Sovjets undertrykkelse av kirken

Begynnelsen av det tjuende århundret var preget av flere dristige eksperimenter på å sekularisere samfunn som tidligere ble ansett som svært religiøse. Frankrike, for eksempel, en gang Den katolske kirkes ‘eldste datter’ (fille aînée de l’Église), innførte i 1905 en modell for å skille kirken og staten som ble kjent som laicité. I USA fikk vi den berømte Apeprosessen i 1925, «århundrets rettssak». Den handlet om undervisning av evolusjonslæren i offentlig skole og ble en milepæl i den amerikanske sekulariseringsprosessen. Det ortodokse Russland hadde sin egen sekulariseringsmodell. Denne ble ekstrem og voldelig, som med andre vestlige ideer som plantes i russisk jord. Den russiske versjonen av sekularisering ble kjent som «militant ateisme». Mens den vestlige sekularismen boikottet religion, forfulgte russisk sekularisme den.

Undertrykkelsen av kirken startet like etter at bolsjevikene tok makten 25. oktober 1917 (7. november etter den gregorianske kalenderen som vi bruker i dag). Lederen for bolsjevik-revolusjonen, Vladimin Lenin (1870–1924), kunngjorde i januar (februar etter dagens kalender) en forordning som skilte kirken radikalt fra staten. Etter denne forordningen innledet bolsjevik-myndighetene en kampanje der de konfiskerte kirkens eiendommer. Snart fikk vi de første ofrene for disse forfølgelsene, blant dem høytstående kirkeledere: metropolittene Vladimir av Kiev (1848–1918) og Veniamin av Sankt-Petersburg (1973–1922).

Forfølgelsene kulminerte i den såkalte «store terroren» i 1937–38 igangsatt av Josef Stalin. Da andre verdenskrig brøt ut, ble de mindre intensive. Innen 1939 var det bare omkring 100 åpne kirker igjen i hele Sovjetunionen, av cirka 60 000 i 1917. Rundt 400 biskoper ble forfulgt, og 300 døde. Tusenvis av geistlige og over en halv million lekpersoner forsvant i sovjetiske fengsler og systemet med tvangsarbeidsleirer som ble koordinert av «Hovedadministrasjonen for leirene» (Gulag). Av disse blir over 36 000 ansett som martyrer, ifølge databasen til St. Tikhons ortodokse humanistiske universitet i Moskva.

Nektet å samarbeide med regimet

Den første nye martyren Den russisk-ortodokse kirke anerkjente, var patriark Tikhon Bellavin (1865–1925). Han ble valgt av Det store rådet i Moskva i 1917 og ledet denne kirken gjennom de vanskelige første årene av kommunistregimet. Tikhon nektet å samarbeide med dette regimet, akkurat som han nektet å samarbeide med dets motstandere – ulike monarkiske bevegelser som kjempet for å gjeninnføre tsarveldet. I januar 1918 kunngjorde han et pastoralt brev som fordømte kommunistenes undertrykkende handlinger mot kirken. Han innledet brevet med å gi uttrykk for hvor vanskelig det var blitt å praktisere troen i Sovjet-Russland:

«Den hellige ortodokse Kristi kirke opplever for tiden vanskelige tider i Det russiske land; både de åpenlyse og hemmelige fiendene av Kristi sannhet har begynt å forfølge denne sannheten, og de anstrenger seg for å ødelegge Kristi verk ved å så ondskapens, hatets og broderkrigens frø i stedet for kristen nestekjærlighet. Kristi befalinger om å elske vår neste blir glemt og tråkket på; daglig hører vi rapporter om grusomme, bestialske mord på fullstendig uskyldige mennesker, selv på syke i sykesengen, mennesker som kanskje bare er skyld i å ha gjort sin plikt mot fedrelandet, og i å ha brukt alle sine krefter på å tjene nasjonens velferd …»

Tikhon konkluderte ved å direkte bannlyse de kommunistiske ugjerningsmennene:

«Trekk dere tilbake, dere uforstandige, og hold opp med de blodige gjerningene deres. For det dere gjør, er ikke bare ondt, det er i sannhet sataniske handlinger som dere vil lide for i helvetes flammer i det kommende livet, samt erfare ettertidens grufulle forbannelser i det nåværende jordiske livet. Med autoriteten vi har fått av Gud, forbyr vi dere å motta Kristi sakramenter og lyser dere i bann, om dere fremdeles kaller dere kristne, selv om dere bare tilhører Den ortodokse kirke fordi dere er døpt. Jeg bønnfaller alle som er trofaste barn av Kristi ortodokse kirke om ikke å ha noe å gjøre med slike menneskelige utskudd på noen som helst måte: ‘Få da den onde bort fra dere!’ (1 Kor 5,13)».

Grovt eksempel på konformisme

Mindre enn ti år senere kunngjorde locum tenes (midlertidig overhode) ved den patriarkalske tronen, metropolitt Sergej Stragorodskij (1867–1944) noe helt annet. Denne gangen handlet det ikke om å fordømme, men om å blidgjøre kommunistregimet. Utsagnet sto på trykk i den viktige sovjetiske avisa Izvestija 18. august 1927. Dette blir ansett som et av de groveste eksemplene på konformisme i kristendommens historie, og har fått tilnavnet «sergejanisme» etter metropolittens navn:

«La oss løfte våre takknemlige bønner til Herren, som har vært så nådig mot vår hellige kirke. La oss også på vegne av hele nasjonen uttrykke vår takknemlighet til det sovjetiske styret for denne oppmerksomheten på den ortodokse befolkningens åndelige behov, og la oss samtidig forsikre myndighetene om at vi ikke vil misbruke denne tilliten den har skjenket oss …

Vi må vise med gjerninger, ikke med ord, at ikke bare mennesker som er likegyldige til ortodoksi, eller de som avviser den, kan være trofaste borgere av Sovjetunionen og lojale mot de sovjetiske myndighetene, men likeledes ortodoksiens mest glødende tilhengere, som anser ortodoksien som like dyrebar som sannheten og livet med alle dens kanoniske og liturgiske skatter. Vi ønsker å forbli ortodokse og samtidig anerkjenne Sovjetunionen som vårt jordiske fedreland. Landets gleder og suksesser er våre gleder og suksesser. Hvert slag rettet mot unionen, enten det er krig, boikott eller noen annen vanlig ulykke, eller til og med et fordekt mord … erkjenner vi som et slag mot oss».

Metropolitt Sergej håpet å sikre seg kirkens overlevelse ved å gå på kompromiss med den sovjetiske staten. Innen andre verdenskrig var den russiske kirken nesten utslettet. Den gjenoppsto etter andre verdenskrig, da Josef Stalin reviderte sine anti-religiøse holdninger og ble mer tolerant. Han ønsket å styrke aksepten for Sovjet-regimet i tradisjonelt ortodokse områder som han kontrollerte eller håpet å kontrollere, som i Midtøsten og Øst-Europa. Offisielle representanter for Moskva-patriarkatet fikk lov til å reise utenlands for å vise Vesten Sovjets angivelige samvittighetsfrihet.

Religiøs litteratur var utilgjengelig

Den sovjetiske stat hadde stram kontroll over alle som besatt ledende posisjoner i kirken. Biskoper ble utnevnt med KGBs godkjenning etter at de lovet å samarbeide. Selv om ikke alle samarbeidet med entusiasme, og mange saboterte dette samarbeidet, var hensikten at alle skulle stå ansvarlig overfor Sovjets myndigheter. Selv prester ble utnevnt til sine prestegjeld etter å ha blitt godkjent av de spesialutnevnte funksjonærene kjent som «kommissærene for religiøse spørsmål». De geistlige som ikke føyde seg etter denne ordningen med den sovjetiske staten, ble fjernet fra stillingene sine eller forfulgt.

Biskoper ble utnevnt med KGBs godkjenning etter at de lovet å samarbeide

—  Cyril Hovorun

Lekpersoner støtte på hindringer hver gang de ønsket å praktisere religionen sin. På den ene siden kunne de gå i kirken, selv om ikke mange kirker var åpne. På den annen side var religion i praksis bare tillatt for de eldre generasjonene av troende, de såkalte babusjkaene. Unge mennesker kunne ikke gjøre karriere eller engang studere innenfor det sovjetiske systemet for høyere utdanning om det ble oppdaget at de var interessert i religion. Religiøs utdanning var praktisk talt fraværende, religiøs litteratur utilgjengelig. Jeg husker selv fra de siste årene av Sovjetunionen at jeg ikke klarte å få tak i en bibel. Vi kunne bare lese religiøs litteratur som var blitt kopiert for hånd eller skrevet med skrivemaskin og mangfoldiggjort på blåpapir.

Et tiår med full frihet

Sovjets holdninger overfor kirken begynte å endre seg rundt 1988. Da sponset staten pompøse feiringer av tusenårsmarkeringen for Kievs dåp, altså da byen ble kristnet. Dette var begynnelsen på slutten av det sovjetiske sekulariseringseksperimentet. Først etter at Sovjetunionen kollapset i 1991 kunne kirken endelig nyte full frihet. Så fikk vi en relativ kort periode, omkring et tiår, før kirken på ny ble underlagt statlig kontroll. Men denne gangen underkastet kirken seg frivillig.

Oversatt av Andreas Kristiansen