Verdidebatt

Arbeiderpartiet – et revolusjonært parti?

SOVJET OG NORGE: Historikerne har hatt delte meninger om Det norske Arbeiderparti sluttet seg til kravene fra Komintern. Derfor har også spørsmålet om partiet noen gang var revolusjonært fått ulike svar.

Noen medlemmer av DNA's delegasjon ved den 3. internasjonales kongress i Moskva, 1921. Foran: Sverre Støstad og Jeanette Olsen.

Revolusjonen i Russland i 1917, avskaffelsen av tsar-despotiet, opprettelsen av Sovjet-Russland i 1917, Den røde armeens seier i intervensjonskrigen og etableringen av Sovjetunionen i 1922, inspirerte arbeidere og andre undertrykte over hele verden, og førte til en politisk radikalisering av arbeiderpartier og organisasjoner.

Uansett hvordan man stiller seg til denne historiske begivenheten, er det umulig å forstå det 20. århundre uten å forstå forutsetningene for, og konsekvensene av revolusjonen i Russland.

Espen Søbye får den fine Gyldendalprisen for sin innsats som sakprosaforfatter. Foto: Finn Ståle Felberg

Et svar på verdenskrigen

Den viktigste direkte følgen av revolusjonen i 1917 var at den gjorde slutt på krigen mellom Russland og Tyskland ved fredsavtalen i Brest-Litovsk i mars 1918. I den forstand var revolusjonen en realisering av den avtalen arbeiderpartiene hadde inngått før 1914. Arbeiderne skulle hindre at deres land gikk til krig ved å erklære generalstreik og stemme mot krigsbevilgninger i sine respektive parlamenter.

Denne strategien for å hindre utbrudd av en ny krig i Europa, ble ikke fulgt opp av noen av arbeiderpartiene som hadde inngått avtalen. Dermed gikk Den andre internasjonale organisasjonen for arbeiderpartier i oppløsning. I stedet for forbrødring over landegrensene drepte soldatene fra de krigførende landene hverandre i et omfang som tidligere hadde vært ukjent.

At arbeiderpartiene i Frankrike, Tyskland, Italia og Storbritannia fylket seg bak sine imperialistiske og nasjonale borgerskap i denne blodige krigen som kostet om lag ni millioner falne og om lag 21 millioner skadde og sårede, er det største nederlag i den internasjonale arbeiderbevegelsens historie. Den russiske revolusjonen var et tilsvar til dette nederlaget, og russiske revolusjonære i eksil i Sveits, med Vladimir Lenin (1870-1924) i spissen, hadde under verdenskrigen forsøkt å etablere en ny internasjonale.

Dannelsen av Komintern

Den russiske revolusjonens ledere var klar over at revolusjonen på lang sikt ikke kunne overleve i Russland uten at det ble revolusjon også i andre land. Det skulle strengt tatt ikke ha kunnet skje en sosialistisk revolusjon i Russland, som riktignok hadde enkelte industrielle sentra, men som lå langt bak Storbritannia, Frankrike, Italia og Tyskland i kapitalistisk-økonomisk utvikling.

Ifølge den tidens sosialistiske ortodoksi var det de mest utviklede kapitalistiske landene som var modne for en sosialistisk revolusjon. Lenin og hans bolsjevikparti brøt – riktignok ikke uten indre strid – med denne utbredte tankegangen om at et land måtte gjennomløpe de bestemte stadiene før revolusjonen kunne komme, og er et djervt eksempel på at mennesket skaper sin historie. Det fins ikke objektive historiske lover i historien som ikke kan settes til side ved bevisst handling.

Revolusjonens ledere var klar over at revolusjonen på lang sikt ikke kunne overleve i Russland uten at det ble revolusjon også i ande land

—  Espen Søbye

Etter revolusjonen i Russland og avslutningen av verdenskrigen, ble det gjort flere forsøk på revolusjon i Tyskland, men alle mislyktes. Ungarn var en revolusjonær rådsrepublikk i en kort periode, men også her ble den slått ned. Borgerkrigen i Finland endte med at de hvite seiret over de røde.

Revolusjonslederne i Russland satt ikke stille og betraktet at revolusjonære sosialister forsøkte å ta den politiske makten ved revolusjon i andre land. Tidlig i 1919 tok Moskva initiativ til dannelsen av Den tredje- eller Den kommunistiske internasjonale (Komintern). I alt 34 partier var invitert, blant dem Det norske Arbeiderparti som sendte Emil Stang (1882-1964), som ble opprettet i Moskva 4. mars 1919.

Et revolusjonært parti?

Historikerne har hatt delte meninger om Det norske Arbeiderparti sluttet seg til lovene Komintern stilte til medlemspartiene, og derfor har også spørsmålet om Arbeiderpartiet noen gang var et revolusjonært parti fått ulike svar. Det kan imidlertid uten tvil slås fast at diskusjonen i Det norske Arbeiderparti om tilslutningen til Komintern fikk store organisatoriske- og langsiktige politiske virkninger.

Diskusjonen om medlemskriteriene for å slutte seg til Den kommunistiske internasjonale ble vedtatt sommeren 1920 og ble kalt Moskva-tesene. Striden om dem er blitt karakterisert som de «sterkest bevegende år i Det norske Arbeiderpartis historie», med den konsekvens at nesten «alt det utadvendte arbeidet stagnerte» mens «lidenskapene fikk rase ut i indre motsetninger». Kjente bolsjeviker som Karl Radek, Nikolaj Bukharin og Grigorij Sinovjev deltok i forhandlingene med Arbeiderpartiet om Moskva-tesene.

Striden om Moskva-tesene er blitt karakterisert som de «sterkest bevegende år i Det norske Arbeiderpartis historie»

—  Espen Søbye

Diskusjonen førte til flere partisplittelser, i 1921 brøt en liten høyresosialdemokratisk fløy ut og dannet Norges socialdemokratiske arbeiderparti, i 1923 brøt en venstrefløy ut og dannet Norges kommunistiske parti. I 1927 gikk Norges socialdemokratiske arbeiderparti inn i Arbeiderpartiet igjen.

Avstemningen om en resolusjon på Arbeiderpartiets 3. ekstraordinære landsmøte 2.-5. november 1923 viste med 169 mot 103 stemmer et solid flertall at partiet brøt med Den tredje internasjonalen. Tidligere samme år, på partiets 2. ekstraordinære landsmøte i februar 1923 hadde stemmetallene vært 94-92, men da førte ikke avstemningen til en partisplittelse. Det betydelige mindretallet brøt ut og dannet 4. november Norges kommunistiske parti.

Ved stortingsvalget i 1924 fikk Arbeiderpartiet 18,4 prosent av de avgitte stemmene, mens Kommunistpartiet fikk 6,1 prosent av de avgitte stemmene. I løpet av stortingsvalgene fra og med 1924 til og med 1936 ble kommunistpartiet redusert fra en stemmeandel på 6,1 til 0,3 prosent. Ved stortingsvalget i 1924 fikk kommunistpartiet i Kristiania kun 2564 stemmer, mens Arbeiderpartiet fikk 45.200 stemmer. Det kan tyde på at kommunistene sto sterkere blant landsmøtedelegatene på splittelsesmøtet enn de senere gjorde blant velgerne.

Åpningen av Kominterns andre kongress 19. juli 1920 (malt 1921). Av Boris Kustodjev.

Velgeroppslutning

Stortingsvalgene til og med valgene i 1918 foregikk i enkeltmannskretser. Det vil si at hvis ingen av kandidatene fikk flertall, ble det holdt en valgomgang nummer to med de to kandidatene som fikk flest stemmer. De borgerlige partiene samarbeidet i valgomgang nummer to og hindret på denne måten mange mandater til Arbeiderpartiet. Selv om Arbeiderpartiet i 1912, 1915 og 1918 fikk henholdsvis 26,2, 32,0 og 31,6 prosent av stemmene, fikk partiet bare henholdsvis 19, 15 og 14 prosent av mandatene.

I 1918 fikk Arbeiderpartiet 31,6 prosent av stemmene, men bare 18 mandater, mens Høyre med sine 30,4 prosent av stemmene fikk 49 mandater, Venstre med 28,3 prosent av stemmene fikk 52 mandater. Den urettferdige valgordningen førte til at syndikalistiske, anarkistiske og antiparlamentariske holdninger lett fikk fotfeste. I 1921 ble imidlertid valgordningen endret til forholdstallsvalg i flermannkretser. Dette førte til at Arbeiderpartiet som i 1921 fikk 21,3 prosent av stemmene fikk 29 mandater, det vil si elleve mandater flere enn i 1918 da partiet fikk 31,6 prosent av stemmene.

Flertallet hevdet at sosialdemokratiet ikke kunne anerkjenne voldsdiktatur verken fra overklassen eller fra arbeiderklassen

—  Espen Søbye

Ved valget i 1921 og 1924 fikk de tre arbeiderpartiene til sammen vel 30 prosent av de avgitte stemmene, altså om lag det samme som Arbeiderpartiet fikk ved valgene fra 1912, 1915 og 1918. Det tyder på at partiene i de årene diskusjonene om Moskva-tesene pågikk i strid, må ha drevet noe utadvendt politikk og/eller at diskusjonen om tesene har engasjert velgerne. Da den økonomiske depresjon satt inn i 1920/21 ble Arbeiderpartiets medlemstall halvert, det samme skjedde med medlemstallet i Den faglige landsorganisasjonen, det er derfor bemerkelsesverdig at stemmetallene på de tre arbeiderpartiene ikke lot seg påvirke på samme måte.

Kunne ikke anerkjenne vold

På Arbeiderpartiets landsmøte i 1918 ble det vedtatt en delt innstilling til taktikkspørsmålet. Denne innstillingen er påvirket av den russiske revolusjonen, men bør også ses i lys av og som en konsekvens av den urettferdige valgordningen som først ble avskaffet ved valget fra og med 1921.

Landsstyrets flertall gikk inn for at den sosialistiske samfunnsordning skulle bygge på folkeflertallet, uttrykt gjennom en rettferdig valgordning og alminnelig stemmerett for kvinner og menn. Videre hevdet flertallet at sosialdemokratiet ikke kunne anerkjenne voldsdiktatur verken fra overklassen eller fra arbeiderklassen. Flertallet ville imidlertid ikke fraskrive seg retten til generalstreik eller revolusjon for å forsvare folkeflertallet. Endelig gikk flertallet inn for «et vældig stormløp ved høstens valg» for å erobre folkeflertallet.

Mindretallet oppfattet partiet som et revolusjonært klassekampparti

—  Espen Søbye

Mindretallet oppfattet partiet som et revolusjonært klassekampparti og kunne ikke anerkjenne «de besittende klassers ret til økonomisk utbytning og undertrykkelse av arbeiderklassen» selv om den støttet seg til et flertall i befolkningen. Partiet måtte derfor forbeholde seg retten til å ta i bruk «revolutionær masseaksjon i kampen for arbeiderklassens økonomiske frigjørelser».

Mindretallet hilste «med glæde» dannelsen av arbeider- og soldatråd, men føyde til at Arbeiderpartiet som et politisk parti «i første række» burde virke for å samle arbeiderklassen til arbeid for «gjennem valgene at erobre den politiske magt».

Revolusjonens aktualitet i dag

Kanskje var diskusjonene i Arbeiderpartiet om Moskva-tesene viktige fordi den i alle fall i noen grad klargjorde hva partiet mente med sosialisme, og hvordan partiet skulle gå fram for å realisere arbeiderklassens sosiale og politiske frigjøring. Diskusjonen og konsekvensene av den ble retningsgivende for Arbeiderpartiets politikk mot utbruddet av verdenskrigen i 1939. Men før det skal gis et kort resymé av hvordan diskusjonen om tesene bidro til å klargjøre Arbeiderpartiets politiske midler og mål, kan det være grunn til å spørre om den russiske revolusjonens aktualitet i dag.

Det er like aktuelt i dag som den gang å utvikle en politikk for å hindre krig og å stoppe krigen ved sivil ulydighet, generalstreik, desertering og forbrødring. Like opplagt som den gangen er det at en slik politikk må være internasjonal og vinne oppslutning over landegrensene. Er Lenin og bolsjevikens vei den rette å slå inn på for den som vil forhindre krig i dag, og for den som vil gjøre ikke bare produksjonen av varer og tjenester samfunnsmessig, men også tilegnelsen av denne produksjonens resultater.

Arbeiderpartiet kunne ikke godta at partiet skulle være overordnet fagbevegelsen

—  Espen Søbye

Like sikkert som den russiske revolusjon begynte med å stoppe krigen, hindre nød og starte en økonomisk og politisk frigjøring, endte den i eksesser i vold og ufrihet. Måtte det gå sånn? Det vil si, utløste revolusjonen en kjedereaksjon som med deterministisk nødvendighet måtte ende i et voldelig og undertrykkende byråkratisk diktatur?

I dag må den som holder den russiske revolusjonen i 1917, ikke bare som en viktig historisk begivenhet det er nødvendig å kjenne for å kunne forstå det 20. århundret, men som et eksempel til etterfølgelse, kunne svare at den ikke utløste en kjedereaksjon som måtte ende i forferdelse. Da må man kunne peke på hvor det gikk galt, og forklare hvorfor. Det er i virkeligheten ganske paradoksalt at den som i dag vil forsvare revolusjonen, må gjøre det ved å argumentere for når og hvor det ble gjort feil som førte til vold og ufrihet.

Advarte mot Kominterns krav

Ifølge Moskva-tesene måtte parter som ville slutte seg til Den kommunistiske Internasjonale «regelrett og planmessig fjerne reformistene og sentrumsfolkene fra alle mer eller mindre sentrale stillinger i arbeiderbevegelsen … og erstatte dem med sikre kommunister». Det ble også stilt krav om at partiene skulle foreta «utrensninger (nyregistrering) av sine partiorganisasjoner, for systematisk å rense partiet for de innsnikende småborgerlige elementer».

Alle partier som var med skulle praktisere demokratisk sentralisme og være organisert på «mest mulig sentralisert måte». Partiet kunne bare nå sine mål «når det hersker jernhård disiplin innen partiet og når dets partisentrum, båret oppe av partimedlemmenes tillit, er utrustet med den mest vidtgående makt, autoritet og myndighet». Videre var internasjonalens eksekutivkomiteens beslutninger bindene for medlemspartiene.

Vladimir Lenin holder tale i Petrograd under Kominterns andre kongress, juli 1920.

Arbeiderpartiet godtok rådssystemet, arbeiderklassens diktatur og masseaksjoner. De rekrutterte medlemmer ved at fagforeninger meldte seg kollektivt inn i partiet. Det stred mot internasjonalens krav om at bare overbeviste kommunister kunne bli partimedlemmer. Partiet la vekt på en sterk organisasjon, men understreket nødvendigheten av en «aktiv partivirksomhet, nødvendigheten av at alle nye spørsmål […] forelegges medlemmene til prøvelse».

Arbeiderpartiet kunne heller ikke godta at partiet skulle være overordnet fagbevegelsen og hevdet: «Bestemmelsesretten ligger hos medlemmene. Derfor må organisasjonene være slik oppbygget at medlemmene har full kontroll over sine tillitsmenn. Arbeiderne må til enhver tid ha anledning til å trekke sine tillitsmenn tilbake og velge nye, slik at styrene stadig kan bli i overensstemmelse med medlemmene». Også de lokale avdelingenes selvbestemmelsesrett skulle opprettholdes, videre ble det advart mot å samle makten på et fåtalls hender.

«Ingen revolusjonsstrategi»

Historikeren Knut Langfeldt hevdet i 1961 at Det norske Arbeiderparti aldri godtok Moskva-tesene, betingelsene for medlemsopptak i Den kommunistiske Internasjonale. Dette begrunner han i sin bok Moskva-tesene i norsk politikk ved å argumentere for at flertallsinnstillingen på landsmøtet i 1921 var et kompromiss: «Et politisk konglomerat av halv-syndikalisme, pasifisme, ungdommelig revolusjonsromantikk og begeistring for den russiske revolusjon, men den var ikke det Moskva-tesene representerte: Bolsjevismens ideologiske, politiske, taktiske og organisatoriske prinsipper». I 1972 svarte en annen historiker, Einhart Lorenz, på spørsmålet om Arbeiderpartiet noen gang hadde vært revolusjonært: «Jeg vil egentlig ikke si det. Partiet hadde ingen utviklet revolusjonsstrategi. Det fantes revolusjonære elementer, men på grunn av partioppbyggingen kunne det aldri bli et rent revolusjonært parti».

Striden om tesene førte ifølge Langfeldt til at en marxismens grunnleggende tanker i bolsjevistisk utforming for første gang innpass i Norge. Striden om tesene førte også ifølge Langfeldt til en «gjennomgripende drøfting av prinsipielle sosialistiske problemer i norsk arbeiderbevegelse». Det paradoksale ved denne konklusjonen er at kommunistpartiet som skulle representere disse tankene i løpet av mellomkrigstida skrumpet inn til en sekt.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt