I år er det 100 år siden Unionen av Sovjetiske Sosialistiske Stater ble dannet, i 1922. Den besto til 1991. Sovjetunionen var et konglomerat av ulike nasjonaliteter, bundet sammen av en vakker uoppnåelig utopi om en fjern fremtid, om en tilværelse som 100 år senere viste seg å være helt ubrukelig for et menneskes liv. På veien mot målet måtte det menneskelige ved et menneske fjernes. Å ikke fordømme terroren begått av kommunistiske regimer, på lik linje med fascismen, var kanskje en av de groveste feilene som ble gjort på 1990-tallet.
Cirka 1,6 millioner mennesker ble drept årlig etter statskuppet i 1917, ledet av Vladimir Lenin, som styrte de sovjetiske statene frem til Josef Stalin overtok ledelsen i 1924. Under Stalin ble cirka en million liv ofret hvert eneste år frem til 1953. Vi vet fortsatt ikke hvor mange menneskeliv totalt som ble ofret for at Sovjetunionen skulle bestå. Så hva er det Putin da savner ved det sovjetiske regimet, som han fortsatt er villig til å betale så høy pris for?
Imperiets fall
Som arvtaker etter Sovjetunionen, gjennomgår Russland tre parallelle prosesser: imperiets fall, transformasjon av regimet der regimet ønsker å beholde status quo, og transformasjon av samfunnet som ønsker endringer.
Imperiers fall følges av prosesser med avkolonisering av territorier, nasjonsbygging og identitetssøken. Dette gjaldt ikke bare de 15 tidligere sovjetrepublikkene, men også etniske delrepublikker og regioner internt i Russland som på 90-tallet fikk utvidet sin suverenitet. Putins ankomst til Kreml i 1999 startet med krigen i Tsjetsjenia, som senere ble kalt for en «antiterror-operasjon». Minst 25.000 sivile ble da drept, og over 6.000 russiske soldater kom hjem i kister.
Det er ikke tap av liv – men tap av territorier Vladimir Putin er opptatt av. Og her er han ikke alene. Hele 75 prosent av russerne ser på Sovjetunionen som «den beste tiden i deres liv», ifølge tall fra en undersøkelse laget av Levada-Senteret fra 2020. Putins regime spiller på følelsen av det lille menneskets tilhørighet til noe stort, til en supermakt som andre land, særlig Vesten, må forholde seg til.
Personifisert makt
Selv etter revolusjonen i 1917 forble maktstrukturene personifisert. De uniformerte etatene og fengslene er de to konservative institusjonene som har båret frem den russiske arkaiske modellen som Putin styrer ut fra den dag i dag. Den personifiserte maktmodellen handler om den sterke lederen som står helt øverst, over lover og regler; der ideologi, religion og institusjoner tjener hans interesser.
Det er en historisk ironi at den tidligere KGB-offiseren, med sitt tankesett og sin bakgrunn, ble utpekt til å styre landet gjennom store reformasjonsprosesser. Putin har aldri vært en politiker. Han ble valgt av Jeltsins nærmeste krets som en livvakt for å passe på deres økonomiske interesser og deres sikkerhet. KGBs viktigste formål var å tjene «nomenklatura»: ledelsen i kommunistpartiet. KGB utøvde også den «legitime volden» mot egne borgere på vegne av Sovjetunionen. Putin viste seg som en god agent. Som president utvidet han KGBs tjenestefunksjoner til å bli en integrert del av sin politikk og ideologi. Samfunnet ble aldri tatt med i politiske avgjørelser.
Putin og hans krets har antakeligvis aldri forstått perestrojka. De forble «homo sovjetikus»
— Inna Sangadzhieva
Under Sovjetunionen torturerte og jaget KGB dissidenter. Under Putin jaktes det på interne og eksterne fiender, «uønskede organisasjoner», «utenlandske agenter» og «femtekolonister», og dette har blitt lovfestet. Med loven i hånd kan uniformerte etater overvåke egne borgere, hemmeligholde informasjon om militære tap, utpresse businessfolk, fordele deres virksomhet og falsifisere saker ved hjelp av tortur. Rettsløshet har blitt et synonym for «Russlands egne, særskilte utviklingsvei».
Et hybridregime
Tidlig på 2000-tallet hevdet mange i Vesten at Russland bygger «et styrt» eller «suverent» demokrati. Senere ble begrepet «hybridregime» brukt for å beskrive Russland som et autoritært styre, som imiterte, og i praksis forfalsket institusjoner og valg. For Putin har aldri deltatt i noe valg. Hans popularitet, og oppslutningen for det regjerende politiske partiet Forent Russland, varierte stadig under lokalvalgene – som i mellomkrigsperioder, da «brød og sirkus» ble erstattet med «krig og sport».
Etter krigene i Tsjetsjenia og Georgia ble det arrangert vinter-OL i Sotsji, etterfulgt av annekteringen av Krim, militære operasjoner i Øst-Ukraina i 2014 og fotball-VM. Felles for alle disse begivenhetene er at de var kostbare. Men Russland hadde både god råd og kontroll over mediene. Putins og Vestens felles interesser har ligget i salg og kjøp av olje og gass, og i å berike oligarkene og markeder som sponset folkefester og kriger. Fjernsyn og propaganda kan holde folk i dvaletilstand. Oppmerksomheten flyttes vekk fra reelle problemer, men løser neppe økonomiske, helsemessige eller sosiale utfordringer, noe som opptar folk mer enn Nato.
Putins regime spiller på følelsen av det lille menneskets tilhørighet til noe stort
— Inna Sangadzhieva
Den 24. februar tok Putin av seg masken og bestemte seg for å angripe nabolandet Ukraina. Da fikk verden se hvilket forvrengt historisk verdensbilde den 69 år gamle herskeren har. Eksperter hevder at Putin personlig stod for planleggingen av invasjonen. I begynnelsen av juni, på møte med nøye utvalgte unge representanter fra næringslivet, sammenliknet Putin seg selv med den russiske tsaren Peter den store. Men til forskjell fra Peter den store, som «åpnet vinduet til Vesten», bruker Putin kreftene sine på å isolere Russland fra den siviliserte verden, og forkaste tretti år med integrering og vekst til fordel for krig.
[ Nobelprisvinneren husker fortsatt rådet hun fikk fra sin norske lærer ]
Savn etter «den kalde krigen»
Det russiske imperiet vokste seg stort gjennom å føre to parallelle kriger: den ene utad, ved å erobrere nye territorier, og den andre innad mot egen befolkning, slik at ingen opprør kunne finne sted. Militarisering og mobilisering av samfunnet ble i korte perioder skiftet ut med demilitarisering og intern uro. I disse periodene, for eksempel under perestroika på 1980-tallet, ble reformer forsøkt introdusert. Men de ble ikke fullstendig gjennomført fordi de da måtte endre selve maktsystemet.
Under Putin ble minnet om andre verdenskrig kultivert som en del av antivestlig retorikk, og som et forsøk på å definere fellesskapet, «vi» – Russland – «som vant krigen og frigjorde Europa fra fascismen», og mot «dem» – Vesten – som «ønsker å ta hevn, svekke og etter hvert ta over vårt land». Sovjetunionens fall forklares som et resultat av Vestens påvirkning.
Putin og hans krets er mellom 60 og 70 år. Deres beste alder ble brukt til makt- og ressursfordeling og ikke for å skape og bidra til samfunnets oppblomstring. Putin og hans krets har antakeligvis aldri forstått perestrojka. De forble «homo sovjetikus», uten tro på frie valg, uten tillit til noen og med forakt for det frie individ. I deres logikk handler man i egen interesse og alt og alle kan kjøpes. Også institusjoner og valgprosedyrer som består av mennesker kan bli kjøpt. Derfor straffes både Georgia og Ukraina med militære angrep, fordi de valgte en annen vei enn å være under Russlands påvirkning. Noen populistiske politikere i Vesten lot seg også kjøpe. Men Putins egentlige mål er å angripe demokratiet og menneskerettigheter.
[ Megakirke er blitt Californias svar på Vatikanet: «En katolsk drøm på stereoider» ]
Den sterke har alltid rett
Min far sa til meg en gang at hans liv og livene til hans generasjon som ble født i tiden under og etter andre verdenskrig, var meningsløse og helt bortkastede: «Vi levde etter visjonene som aldri kunne gå i oppfyllelse, fordi de var en stor løgn. Vi levde ikke: Vi strevde for å overleve. Mange menneskeliv gikk tapt for ingenting. Slik trengte det jo ikke å være. Alt vi ønsket var å leve normale liv». De ordene sa han til meg da vi var på reise i Berlin. Det tok mange år å overtale han til denne reisen, en reise han ikke ville ta «for ikke å bli skuffet». Han ville slippe å innrømme for seg selv at hans liv og strev hadde vært forgjeves.
Min far var tilpasningsdyktig. Han overlevde deportasjon til Sibir og visste utmerket godt, akkurat som de fleste i det sovjetiske samfunnet, at det var uskrevne regler som gjaldt, og ikke de skrevne. De skrevne reglene ble i tillegg formulert slik at det var vanskelig å leve etter dem. For mye av det som ble proklamert av ideologien var en forvrengt utopi. Propaganda gjennom litteratur, sang og media formet et bilde av «det vide landet, der et menneske puster fritt». Men det stemte jo ikke med virkeligheten. De klassiske og moderne russiske forfatterne, ballettdanserne, kunstnerne, akademikerne og byråkratene, alle skulle tilpasse seg ideologien.
Volden under Sovjetunionen var på en måte normalisert, den var overalt og altomfattende
— Inna Sangadzhieva
Atomvåpen utviklet i etterkrigstiden stod sentralt i den ideologiske balanseringen av regimets relasjon mot Vest. Relasjonen med samfunnet og lojaliteten til regimet ble pisket opp av KGB, og piskes i dag opp av FSB. Begge relasjonene ble basert på en uskreven regel om at den sterke alltid har rett, noe som Vladimir Putin senere har legitimert i politikken. Livet etter uskrevne regler hører til fengselskultur og kriminelle miljøer, som Putin på 90-tallet selv ble en del av i Leningrad. Mange representanter i dagens indre krets rundt Putin, kommer derfra.
En tid etter volden
Volden under Sovjetunionen var på en måte normalisert, den var overalt og altomfattende. De konservative institusjonene – de uniformerte etatene, militæret og fengslene, bevarte «voldens kultur». Det samme gjelder institusjoner som kirke og skole. Også familiene praktiserte volden, og på denne måten underbygget man de såkalte «tradisjonelle verdiene».
Reformene under perestrojka på 80-tallet drev til motsetning frem viktige initiativer i samfunnet, som selvorganisering, identitetssøken og respekt for menneskerettigheter. Individer begynte å overta ansvaret og kontrollen over sine egne liv fra regimet. Gjennom engasjement i konkrete utfordringer, begynte sivilsamfunnet å stille krav.
Prosessen med demilitarisering, rettsoppgjør og oppgjør med fortiden, startet for 30 år siden. Den kommer til å fortsette også etter Ukraina-krigen og etter Putins regime, der imperium og vold går over i historien som en tragisk lærdom.