Aschehoug bærer et stort ansvar

Hvordan bør lærere og elever forholde seg til minoriteter i skolen? Spørsmålet er ikke blitt mindre aktuelt i den offentlige samtalen de seneste årene, og det er kommet mye viktig kritikk som synes å ha bedret undervisningen. Samtidig er det noen blindsoner som sjelden trekkes frem. Det viser igjen hvor viktig det er å ha andres sko på, for å oppleve hvordan det er å gå i dem.

En av disse blindsonene er alle negative antakelser og historier om kristne i norske skoler. Dette er ikke bare et problem for «den anonyme minoritet i klasserommet», som sosiolog Ola Erik Domaas kaller unge kristne, men for alle andre også. Ved at vi som samfunn tillater en ensidig, stigmatiserende og feilaktig presentasjon av en minoritet, så skapes et inntrykk av at det er greit å gjøre et utvalgt mindretall til hakkekylling.

[ Reagerer på lærebok-beskrivelse av kristne: – Utdaterte fordommer ]

Den kristne minoriteten

Nå vil kanskje noen innvende at unge kristne knapt nok er en minoritet, all den tid flertallet av dem er medlem av Den norske kirke. Slike forhold kan imidlertid tilsløre hvordan dette oppleves av elevene selv i møte med de andre i klassen. En undersøkelse av Borg bispedømme i 2019 viser at det selv blant kirkens egne medlemmer er flere selverklærte ateister enn gudstroende. Vi ser samme trenden i alle deler av landet ifølge tall fra Norsk Monitor.

Vi som storsamfunn står overfor et viktig valg: Hvordan skal vi møte den kristne minoritet fremover?

—  Karl-Johan Kjøde

«Norge er et av verdens mest sekulære land», uttalte nylig sosiolog Pål Repstad til Framtida. Dette har også ledet til en viktig selverkjennelse hos den tidligere protestbevegelsen Human-etisk forbund, når Didrik Søderlind skriver i Fri Tanke at «Vi er en del av makta», «vi er skoen» og ikke lenger steinene i den.

Ikke alle har fått med seg denne utviklingen. Den ensrettede negative fremstillingen av frikirkelige og «konservative» kristne fra mange hold gjør det ikke enklere for flere å stå frem som kristne, eller ønske å være det. I kombinasjon med at det stadig oppdages feil og myter om kristen tro i norske læremidler og at det ikke mangler på religiøse skrekkhistorier i mediene, er det ikke rart at kristendommen har «lav ungdomskulturell status», som religionsviter Marie Von Lippe skriver. Det er kanskje heller ikke så rart at feltstudiet til sosiolog Lars Laird Iversen for noen år tilbake viste at det knapt var noen kristne som valgte å tilkjennegi sin tro i klasserommet. Det føltes rett og slett ikke trygt nok.

[ Unni (82) og Brith (85) holdt forholdet hemmelig mange år: – Kristne var kanskje verst med pekefingeren ]

Aschehoug bærer et ansvar

Den 03.06. kunne Vårt Land melde om Aschehougs samfunnsfagbok Arena 6 og eksempelhistorien om Emil. Han kommer fra en kristen menighet utenom «den vanlige», altså en eller annen frikirkelig. I denne menigheten er frykt, skam, sosial tvang og trusler normen. Eksempelet kan absolutt være reelt, men hva er det etterlatte inntrykket av denne og andre ensidig negative fremstillinger for dem som ikke har andre personlige erfaringer eller bekjentskap? Jo – slik er de kristne.

Hva er det etterlatte inntrykket? Jo – slik er de kristne

—  Karl-Johan Kjøde

I samme artikkel bedyrer leder for Aschehougs grunnskoleavdeling at han «håper og tror» at de som leser historien forstår at «ikke alle som tilhører et kristent miljø har slike holdninger». En påstand som hadde vært troverdig dersom Aschehoug i likhet med store forlag som Cappelen Damm og Gyldendal hadde rettet feil og myter som har blitt påpekt i deres lærebøker av nettstedet Fagsjekk.no. Men så langt vi kjenner til så har de ikke det. Her bærer både forlag og forfattere et stort ansvar.

[ Fersk rapport: Muslimske elever føler seg stigmatisert i klasserommet ]

Et viktig valg

Heldigvis finnes det også mange nyanser i skolen, ikke minst representert ved dyktige lærere, medmenneskelige elever og flere gode læremidler. Det er selvsagt ingen grunn til å fremstille frikirkelige kristne i Norge som ofre på linje med grupper som utsettes for alvorlige trusler og vold.

Men vi som storsamfunn, representert ved forlag, politikere, skoleledere, foreldre og andre står samtidig overfor et viktig valg: Hvordan skal vi møte den kristne minoritet fremover? Og kan det hende at det heller er sider ved det etter hvert dominerende sekulære verdensbildet som trenger mer kritisk søkelys – de er tross alt makta nå?