Viktige spørsmål til riktig tid

Hvert år bruker over 30.000 14-åringer i Norge nesten et år av livet sitt på å finne ut mer av hvem Gud er og hvem de selv er, gjennom å være konfirmant i Den norske kirke. Vi tror de færreste som kjenner en konfirmant vil kjenne seg igjen i Svein Erik Tuastads undervurdering av gruppa, som kommer til uttrykk gjennom hans forslag om å flytte dagens konfirmasjon til 18-årsalderen.

Religiøs myndighetsalder

Tuastad kaller konfirmasjonstiden et «pengeoverføringsritual». Det faller på sin egen urimelighet. Konfirmasjonstiden i Den norske kirke består av rundt 60 timer undervisning og fellesskap i ulike former. Foreløpige tendenser i et stort europeisk forskningsprosjekt, der også Den norske kirke deltar, er at konfirmantene selv oppgir helt andre grunner enn de økonomiske for å velge kirkelig konfirmasjon. Vi vet allerede at konfirmasjonsdagen, med gudstjeneste der hver enkelt konfirmant blir bedt for, og festen sammen med familie og venner, er viktig for konfirmantene. Og selv om 14-15-årsalderen ikke lenger markerer overgangen fra barn til voksen, er det mange gode grunner til å beholde konfirmasjonstiden for denne aldersgruppen.

La det ikke være noen tvil om at dagens 14-årige konfirmanter er mer enn nok kapable til å bruke konfirmasjonstiden sin godt

—  Kiil Saga og Kielland

En helt åpenbar grunn er at den religiøse myndighetsalderen i Norge er 15 år. Dermed er tiden for refleksjon om tro og identitet nettopp i dagens konfirmasjonsalder. Konfirmasjonstiden gir også en unik mulighet for å reflektere over de store spørsmålene i livet, midt i en tid der de unges identitet er i endring og utvikling. Mange vil også mene at det er ekstra verdifullt å feire konfirmanten akkurat når de er «fjortis». Midt i pubertet og en krevende ungdomstid trenger man å vite at man er sett og elsket. Både av de man er glad i og av Gud.

Unge er ikke tomme tavler

I sitt ressurshefte om konfirmasjonstidens teologi (2020) skriver Bispemøtet: «Som en del av innføringen av konfirmasjonen i Norge i 1736 fulgte overhøringen av konfirmantene. Her skulle konfirmantene vise at de hadde lært seg de viktigste deler av kristen tro og lære, og presten hadde mulighet til å stryke kandidatene slik at de ikke fikk bli konfirmert. Dette kunne ha store sosiale konsekvenser, blant annet knyttet til å søke arbeid».

Akkurat som synet på pedagogikk har endret seg i samfunnet ellers, har det også heldigvis endret seg i Den norske kirke, i motsetning til Tuastads påstander. Barn og unge er ikke tomme tavler som skal bli fylt opp med kunnskap inntil til de når sitt fulle potensial som voksne. De har selv ressurser og erfaringer å bringe inn i det kristne fellesskapet. Og man kan hevde at nettopp muligheten for å reflektere rundt etikk, moral, det gode og det onde, grenser og spørsmål om hvem jeg er i det store fellesskapet, er noe dagens barn og unge trenger – også lenge før russetiden.

Den norske kirke deler Tuastads engasjement for 18-åringene og ønsker også å være til stede for unge voksne i enda større grad. Derfor vokser det stadig fram nye fellesskap over hele landet som spesielt retter seg mot denne gruppen med kristent fellesskap, samtaletilbud og muligheter for å engasjere seg. Student- og feltprester møter tusenvis av unge voksne hvert år, og flere steder er kirken til stede på russetreff. I stedet for å ta fra 14-åringene en flott konfirmasjonstid, må vi heller tenke på hvordan vi kan styrke tilbudet for de eldre ungdommene. Dette er også noe av det som berøres i rapporten «Helhet, integrering og sammenheng i kirkelig undervisning og læring» som Trosopplæringsutvalget leverte til Kirkerådet tidligere i år. Der anbefaler utvalget for eksempel en egen rammeplan for ungdomsfasen 15–19 år.

En 14-årings bekjennelse

Det er gledelig at Tuastad mener at Den norske kirke har troverdighet på viktige temaer i dagens samfunn som sorg, kjærlighet, fellesskap og omsorg for de svake. Dette er viktige temaer i konfirmasjonstiden. Det er riktig som Tuastad påpeker at vi som kirke alltid må arbeide for å oversette budskapet til enda flere mennesker og til den tiden vi lever i. Nettopp derfor har konfirmasjonstidens innhold, metodikk og pedagogikk vært i endring og vil også være det framover.

Midt i pubertet og en krevende ungdomstid trenger man å vite at man er sett og elsket. Både av de man er glad i og av Gud

—  Kiil Saga og Kielland

Men la det ikke være noen tvil om at dagens 14-årige konfirmanter er mer enn nok kapable til å bruke konfirmasjonstiden sin godt.

I 2020 skrev konfirmantene i Haslum menighet i Bærum ned noen setninger hver om hva de trodde på, i forbindelse med en konfirmantsamling om trosbekjennelsen og det kristne menneskesynet. Resultatet ble denne bekjennelsen, og med den ønskes alle velkommen til en meningsfull konfirmasjonstid i Den norske kirke!

Jeg tror på Gud

Jeg tror at Gud skapte verden

Jeg tror på The Big Bang

Jeg tror på noe som ikke kan forklares av vitenskap

Jeg tror man er født av en grunn

Jeg tror at Gud er god

Jeg tror på at Gud vil alltid være med deg

Jeg tror at det finnes noe godt i alle mennesker

Jeg tror på at alle mennesker er like mye verdt

Jeg tror at black lives matter

Jeg tror på menneskerettigheter og likeverd

Jeg tror at man blir sterkere sammen

Jeg tror på Jesus

Jeg tror at Jesus har levd

Jeg tror på treenigheten

Jeg tror at alle hører til et sted eller til noen

Jeg tror at familien er viktig

Jeg tror alle trenger noen

Jeg tror konfirmasjonen blir bra

Jeg tror jeg er verdifull

Jeg tror på vennskap

Jeg tror på mangfold

Jeg tror på livet

Jeg tror på kjærlighet

Jeg tror på google

Jeg tror på at når alt virker mørkt så er det et lys i enden

Jeg tror at det alltid er håp

Jeg tror at alle fortjener en ny sjanse

Jeg tror at man kommer til et nytt sted etter sin død

Jeg tror at det løser seg til slutt

Jeg tror på en god fremtid

[ – Konfirmasjonen handler om å treffe mennesker i en livsfase hvor mye står på spill ]