G-d ba Abraham om å forlate sitt hjem og krysse elven. Derav hebreer: den som krysser over. Han skulle ikke erobre verden. Han skulle bare sørge for at hans lille flokk fra nå av forholdt seg til et nytt G-ds-bilde og til nye moralske og etiske retningslinjer. Det betyr at vi jøder fra starten av tok i mot utfordringen om å være «de andre», og at dette andreskapet er en del av det jødiske etos og nedfelt i den jødiske selvforståelsen.
Det lå ingen misjonsbefaling i G-ds anvisning. Jødisk tenkning er derfor lateral til forskjell fra tradisjoner med en hierarkisk tenkning. Misjonsbefalinger tilsier nemlig at det finnes én overordnet sannhet som underordner de andre sannhetene. Hos oss prøves synspunkter og innfallsvinkler mot hverandre i en dialektisk dynamikk der utvekslingen av synspunkter er det sentrale, ikke svarene, eller som Talmud sier: Spørsmålene er evigvarende, svarene er temporære og kontekstuelle. Det er altså den kontinuerlige samtalen som er interessant, ikke konklusjonen. Man slåss med tekster og ideer, med dilemmaer og fortolkninger for å trenge inn i en mening man aldri fullt ut kan, eller vil kunne, begripe.
Diasporaen startet ved templets fall rundt år 70. Da var fiendtligheten mot dette folket som ikke sluttet seg til makthavernes tenkesett for lengst utbredt. Man kan si at den var selvvalgt idet Jochanan Ben Zakkai på vegne av det jødiske folk valgte lærehuset Yawne og ikke et geografisk område, Jerusalem, da romerne ga ham muligheten. Som konsekvens ble jødene spredt, og utgjorde etter hvert små minoriteter i et mangfold av folkerike majoriteter som levde under skiftende regimer. Den spirituelle og religiøse identiteten ble dermed «bærbar» og etter hvert også flerfoldig.
Den projektive antijudaismen
Vi mennesker har en iboende trang til å definere noen som ikke-jeg/oss, for å kunne forstå og befeste «det egne». Dette er en del av den menneskelige natur. Det er når denne tilbøyeligheten blir utnyttet politisk eller religiøst at vi får problemer. I europeisk sammenheng kjenner vi dette godt. Allerede fra de første anklagene om kristusmordet tjente dessuten jøden som nyttig syndebukk: «Vi kaster det vi ikke tåler ved oss selv over på deg og sender deg ut i ørkenen for å dø».
Jesus var en jødisk rebbe som ble drept av romerne. Myten forteller imidlertid noe annet. Antijudaismen bygger med andre ord på en forestilling som tjener et grunnleggende menneskelig behov og som i sin grunnstruktur dermed er projektiv. Det er jo blant annet derfor den er så vanskelig å komme til livs. Man kan fremstille jøden som hva som helst uten at det er krav om hold i virkeligheten. Alt av antijødisk propaganda er dermed virksom, særlig der det er liten kjennskap til jøder eller der det ikke finnes jøder i det hele tatt.
Martin Luther hadde liten kjennskap til jøder og jødisk tradisjon. Han startet ut nokså positivt i håp om at jødene ville slutte seg til hans nye budskap. Da de ikke gjorde det, vokste fiendtligheten. I skriftet «Om jødene og deres løgner» skrev han: «Jødene står under Guds vrede og er djevelens barn, hevngjerrige og morderiske. Deres skoler og synagoger bør derfor brennes, deres hus rives, de bør fratas sine skrifter, forbys å drive undervisning og plasseres i leirer.» Det er som et ekko fra en ikke så fjern fortid.
Fiendtligheten systematiseres
Da Luther skrev dette hadde den katolske kirken allerede satt diskrimineringen av jøder i system med gettoen i Venezia som den første i Europa. Her måtte jødene bære spesielle klær for å kunne identifiseres og samkvemmet mellom dem og deres ikke-jødiske naboer og venner ble regulert. Liknende forordninger ble instituert flere steder, de varierte fra område til område samt over tid, men de hadde følgende likhetstrekk:
Identifiserbar klesdrakt, jøder kunne ikke omgås kristne privat, de måtte ikke eie jord, de kunne bare handle med brukte ting og jødiske leger kunne ikke behandle kristne pasienter. Jøder måtte betale store ekstraskatter, de kunne ikke ha offentlige stillinger og de ble beordret til å drive pengeutlån slik at makthaverne kunne berike seg på rentene. Deres bo og bevegelsesmønstre ble regulert og det ble innført numerus clausus ved læresteder, etc.
Bakgrunnen for diskrimineringen var blant annet frykten for at jødiske ideer skulle svekke den katolske kirkens makt
— Berit Reisel
Bakgrunnen for denne diskrimineringen var blant annet frykten for at jødiske ideer skulle svekke den katolske kirkens makt over befolkningen. Tilsvarende tiltak fant imidlertid også sted i protestantiske områder i store deler av Vest-Europa. Jøder ble dessuten forvist fra land etter land som politisk opportune manøvre, samtidig som andre grenser åpnet seg av tilsvarende grunner, noe som forklarer både bosettingsmønstre og ervervsprofiler.
Et annet fellestrekk var at styresmaktene ofte pekte på jødene når noe gikk galt. Jøden ble gjort ansvarlig for dårlige økonomiske tider, for pest og sykdommer, og for demoralisering av de krigende i og med at de ikke fikk bære våpen og dermed ble sett på som pasifister. Ja, her er listen lang.
En mer spesifikk anklage var ritualmordet. Det hele startet i Norwich i England i 1144. En gutt, William, ble funnet drept ved knivstikking. Hans formynder påsto at det fantes en jødisk profeti om at dersom jøder drepte et kristent barn hvert år ville de kunne vende tilbake til det hellige land. Påstanden ble til en myte og myten til en kult. William ble erklært martyr og jødene ble ofre for mobben. Myten vokste og gikk til slutt ut på at jøder drepte kristne barn for å blande blodet i det usyrede brødet matza til Pesach. Konspirasjonsideen spredte seg og fra slutten av 1800-tallet ble det ført ritualmordsaker for retten både i Østerrike-Ungarn, Tyskland, Bulgaria, Serbia, Romania og Det Russiske Imperiet. Ja, sågar i Damaskus. Der skulle jødene ha drept en munk og hans tjener for å benytte blodet i religiøse ritualer. Senere dukket anklager opp i andre byer i regionen også, og de grusomme straffetiltakene tok først slutt etter betydelig internasjonalt press.
Den nye tid
Opplysningstiden var et viktig vendepunkt i europeisk historie. Filosofene mente at fornuften nå måtte bli rettesnor i samfunnet og utfordret gamle religiøse sannheter. Det ble reist krav om maktfordeling og folkestyre, og kongens og kirkens posisjoner ble utfordret.
For jødene fikk dette skiftet en sammensatt betydning. På den ene siden satte kravet om religiøs toleranse i gang en prosess der jødene i Europa gradvis fikk borgerrettigheter og der gettoene ble avskaffet. På den annen side ble det stadig gitt uttrykk for negative holdninger til jøder og jødedom.
Fiendtligheten ble dermed videreført i nye, ikke-religiøse former. Hatet ble tilpasset de nye samfunnsforholdene og opplysningsfilosofen Voltaire skrev: «Vi anser dem [jødene] som et uvitende og barbarisk folk, som lenge har forent den mest snuskete grådighet med den mest avskyelige overtro og det mest uutryddelige hat mot alle de folk som har tolerert og beriket dem.»
Det var Voltaires tenkning som fikk gjennomslag da beslutningen om å utelukke jøder fra Riket ble fattet på Eidsvoll
— Berit Reisel
For filosofer som Voltaire sto ikke jødedommen i veien for kristendommen, den var derimot en forutsetning for den, og bidro på den måten til å opprettholde den. Dermed oppsto en ny type fiendtlighet som var fremskrittsorientert og ikke-religiøst fundert, og det var faktisk Voltaires tenkning som fikk gjennomslag da beslutningen om å utelukke jøder fra Riket ble fattet på Eidsvoll i 1814. Fiendtligheten ble etter hvert mangefasettert, men det var først med raseteoriene at alle veier ut ble stengt. Nå lå det jødiske i blodet. Det hjalp ikke å konvertere. Den kristne jøden var nemlig enda farligere for nå kunne han infiltrere det rene.
[ Berit Reisel måtte slåss mot oppfatningen om at alle nordmenn var i samme båt under krigen ]
Mestere i integrering
Som følge av disse århundrelange erfaringene utviklet jødene en særegen minoritetsidentitet. Denne fikk sterke særtrekk og er like førende i dag som tidligere. At de aldri flyttet fra en nasjonalstat de definerte som sin egen, skapte rammeverket. Hvert nytt land ble derfor det nye «hjemme», et sted der de skulle slå røtter. Vi ble mestere i integrering samtidig som vi mestret å bevare egenarten. Vi utviklet dessuten en følsomhet for at sosiale fellesskap har en smertegrense når det gjelder å tåle ulikheter; en årvåkenhet som virker i kombinasjon med en fininnstilt radar for registrering av fiendtlige holdninger.
Skillet mellom det som hører fellesskapet til og det som hører til der hjemme er skarp, og man lar være å eksponere det som er fellesskapet uvedkommende med mindre det kan bringes inn som et bidrag. «Du må alltid huske på at når du er ute i det offentlige rom så handler du aldri bare på vegne av deg selv», ble vi barn formanet. «Du vil nemlig bli oppfattet som representant for gruppen uansett om du insisterer på din egen individualitet. Du må derfor ha et sideblikk til hvilke konsekvenser dine handlinger får for det lille fellesskapet når du opptrer på den store arenaen». Det er slik minoritetsidentiteten fortolker og rettleder, i håp om å bli latt i fred og å få leve i fredelig sameksistens.
«Du må huske på at når du er ute i det offentlige rom så handler du aldri bare på vegne av deg selv», ble vi barn formanet
— Berit Reisel
Forfatteren Elie Wiesel sa: Antisemittisme er noe ikke-jøder lider av, men som jøder dør av. Vi lever med andre ord i et skjebnefellesskap. Ethvert samfunn må derfor se på sine minoriteter som en ressurs, ja som kanarifugler i en gruvesjakt. Når de forstummer er det fare for på ferde for hele fellesskapet. Den fininnstilte organismen som et samfunn er, pulserer nemlig gjennom gjensidig avhengighet og overlever kun dersom dette livgivende feedbacksystemet fungerer. Det er derfor et sykdomstegn ved samfunnet når makthavere og majoritet griper til marginalisering og fiendtliggjøring av sine minoriteter.
I vår tid står nasjonalstatens interesser ofte i kontrast til globaliseringsprosessen. Trygghet versus frihet er hovedparametere, sammen med krav om konformitet versus individualitet. Jødisk kontinuitet er igjen under press sammen med øvrige andreskap. Så lenge vi velger å forbli jøder med de karakteristika som er oss, vil imidlertid kontinuiteten opprettholdes. Hvordan de ulike andreskapene vil bli forvaltet skal være usagt. Hvem som er den andre for hvem avhenger dessuten av samfunnsforhold og av hvem som sitter med definisjonsmakten.
[ Samlivspanelet: «Når jeg nå strever med å bli gravid, er dette «straffen» for at jeg tok abort?» ]
