Verdidebatt

Partiet De Kristnes problematiske Russland-syn

KRIG I UKRAINA: Det er vanskelig å tolke partilederens mange og høylytte utspill på annen måte enn at Partiet De Kristne har «forståelse» for aggressorstatens oppkonstruerte «sikkerhetsbehov».

Det er ingen hemmelighet at man i enkelte miljøer på den kristne og populistiske høyrefløyen har sympati med det som oppfattes som et verdikonservativt Russland under Vladimir Putin.

Partileder Erik Selle i Partiet De Kristne (PDK) har for eksempel beskrevet Russland som et sted hvor kristendommen har sin «kulturelle og åndelige renessanse» i et debattinnlegg på Resett. Innad i partiet strekker man seg derfor langt for å «forstå» Russlands overdrevne «sikkerhetsbehov». Ifølge Selle ble Ukraina invadert, ikke fordi Putin driver imperiebygging, men fordi landet ønsket å bli medlem av Nato. Selle har også uttalt til Doc-TV at Ukraina-krigen kunne vært unngått dersom man hadde fulgt hans råd om å nærmest legge seg flat for Russland: Ukraina blir nøytral, mens Krim og Donbass oppgis til Russland.

I lys av dette er det interessant å merke seg at Finlands president Sauli Niinistö har fortalt om hvordan Putin tok budskapet om finsk Nato-søknad med fatning. Senere har Putin gitt uttrykk for at utvidelse av Nato med Finland og Sverige ikke utgjør noen sikkerhetstrussel mot Russland.

Selle sier at man fordømmer Russlands invasjon, men argumenterer samtidig for å frata Ukraina selvråderetten

Dette rokker ved forestillingen om at det var Nato-utvidelse østover som foranlediget invasjonen. I PDK tviholder man likevel på narrativet om at Ukrainas dødssynd var at man ønsket å bli medlem i Nato, og at Ukraina nærmest ville bli forvandlet til en stor Nato-base struttende av atomvåpen. På Resett har Selle advart mot «farlige Nato-eventyr» på Krim, og flere i partiet har uttrykt «forståelse» for Russlands folkerettsstridige annektering av halvøya.

Beundring for kristen fascisme

Det man ikke synes villig til å erkjenne er at Ukraina står overfor en eksistensiell trussel, som har lite å gjøre med Nato. Putin har flere ganger, blant annet i samtale med president George Bush i 2008, gitt uttrykk for at Ukraina er en del av Russland, og ikke har krav på å være en uavhengig stat.

Yale-professor Timothy Snyder argumenterte i 2018, i artikkelen «Gud er en russer» (The New York Review), med at bak Putins besettelse om å underlegge seg Ukraina ligger en sterk fascinasjon med den russiske filosofen Ivan Ilyins nasjonalistiske teorier om russisk dominans av den euroasiatiske landmasse. Etter Russlands annektering av Krim i 2014 oppfordret Putin alle russiske guvernører til å lese Ivan Ilyins verk Våre oppgaver.

Ilyin emigrerte til Sveits etter oktoberrevolusjonen og ble senere en beundrer av Adolf Hitler. Han mente at Russland har et hellig oppdrag som vil bli virkeliggjort gjennom en form for russisk «kristen fascisme». Han pekte på at Ukraina som selvstendig nasjon er en illusjon, og at et uavhengig Ukraina vil være en dødelig fiende av Russland. Putin fikk i 2005 arrangert at Ilyins levninger ble brakt tilbake til Russland.

Lever videre hos Putins «hoff»

Ilyins tenkning er blitt videreutviklet av den nålevende russiske filosofen Aleksandr Dugin – av mange regnet som Putins «hoff-filosof» og en direkte inspirasjonskilde for Russlands annektering av Krim og den pågående invasjonen i Ukraina.

I boka Geopolitikkens grunnlag – Russlands geopolitiske fremtid fremholder Dugin at «Ukraina som stat har ingen geopolitisk mening, ingen kulturell eller universell betydning, ingen geografisk eller etnisk egenart, dets territorielle ambisjoner representerer en enorm fare for hele Eurasia, og uten å løse det ukrainske problemet er det generelt meningsløst å snakke om kontinental politikk. Ukraina bør ikke tillates å fortsatt være uavhengig» (min oversettelse).

Det er ingen hemmelighet at man i enkelte miljøer på den kristne og populistiske høyrefløyen har sympati med et verdikonservativt Russland

—  Geir Tønnessen

Gitt hvor utbredt disse synspunktene synes å være hos sentrale personer i Putin-regimet, er det all grunn til å fastslå at det foreligger en eksistensiell trussel mot Ukraina – ikke på grunn av landets Nato-aspirasjoner, men i kraft av dets eksistens som uavhengig nasjon med sin egen nasjonale identitet. I likhet med Finland og Sverige har Ukraina derfor konkludert med at kun Nato-medlemskap vil kunne bidra til å sikre deres suverenitet og territorielle integritet på en troverdig måte.

Dypt problematisk

Men ut fra et slags realpolitisk resonnement synes Partiet De Kristne å ville frarøve Ukraina denne muligheten. Selle sier at man fordømmer Russlands invasjon, men argumenterer samtidig for å frata Ukraina den selvråderetten man i PDK er så ivrige med å fremholde for Norges del.

I en tid hvor Finland finner rollen som nøytral «brobygger mellom øst og vest» som altfor risikabel for sin egen sikkerhet, er inntrykket at PDK fremmer Ukraina som kandidat for denne lite misunnelsesverdige rollen på sine nettsider. Dette på tross av at Ukraina, uten Nato-medlemskap, og uten noen som helst realistisk mulighet til å bli medlem av NATO i overskuelig fremtid, er blitt gjenstand for et uprovosert militært overfall fra Russlands side.

PDKs Ukraina-argumentasjon er dypt problematisk fordi den vil belønne aggresjon og territoriell ekspansjon, og frata Ukraina retten til å søke kollektivt sikkerhetssamarbeid som nedfelt i FN-traktatens artikkel 51. Det er vanskelig å tolke Selles mange og høylytte utspill på annen måte enn at Partiet De Kristne i pragmatismens navn har større «forståelse» for aggressorstatens oppkonstruerte «sikkerhetsbehov» (les: neo-imperialistiske drømmer) – enn en nasjon som kjemper med ryggen mot veggen for sin overlevelse.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt