Er det noe en i religiøs sammenheng har erfaring med, så er det ransakelse, ustoppelig ransakelse

Om en i det hele tatt skal skrive om noe i disse krevende tider, må det dreie seg om det vi strever mest med. Det som er så vanskelig at vi verken vet ut eller inn. Det er veldig enkelt å lokalisere hva det dreier seg om: Det er klima, korona og krig. Vi ser en masse bilder av all elendigheten. Men det er som om vi ikke er i stand til å ta inn over oss det som skjer. Og vi hører slett ikke et ord om religion i forhold til disse spørsmålene. Ofte kan en få fornemmelsen av at vi bare driver av sted, uten mål og mening. I så fall får håpløsheten det siste ordet. Det er grunnen til at jeg ønsker å skrive. Jeg vil prøve å finne ut om religionen kan bidra til å holde håpløsheten i sjakk. I så fall kreves edruelighet, ubehagelig edruelighet.

For å komme i gang, er det best å begynne et sted som ikke er omstridt. Da må vi orientere oss ut fra rene fakta. I spørsmål som vedrører klima, må vi selvfølgelig starte med oljeutvinningen. Den som har gjort oss så rike. Nå om dagen utfordrer FN oss på det mest inntrengende til å ta på alvor de utfordringene som de store utslippene forårsaker. «Noen regjerings- og næringslivsledere sier én ting, men gjør noe helt annet. Enkelt og greit så lyver de. Og resultatene vil bli katastrofale», sa FNs generalsekretær, António Guterres. Samtidig fortsetter oljenasjonen Norge å legge planer for videre utvinning. Det er som om vi ikke forstår at vi er i ferd med å ødelegge alt livsgrunnlag på jorden.

Koronaen er på retur, heldigvis. Vi kan være takknemlige for at vi kom så helskinnet fra det. Da er det greiest å ikke tenke så mye på hvorledes vi sikret oss vaksiner, og at dette arbeidet gikk på bekostning av vaksineprogram i de fattigste delene av verden. Det hersker ingen tvil om at altfor mange av de godt og vel seks millionene som har dødd under pandemien, har manglet tilgang på vaksiner.