommer da slett ikke meg. Men nå tenker jeg annerledes. For nå ser jeg øksa som ligger der. Ei øks som er klar til å tas i bruk, er et uhyggelig bilde. Det er skummelt, men poenget er ikke skremsel i seg selv, men å oppfordre til å bære gode frukter. Det betyr at det fortsatt finnes muligheter. Slik som i gudstjenesten, hvor den innledende syndsbekjennelsen skal legge til rette for en ny begynnelse.

En ny start

Skal vi finne ut hvordan det er mulig å komme videre, kan vi ta et steg til side. En god start vil kunne være å tenke på vårsola, hvordan den kjennes ut etter en lang og kald nordisk vinter. En kan hente tilbake varmen som kroppen bokstavelig talt suger til seg, og som etterlater en takknemlig fred i sinn og sjel. Og mens en sitter der og tar imot, kan en komme til å tenke at naturen omkring vekkes til live av det samme sollyset. Det er som om det eksisterer et familiært slektsbånd mellom oss og naturen. Vi næres begge av den samme kilden.

En god start vil kunne være å tenke på vårsola, hvordan den kjennes ut etter en lang og kald nordisk vinter

—  Geir Hellemo

Og så spør jeg meg selv: Bygger ikke religionen på den samme strukturen? For på en måte tar også Kristus imot lyset. Han er jo «lys av lys». Dessuten står også han i en nær og direkte kontakt med naturen omkring. Ellers ville ikke kornet og druene, etter at de er blitt bearbeidet, kunne bli Kristusbærere, slik det er i sakramentene. Det eksisterer altså et slags familiært bånd mellom Kristus på den ene siden og korn og druer, forvandlet til brød og vin, på den andre siden. Begge bæres av en kilde uten for seg selv.

Kristus inngår på denne måten i den strukturelle ordenen som bærer hele tilværelsen. Det er dette Johannes vil uttrykke når han i begynnelsen av sitt evangelium sier: «I ham var liv, og livet var menneskenes lys». Det må være en av de mest uutgrunnelige setningene i hele vår bibel. Jeg tror det må bety noe i retning av at forståelsen av livet som helhet på en måte ligger gjemt i Kristus. Men samtidig er det slik at en blir bare kjent med ham gjennom livet. Det Kristus da gjør, det er å peke ut de sidene av tilværelsen som rommer nøkkelen til meningsfull livstolkning. Det dreier seg om slikt som alle mennesker på jorden har kjennskap til, framfor alt lys, mat og drikke.

Aldri mer sulten

Det som Johannes sier om mat, er i denne sammenhengen veldig interessant. Det er nemlig ingen tvil om at maten har en egenverdi. Når en stor menneskemengde er sulten, er det mat, bare mat, det dreier seg om. I fortellingen om de fem tusen som blir mettet, dreier det seg bare om å tilfredsstille de helt basale menneskelige behov. Folket får byggbrød og fisk, verken mer eller mindre. Det er dette fortellingen handler om. Men så er det en liten hale. Der heter det at det blir så mye mat til overs. Jeg har ofte lurt på hva det kunne bety. Og jeg tror det er akkurat det som er meningen, at overfloden skal få en til å tenke: Med så mye mat vil en aldri kunne bli sulten igjen. Det er som om Johannes lar Jesus utnytte et latent meningspotensial som er til stede i selve maten. Det er derfor han kan si: Det finnes en mat som gjør at en aldri mer blir sulten. Og så føyer han til: Jeg er selv til stede i den maten, det vil si, jeg tydeliggjør gjennom alt det jeg sier og gjør, den samme livsstrukturen som også gjennomsyrer den maten vi lever av. Han identifiserer seg på denne måten med det brødet som vi er så avhengige av. Brødet blir til Guds brød. Men han gjør det på en slik måte at han kommer til å overskride de naturlige begrensningene vi er underlagt. Kristus, som oppebærer alt liv, blir selv hvetekornet som faller i jorden og dør, slik at nytt liv kan vokse fram.

Vi må faktisk ruske i oss selv for å gjenoppdage at religion først og fremst er opptatt av de mest elementære behovene som menneskene måtte ha

—  Geir Hellemo

Dette er jo forunderlig tale. Den er på en måte forståelig, samtidig som den først og fremst ønsker å få oss til å grunne over tilværelsens uutgrunnelighet. Akkurat i vår sammenheng er det aller viktigste at hele resonnementet er forankret i de mest elementære livsbetingelser. Livet, heller ikke i religiøs sammenheng, kan tenkes uavhengig av de mest grunnleggende levekår. Ja, vi må faktisk ruske i oss selv for å gjenoppdage at religion først og fremst er opptatt av de mest elementære behovene som menneskene måtte ha, så som tilgang på daglig brød. For det finnes ikke noe liv dersom en ikke har mat å mettes med.

Samtidig er det ufrakommelig at livet ikke begrenses til å fylle mat i tomme mager. Den overskridende livskraften som Johannes er så opptatt av, åpner for en uendelighet av tolkningshorisonter. Kristendommen hevder at det er slik, og bare slik, tilværelsen er å forstå. Derfor er Kristus «det sanne lys».

Kampen mot mørket

Så kan en saktens spørre seg: Hva i all verden skulle dette ha med elendigheten i vår verden å gjøre? Til det er å si: Svaret ligger og venter på oss. For dersom en ser på evangeliefortellingene, vil en oppdage at denne strukturen som jeg nettopp har omtalt, filtres på litt ulike måter sammen med lidelsesfortellingen. Det er som disse fortellingene ønsker å si: Vi tar virkelig all lidelse som finnes i verden på det dypeste alvor. Det er derfor vi dveler så lenge ved alle detaljene. Men vi lar verken lidelse eller død få det siste ordet. Derfor legger vi en livgivende struktur omkring lidelsen for på den måten å si noe om hvorledes det er mulig å holde ut. Det er nettopp denne makeløse evnen til å flette liv sammen med død som gjør disse fortellingene uovertrufne.

Selvsagt er det mulig å forhandle seg fram til fredelige løsninger på politiske konflikter. Religionens bidrag er å insistere på akkurat dette

—  Geir Hellemo

Helt i tråd med denne tenkemåten kan for eksempel lyset settes inn i en vedvarende kontrast til mørket. Men lyset skinner ikke bare i mørket. Vi har alle erfart at det også har kraft i seg til å overvinne det.

Det er krevende tale. Men kanskje er det lettere å forstå det i vår tid enn tidligere. I dag ser vi truslene, vi ser mørket mer påtrengende enn bare for noen få år siden. Det skaper nye muligheter for reorientering. Det utfordrer oss til å oppdage lyset på nytt. Det er da heller ikke uoverkommelig å leve i pakt med et slikt tankesett. Selvsagt er det mulig å slutte med å ødelegge atmosfæren. Selvsagt er det mulig å dele vaksiner broderlig mellom folkeslag. Selvsagt er det mulig å forhandle seg fram til fredelige løsninger på politiske konflikter. Religionens bidrag er å insistere på akkurat dette, fordi det er slike strategier som fremmer liv. Dersom en skulle tenke at det blir for utopisk, kan en merke seg at det var et barn som brakte brød og fisk til de sultne i fortellingen om brødunderet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt