Kirken er et utrygt rom

Pride handler ikke bare om retten til å elske den man vil, Pride handler også om at vi kan leve trygge liv som den vi er. Natt til 25. juni overlevde jeg og min beste venn skytingen ved London pub da vi gjemte oss bak en container. På den andre siden sto en person og skjøt, mens jeg ble vitne til mennesker som falt om rundt meg skudd etter skudd. Jeg og hele miljøet hadde blitt angrepet på det stedet hvor vi skulle være trygge.

Dagen etter var det flere av mine venner som ikke er trans (heretter cis) og heterofile som uttrykte sjokk og vantro. Jeg har enda til gode å møte noen innenfor det skeive miljøet som har sagt det samme. Vi har blitt skutt på før og vi kommer til å bli skutt på igjen. I den siste tiden har vi også sett hvordan debatten rundt Pride har hardnet til, i tillegg til at debatten om kjønn har vært særs ukritisk og polemisk. Dette er et klima som skaper rom for ekstremister til å gjøre ord til handling.

Kirken må ta sin del av ansvaret

Jeg mener at Den norske kirke også må ta sin del av ansvaret for dette debattklimaet. Som en del av storsamfunnet har kirken vært og er med på å godta blant annet debatter og meninger, som gav en mann motivasjon til å angripe skeive der hvor vi skulle være trygge. Og det er nettopp trygge rom som er sentralt i dette, for kirken er et utrygt rom for mange av oss som er skeive.

Feminist- og frigjøringsteologen Marcella Althaus-Reid påpeker at teologi og kirke, reproduserer og ivaretar heterofiles interesser i det vi kaller heteronormativitet. Heteronormativiteten setter som premiss at vi i storsamfunnet skal leve våre liv som heterofile. I kirken kommer dette godt til uttrykk i hvordan vi ofte fokuserer på familie og barn i kirkens gudstjenesteliv, eller hvordan vi ser på ekteskapet som en lakmustest for inkludering eller ekskludering av skeive. Dette kan kanskje virke som banal sak, men slike fokus setter føringer for hvordan vi som mennesker skal være en del av et religiøst fellesskap. Er man skeiv betyr det derimot ikke at man er ekskludert, men denne form for inkludering av skeive handler om å tilpasse seg en heterofil livsstil hvor blant annet usynliggjøring står sentralt.

I min doktoravhandling hvor jeg intervjuet fire skeive kristne, ble dette problemet uttrykt da de i sine religiøse miljøer hadde behov for å være åpen og stolt, mens de samtidig fortalte om erfaringer der dette var et problem. Dette utsetter skeive for minoritetsstress som også gjør seg gjeldende i religiøse miljøer slik som kirken. Dette stresset kan vi forklare med Athaus-Reids påstand om at teologi kolonialiserer den religiøse skeive kroppen som heterofil. Kirken forventer at kristne religiøse mennesker er hvite og streite – og dermed ulykkelige hvis de ikke får mulighet til å ta del i et heteronormativt religiøst fellesskap. Slik blir skeives erfaringer ugyldige som kristne med mindre de kan tilpasses en heterofil livsstil. I en slik tilpasning blir ofte synlighet et problem og usynliggjøring blir resultatet av kirkens heteronormativitet.

Jeg står i fare for vold om jeg holder eller ikke holder hender

—  Eir Ihlang Berg

Når mikroaggresjon blir voldelig

Denne form for usynliggjøring er kirken derimot ikke alene om. I de siste dagers medieoppslag har vi hørt mange gripende og personlige fortellinger som understreker fortellinger om at Pride handler om å «elske den man vil». Skeive har delt den daglige frykten som vi har opplevd, også før skytingen. Dette er reelt og særs viktig å ta på alvor. Det er likevel påfallende at stemmene vi først og fremst hører fra, er de som er hvite cis lesbiske og homofile. Når jeg sier dette, så er det ikke for å undervurdere disse erfaringene, men fortellingene som presenteres, blir ofte endimensjonalt presentert som en representasjon for alle oss i det skeive miljøet.

Når jeg leser om mennesker som slipper hender når de går i det offentlige rom, så gjør det vondt. Det gjør vondt fordi skeive er nødt til å passe seg for vold og det gjør vondt fordi det ikke er et alternativ for meg som transkvinne. Når jeg går i det offentlig rom, bryter jeg med forventningene om hva en kvinne skal være og hvordan en kvinne skal se ut, fordi jeg ikke passerer som cis. Jeg står dermed i fare for vold om jeg holder eller ikke holder hender. De utallige dobbeltblikk, stirring og ikke minst feilkjønning er bare de dagligdagse erfaringer av mikroaggresjon som jeg og mange som er trans må ignorere og godta.

De mer alvorlige tilfellene er de gangene mikroaggresjon blir voldelige handlinger. Personlig har jeg blitt slått ned på åpen gate fordi jeg ikke passerer som cis og jeg er ikke den eneste. I USA er det fire ganger større sannsynlighet for transpersoner å bli utsatt for vold og melaninrike transkvinner topper denne listen (Williams Institute). I Sverige rapporterte hver femte transperson i 2015 at de har blitt utsatt for fysisk vold (FHI, Hälsan och hälsans bestämningsfaktorer bland transpersoner. 2015). Vi må også ta dette på alvor i et land som Norge.

Det er kirkens budskap som mister sin evangeliske troverdighet når den ikke når ut til alle

—  Eir Ihlang Berg

Kirken må ta et oppgjør

Pride handler om mer enn retten til å elske den man vil. Det skeive miljøet er større enn kvinner som elsker kvinner og menn som elsker menn, det skeive miljøet er et mangfold av mennesker som bryter med heteronormativitetens rammer for hvordan det forventes at vi skal leve våre liv. Dette må kirken ta inn over seg hvis man ønsker at skeive skal være en del av kirkens fellesskap. Dette betyr at kirken må gjøre sin kristne plikt å ta et oppgjør med sin homofobi, transfobi og all form for skeiv fobi. Så kjære kirken og alle cis heterofile allierte: Pride handler ikke om retten til å elske den man vil, det handler om retten til å være trygg.

Disse trygge rommene har vi som er skeive laget oss opp igjennom historien og disse har vi også skapt utenfor kirkens murer. Dette er først og fremst et problem for kirken og ikke oss skeive fordi det er kirkens budskap som mister sin evangeliske troverdighet når den ikke når ut til alle. Vi skeive kan bringe med oss evangeliet der vi er. Jeg elsker den jeg vil, og jeg er den jeg vil med eller uten kirkens eller cis heterofiles aksept. Det som derimot blir et problem for oss skeive er at det er vi som blir beskutt når vi går synlig i det offentlige rom.

[ Alex Ramstad Døsvik: «Jeg skal være tydelig og høylytt, det skylder jeg alle mine søsken som ble beskutt» ]