Verdidebatt

Din taushet taler mer enn du tror

SKEIV I KIRKEN: Homofili blir mye diskutert i avisspalter og sosiale medier, men i mange menigheter virker temaet til å være fraværende.

Jeg har knapt møtt en kristen som ikke mener at det viktigste budskapet skeive trenger å høre i møte med dem, er at de er likeverdige og elsket av Gud. Hvorfor er det da så få skeive som opplever det slik? For noen år siden skrev jeg en bacheloroppgave i ledelse og teologi hvor jeg forsøkte å finne noen svar på dette spørsmålet. Jeg ønsket å undersøke hvordan vi som kristne kan kommunisere bedre i møte med homofile. Som konservativ kristen er det få områder jeg har opplevd meg mer misforstått på enn akkurat dette.

Simon Stisen. Min Tro

Jeg satte meg da ned med flere homofile og lyttet til deres historier og erfaringer fra ulike kristne miljøer. På forhånd gruet jeg meg over de stygge skildringene jeg ante at ville komme. Og de kom. Fordømmende ord. Tap av posisjon. Utfrysning. De fleste av dem hadde mistet troen og tatt avstand fra Gud. Det gjorde vondt. Vi er mange som har gjort store feil.

Likevel var det en ting som overrasket meg veldig: Hos flere av dem jeg intervjuet var det få negative opplevelser. Hos noen var det faktisk ingen. Likevel var det slik at samtlige hadde et tydelig negativt bilde av Gud, kristne og kristenheten. Hvorfor var det slik?

Møtt med taushet

Det mest slående var hvor lite temaet homofili var snakket om i flere av de konservative miljøene. Mange av dem hadde vært en del av ulike trosfellesskap hele barne- og ungdomstiden uten at temaet i det hele tatt ble nevnt. Noen fortalte at hver gang temaet på ulike måter kom opp, ble det møtt med taushet og et ønske om å bytte tema. Dette gjaldt uavhengig av kirkesamfunn i den begrensede mengden av intervjuer i oppgaven. I den tausheten ble det opp til den homofile å selv tolke hva miljøet mente.

Og i dette kommunikasjonsvakuumet ble svarene ofte hentet fra internett, sosiale medier og populærkulturen. Kanaler som jeg tror presenterer et unyansert, polarisert og negativt bilde av virkeligheten. Mange kristne sier at vi ikke snakker om annet enn homofili om dagen. Det virker å være halve sannheten. For vi diskuterer temaene i avisspalter og sosiale medier, men i mange menigheter virker temaet å være fraværende. Jeg vil påstå at mange kristne har «outsourcet» kommunikasjonen rundt homofili til «YouTube» og «Instagram». Det er på tide at vi tar mikrofonen tilbake.

Jeg tror mange konservative kristne kvier seg for å si hva de mener fordi de er redde for å bli stemplet som fordomsfulle

—  Simon Stisen

Kristne kvier seg

Jeg tror mange konservative kristne kvier seg for å si hva de mener fordi de er redde for å bli stemplet som fordomsfulle, uvitende eller homofobe. Liberale kristne er på sin side redde for å beskyldes for å følge tidsånden eller å være frafallen. Dersom man ordlegger seg feil eller stiller et ærlig spørsmål høyt, er det alltid noen som skal angripe ordvalg eller påpeke at spørsmålet man stiller tilhører en annen tidsalder.

Da velger mange å være stille. Til dem vil jeg si: din taushet taler mer enn du tror.

Det at en homofil kan være en del av et kristent miljø hele sin oppvekst for så å ta avstand fra miljøet uten å kunne peke på én eneste konkret negativ opplevelse, burde være nok til å få enhver leder i et kristent felleskap til å bedrive selvransakelse på vegne av den forsamlingen man leder og hvordan man behandler denne problemstillingen.

Det bør være rom for å utveksle meninger uten å tilskrive hverandre onde intensjoner man ikke kjenner.

—  Simon Stisen

Det er derfor vi må skape et rom for annet enn bastante svar. Det bør være lov til å stille et ærlig spørsmål høyt, uten å være redd for å bli stemplet som dum fordi du ikke vet. Det bør være rom for å utveksle meninger uten å tilskrive hverandre onde intensjoner man ikke kjenner. For å oppnå dette, bør vi alle gå i oss selv og spørre oss hva vi kan bidra med for å skape dette rommet, heller enn å peke på alle feilene motparten gjør. For det er lettere å se flisa i sin brors øye enn stolpen i sitt eget.

Jeg tror den største feilen vi som kirke har gjort, er å snakke om homofile som noen der ute i verden. Det finnes mennesker under våre kirketak som strever alene med å forene tro, følelser og identitet i en stadig mer kompleks verden. Vi må erkjenne at disse finnes og ta de på alvor!

På tide å heve stemmen

Ettersom jeg i ettertid av oppgaven måtte akseptere at jeg selv er homofil og har fått meg kjæreste, finnes det nok flere som vil mene at det er uinteressant hva jeg har å komme med i disse spørsmålene, men min bakgrunn og reise gjør at jeg har en dyp respekt og forståelse for konservative kristnes intensjoner og opplevelse av å bli misforstått. Det viktigste jeg tok med meg fra arbeidet med oppgaven kan sammenfattes slik: I teorien er det lett å si at man hater synden, men elsker synderen. I praksis er det nesten umulig å formidle. Men taushet taler mer enn du tror.

I alle samtalene jeg hadde rundt min bacheloroppgave, var det kun én som hadde et positivt inntrykk av Gud og konservative kristne. Han beskrev en familie med et konservativ grunnsyn som overøste han med kjærlighet og omfavnelse uten et konstant behov for å påpeke hans feil. I pedagogikken snakker vi ofte om hvordan en negativ tilbakemelding må oppveies av langt flere positive. Kanskje vi alle kan lære noe av det?

I lys av dette vil jeg oppmuntre bredden av kristenheten til å bryte med frykten og ta til orde i samtalen om homofili. Kanskje det i lys av siste tidens hendelser er på tide å heve stemmen sin for alle første gang!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt