For meg er det risikosport å vente på bussen

Jeg står og venter på bussen til Oslo. Busstoppet Fjeldberg i Fredrikstad. Som vanlig er bussen forsinket ved femtiden om ettermiddagen. Jeg er egentlig vant til det. Ikke forsinkelsen, men den stirringa og blikkinga. Solbrillene jeg har på meg skjermer for sola, og for mitt eget og delvis andres blikk.

Jeg husker hva jeg hadde på meg den dagen: sort tights og en hvit t-skjorte. Ikke en tettsittende kjole og høye hæler eller en topp med dyp utringing (og hva så om jeg hadde det på meg?). Håret utslått. Krøllene mine vaier forsiktig med jevne vindkast som kjøler meg litt ned i den sterke høstsola. Denne septemberdagen i fjor var sola overraskende varm og skarp.

På samme busstopp legger jeg merke til (det jeg antar er) elever fra videregående skole, og særlig jentene, som i stedet for å oppholde seg i busskuret eller stå utenfor, heller velger seg en sitteplass på gresset litt vekk fra veien. Er det for å søke skyggen eller en slags greie jeg ikke henger med på, spør jeg meg selv. Noen har også vært kreative og tegnet ansikter på diverse steiner og lagt de på rekke på toppen av en kant over rutetidene inne i busskuret.