Verdidebatt

Jeg vil ikke ha ledere som er stille!

MASSESKYTINGEN: Hvorfor sier så få fra mine miljøer, den såkalte lavkirkeligheten, noe?

Lørdag morgen våknet jeg, scrollet instagram og ser min venninnes bilde av sin 10 år gamle datter med Pride-flagget flagrende i vinden i Tønsberg. Vent litt, de skulle jo til Oslo, tenker jeg. Scroller videre – sjokk – nrk.no – sjokk. Nattens grufulle hendelser treffer meg i magen og hjertet.

Dagene går, jeg følger nyhetene tett. Mange av mine venner og kollegaer er berørt og storfellesskapet er rystet. Jeg er berørt.

Når tirsdag kommer, begynner jeg å stusse: Hvorfor sier så få fra mine miljøer, den såkalte lavkirkeligheten, noe? Kan det virkelig stemme? Er de bare stille?

Sist jeg sjekket følger vi en som alltid gav stemme til de som trengte det, de marginaliserte og sårbare

—  Rebekka Dvergastein Dahle

Sjokket treffer på nytt

Jeg begynner å søke. Tråler de kristne avisene Vårt Land, Dagen, Korsets Seier, trossamfunnenes egne internettsider og de store frikirkelige menighetene i Oslos sider. Sjokket treffer på nytt. Men denne gangen kjenner jeg på irritasjon og frustrasjon.

På alle flater refereres det til hva preses i DNK sa i minnegudstjenesten. Noen få var representert da tros- og livssynssamfunnene la ned blomster. Nesten ingen, med få unntak som pastoren i Oslo misjonskirke Betlehem, Erik Andreassen og forfatter og pastor Stian Kilde Aarebrot, sier faktisk noe som helst.

Hva skjer? Skal vi ikke stå opp for dette? Det er masseskyting utført i Oslo, trolig mot en sårbar gruppe, en minoritet.

Sist jeg sjekket følger vi en som alltid gav stemme til de som trengte det, de marginaliserte og sårbare. Er det frykt som holder dere igjen? Frykt for å bli tatt til inntekt for en ideologi det stadig debatteres om? Tenk om noen tror at ved å støtte Pride og ta offentlig avstand fra de grufulle handlingene som har funnet sted, så har hele trossamfunnet blitt «liberale»?

Jeg undrer meg. Hva tenker mine skeive venner om den øredøvende stillheten fra dere, fra mine miljøer? Tenker andre innad i våre miljøer som meg, med undring og skuffelse? Og hva med de som faktisk er skeive i våre egne frikirker – Hva føler og tenker de om denne stillheten?

Skuffelsen er enorm!

En frykt for å bli misforstått bør ikke være grunnlaget for å ikke vise både solidaritet og stå opp i møte med urett. Jeg vil ha ledere som går foran. Som står opp for urett der urett er blitt begått. Som bringer Guds rike i det mørkeste mørke. Jeg vil ikke ha ledere som er stille. En stillhet som er øredøvende høy.

Lars Nehru Sand skrev i sin kronikk tirsdag 28. juni: Den skeive minoriteten trenger å oppleve en uforbeholden støtte. Ikke bare trenger de det. De fortjener det. Det motsatte av kjærlighet, er ikke hat, men likegyldighet. Deres stillhet gir meg en opplevelse av likegyldighet og skuffelsen er enorm!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt