Jeg står og venter på bussen til Oslo. Busstoppet Fjeldberg i Fredrikstad. Som vanlig er bussen forsinket ved femtiden om ettermiddagen. Jeg er egentlig vant til det. Ikke forsinkelsen, men den stirringa og blikkinga. Solbrillene jeg har på meg skjermer for sola, og for mitt eget og delvis andres blikk.
Jeg husker hva jeg hadde på meg den dagen: sort tights og en hvit t-skjorte. Ikke en tettsittende kjole og høye hæler eller en topp med dyp utringing (og hva så om jeg hadde det på meg?). Håret utslått. Krøllene mine vaier forsiktig med jevne vindkast som kjøler meg litt ned i den sterke høstsola. Denne septemberdagen i fjor var sola overraskende varm og skarp.
På samme busstopp legger jeg merke til (det jeg antar er) elever fra videregående skole, og særlig jentene, som i stedet for å oppholde seg i busskuret eller stå utenfor, heller velger seg en sitteplass på gresset litt vekk fra veien. Er det for å søke skyggen eller en slags greie jeg ikke henger med på, spør jeg meg selv. Noen har også vært kreative og tegnet ansikter på diverse steiner og lagt de på rekke på toppen av en kant over rutetidene inne i busskuret.
Jeg lurer på hva dette kunst-stuntet betyr? Hva elevene signaliserer. Jeg tenker ikke så mye mer over det etter at elevene har dratt. Jeg fortsetter med å stå og vente på bussen alene uten noen folk rundt meg. En rutine. Å stå og vente på bussen er en helt vanlig, alminnelig og fredelig ting, sånn i motsetning til å rushe for å rekke den akkurat i tide.
Jeg faller liksom til ro i min egen kropp mens jeg venter og slapper av. Men ikke for avslappet, alltid litt på vakt. Jeg er vant til det. Sjåfører i mange biler som stirrer min vei idet de kjører forbi. Jeg kaller det for «Fredrikstad-blikket». Blikket mitt holder jeg fast fremfor meg, sånn for å skue bussen lengst mulig unna når den kommer.
Plutselig kommer en sort skinnende bil kjørende inn mot busslommen jeg står ved og stopper ved meg. Jeg tror det var en Tesla, men nå er jeg jammen meg ikke sikker. Den mannlige sjåføren vier jeg ingen annen oppmerksomhet annet enn å tenke i et par sekunder at han kanskje skal hente noen. Eller at han kanskje vil spørre om veien. Hvem spør om veien i disse tider når en bil som denne mest sannsynlig er utstyrt med en GPS? Men jeg vet instinktivt, i millisekundet etter denne naive og godtroende tanken, hvilken situasjon jeg står oppe i nå. Det er ikke første gangen. Det blir, dessverre ikke, den siste.
Noe så banalt som å vente på bussen ødelegger resten av kvelden min, og uka, og måneden – og selv om det følgende skjedde i fjor, føles det som i går.
Tanken på å ta opp mobilen for å filme eller ta bilde, koordinerer ikke helt med signalene til kroppen
— Rania Broud
[ Frø, verktøy, elsykler, kunstverk og skiutstyr. Bibliotekenes utlånsliste vokser ]
«Vil du sitte på?»
Han er gammel og overvektig. Hvitt hår, knallrosa hud i kveldssola. Han har også på seg en T-skjorte og spør «Vil du sitte på?», som om han er vant til å stille unge kvinner som står på busstopp om nettopp det. Eller er det dette som er årsaken til at de kvinnelige elevene skygger unna den frontale siden av busskuret? Jeg vet akkurat hva som foregår. Det har hendt meg før. Likevel er det like overraskende, skummelt og plagsomt hver gang. Jeg bare ser på han. Med avsky egentlig. «Do you want a ride?». Der kom engelsken. Jeg er vant til det også. På en måte. Litt. «Hvorfor lurer du på det?» spør jeg. «Nei, bare om du vil sitte på». Pausen han tar, skriker liksom kom igjen, sett deg i bilen min (din hore).
Tanken på å ta opp mobilen for å filme eller ta bilde, koordinerer ikke helt med signalene til kroppen. Jeg blir i samme øyeblikk forbannet over meg selv for at jeg stivner. En venn av meg som jobber i politiet rådet meg nemlig til å ta lydopptak eller filme dersom jeg skulle komme i en ubehagelig situasjon. «Ellers blir det bare ord mot ord», sa vennen min, og jeg, i likhet med mange andre, har jo trodd at det å filme uten noens samtykke i verste fall kan gjøre meg straffeskyldig. «Ikke hvis det hjelper politiet og gir konkret bevis».
Mens jeg går igjennom disse tankerekkene som sitter i ryggmargen min, gir jeg sjåføren en avvisende gest og vinker inn bussen som kommer i grevens tid. Jeg rekker å snu meg for å memorere bilnummeret. Sort bil. CE. Første tall 3. Siste 0. Jeg ser deg din ekling. På mobilen min har jeg en liste over bilnummer og beskrivelser av forskjellige ekle sjåfører som har bragt meg ubehag. Det er også et par jeg ikke har notert.
Jeg hater at jeg ikke filmet den episoden. At jeg frøs og ikke klarte å ta opp mobilen og filme. Nei – ikke hate. Anger. Jeg angrer. Om jeg bare kunne tatt tiden tilbake. Filme, dokumentere, kontakte politi med en gang. Ikke vente en uke, og deretter ta kontakt med politiet bare for å høre at «du skulle ringt oss med en gang. Da kunne en politibil i nærheten ha patruljert». Greit. Note to self til neste gang. Hva om det ikke blir en neste gang, tenker du. Det blir en neste gang, tenker jeg. Det blir det. Dessverre. Fordi dette er ikke første eller siste gang. Det er bare en gang av veldig mange.
[ Sponsorflukt og underslag i Bondeviks Oslosenteret ]
Strategi: Se ned
Når jeg ankommer Oslo med bussen, tenker jeg: Ikke hold blikkontakten for lenge idet du krysser gata. Han der tror du er til salgs. Skygg unna.
Ikke stå for lenge på dette hjørnet mens du venter på venninna di før du skal på teater. For jeg drar nemlig ofte på teater. Jeg er teaterviter og kritiker og dramaturg, og jeg kan mye teaterhistorie og har reist rundt i Norge og utlandet for det formål å se teaterforestillinger fordi det både er min lidenskap, hobby og relevant for arbeidet mitt. Jeg hater å være for tidlig ute i slike sammenhenger og går en runde rundt kvartalet de resterende ti minuttene til venninna mi kommer. Sånn for å mest mulig ikke være på ett sted for lenge i ro, i frykt for å komme i en situasjon der en hvit eldre mann bare antar at jeg er til salgs.
Ser jeg ut som jeg er til salgs? Gir jeg fra meg vibber som inviterer deg til å trakassere meg seksuelt?
— Rania Broud
Jeg lager nye strategier: Gå med hodetelefoner så ofte du kan. Hør på musikk. Høyt. Hør minst mulig av folk og trafikk og annen støy og snakk rundt deg. Se minst mulig. Se aller helst ned. Ned på mobilen. Ned på bakken. Hold ditt eget blikk senket, og nevene i lomma. Bruk heller i følgende rekkefølge: ord, holdning, stemmevolum, blikk, mobil. Ta beina fatt ved nød. Og hvis det er helt krise – hvis det står om liv og død – bruk nevene, men helst ikke. Helst helst ikke. Spill heller svak og feminin og få mer sympati. Ikke vær så robust og sterk hele tiden. Det er virkelig ikke noe galt i det altså, men i det virkelige liv må du noen ganger spille skuespill. Vinn en Oscar i ditt virkelig liv. Vær den versjonen folk helst vil se. Vær og ikke vær en klisje. Hold deg hjemme så ofte du kan. Spør deg selv – hva tenker du på når du ser at jeg kan?
[ Alma fikk aldri feire 17. mai som Jehovas vitne. I år holdt hun tale ]
Hva tenker du?
Hva ser du når du ser meg på gata, på bussen, i butikken og på fest? Hva ser du når jeg går forbi? Hva tenker du om det oppsatte håret mitt eller om krøllene de gangene manken er nedsatt? Hva får deg til å tenke annerledes eller interessant? Hvem er jeg for deg når du møter meg? Når jeg begynner å snakke og fortelle om meg selv, når jeg deler tankene mine? Når jeg er stille?
Din tanke, ditt syn, din opplevelse av en som meg – meg – en som ser ut som meg. Som snakker som meg. Som tenker høyt som meg. En som vet når hun blir stirret på, og som later som om det ikke skjer. Eller utfordrer stirringen. Når du spør meg på åpen gate «how much how much» etter at jeg har vært på Kiwi og handlet. Ja, da bekrefter du mistanken min som har utviklet seg etter alle de gangene jeg har opplevd lignende hendelser. Ser jeg ut som jeg er til salgs? Gir jeg fra meg vibber som inviterer deg til å trakassere meg seksuelt? Hvem er nettopp du som tar deg friheten til dette? Og hvilke muligheter får jeg i et sånt øyeblikk? Hvem skal jeg være nå? Hvilket våpen bør jeg ta frem? Et som hverken setter ditt eller mitt liv i fare? Må jeg spille søt om du virker aggressiv? Ble jeg reddet av bussen da den kom i det øyeblikket?
Jeg unngår helst verden om jeg får velge. Sånn dønn ærlig
— Rania Broud
Jeg er en som tenker at jeg er på en bestemt måte den ene dagen, og totalt endrer mening den neste. En som tenker før hun prater. En som prater før hun tenker. En som prater og sier feil – sa jeg 62? Jeg mente 62.000! En som i dét øyeblikket lurer på om det kan være tegn på tidlig demens. Å, tenk om det er et tidlig tegn på demens!? En som lærer seg selv å lese arabisk. Som har tenkt at hun skal lære seg å lese arabisk, men bare ikke hatt tid. Til det ble pandemi. Sånn. Nå lært. Jeg satt jo hjemme en periode i flere måneder i strekk. Nå lært, ja.
En pause fra samfunnet
Det jeg ser når jeg ser deg, er forskjellig. Veldig avhengig av hvem du er. Joda, noen ganger bare dømmer jeg. Akkurat som deg. Noen ganger har jeg en forutinntatt konklusjon om deg, som du har om meg. Så tar vi begge feil av hverandre. Eller så gjetter vi riktig. Det er best å gjette riktig. Hovere litt for seg selv. Meske seg i en intern arroganse. Aller helst.
Men oftest tar vi begge feil. Så jeg prøver å lytte til deg. Observere deg. Unngå deg hvis jeg må. Jeg unngår helst verden om jeg får velge. Sånn dønn ærlig. Jeg trivdes godt i nedstengningstider. Det er ikke lov å si. Bare være hjemme. Bare la den tiden gå. Joda, det var trist, og rart og skummelt, men så var det også ganske greit. For meg. Fri fra blikk. Fri fra blikkende kommentarer. Fri fra folk og mas og kjas. Bare fri til egne tanker og seg selv. Sin egen. Bare meg. Mitt privilegium og meg. En pause fra deg. Dere. Folka. Samfunnet. Blikk.
Noe så banalt som å vente på bussen blir en forskningsstudie på ondskapens banalitet
— Rania Broud
Hva ser du når du ser meg og du er en mann på 60 pluss som kjører ned Mosseveien i Fredrikstad og ser meg på busstoppet og stopper for å si «vil du sitte på?». Hva ser du? Hva tenker du? Hva planlegger du? Og når jeg ikke svarer, slår om til engelsk: «Do you want a ride?». Og hva kjenner du på når jeg sender deg det verste blikket jeg kan sende – mitt spesialvåpen om du vil. Og jeg utfordrer deg med ord. Norske ord. Hva ser du da? Hva hører du da? Hvem trodde du at jeg var? Da? Og da? Og da?
Det er ikke første gangen. Det blir, dessverre ikke, den siste. Noe så banalt som å vente på bussen kan være en grunn. Noe så banalt som å vente på bussen blir risikosport. Noe så banalt som å vente på bussen gjør at jeg tar opp håret mitt for å gjemme det bort. Noe så banalt som å vente på bussen blir en forskningsstudie på ondskapens banalitet. Noe så banalt som å vente på bussen gjør meg bekymret – ikke bare for meg selv, men for andre som måtte være utsatt for det samme.
[ Republikanske senatorkandidater fremmer høyreekstreme konspirasjonsteori ]
Nå er lasset ditt
Jeg skriver om hendelsen på Facebook. En skriver at «Å nei! Så lei for å høre at du opplevde dette. Snakka nettopp med noen om hvor bra det er at dette har sluttet å skje.... men da har det jo ikke det... æsj!». Jeg spør om tips fra folka mine om gode strategier for å takle en lignende situasjon neste gang. Et par skriver sine meninger, men en skriver at «Husk også at slikt tærer på. Snakk med noen. Del det. Ikke la det ligge. Det er ikke greit!».
Og jeg er helt enig i at slikt tærer på og at det ikke er greit. Så nå kan du ta over ett av ubehagene jeg må bære på. Nå er lasset ditt. Jeg har delt det, og det jeg delte er ikke greit.