Verdidebatt

Ikke lytt til de store fortellingene

ESSAY: De store fortellingene om forfølgelse, krenkelser og diskriminering river oss fra hverandre, ødelegger tillit og bidrar til å radikalisere. Ikke la deg lure av dem.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Våren er her. 17. mai nærmer seg. Fortellingen om den norske nasjonen og grunnloven, smelter sammen med konfirmasjoner, feiring av ungdom og musikk fra russebusser.

Og alle ungdommene våre, som er på vei inn i voksenlivet: Hvordan skal de forstå en tilværelse som renner over av informasjon så vel som av desinformasjon? Hvordan skal de lage en fortelling om seg selv og sin generasjon, sin gruppe og sin verden, som er riktig og meningsfull?

På forholdsvis kort tid har to unge, hvite menn jeg kjenner blitt utsatt for grov vold i Oslo. Gjerningsmennene var i begge tilfeller innvandrere, og i begge tilfeller var det åpenbart at volden var, i hvert fall delvis, motivert av rasisme mot hvite velstående gutter. Politiet henla begge saker uten videre. Disse to unge mennene kjenner hverandre ikke, men jeg har av og til tenkt på hvordan en samtale mellom dem ville forløpe. Hvordan ville de tolket hendelsene?

En frykt jeg har er at unge menn som de to voldsofrene, skal fristes til å tolke sine erfaringer i lys av en stor fortelling, eller et narrativ som det heter på fint, som sier at hvite mennesker er truet av ikke-hvite. Hvite er i mindretall, hevder fortellingen. De får færre barn enn brune og svarte mennesker, og innvandring fra ikke-vestlige land er en flodbølge som drukner innfødte hvite befolkninger.

Fortellingen om hudfarger

«The Great Replacement» er navnet som det konspiratoriske ytre høyre har satt på denne påståtte trusselen. Narrativet gjenfortelles daglig på nettfora, men har også funnet veien inn i mainstream media, som når Fox News sin beryktede TV-vert Tucker Carlson snakker om at Biden åpner USAs grenser for innvandrere for å erstatte den hvite amerikanske befolkningen. Fortellingen om «The Great Replacement» har vært en motiverende faktor i dødelig terror både i Norge og i andre land.

Og la oss se på en annen stor fortelling, en vi finner på det ytre venstre, som til en viss grad speiler teorien om «The Great Replacement». Også denne fortellingen deler klodens folk i to leirer etter hudfarge. På den ene siden er det de hvite undertrykkerne, og på den andre siden står verdens svarte og brune mennesker, de undertrykte. Og ikke nok med at verden enkelt kan deles i to, hevder dette narrativet, alle de brune og svarte menneskene i verden deler også en felles erfaring og innsikt som undertrykte eller koloniserte, enten samfunnet deres ble invadert av en vestlig makt på 1800-tallet, eller de er «internt koloniserte», som de svarte i USA.

I denne store fortellingen passer også de flere tusen forskjellige urfolksgruppene på alle kontinenter – fra santaler i India til maorier i New Zealand og samer i Norge – til tross for at de lever i helt forskjellige virkeligheter og snakker helt forskjellige språk. Ifølge denne store fortellingen deler nemlig alle urfolk samme erfaring med undertrykking fra de hvite.

To fortellinger om verdens befolkning inndelt etter hudfarge. To generaliserende og sterkt konfliktorienterte narrativer om uunngåelig global kamp mellom hvite på den ene siden, og brune og svarte mennesker på den andre.

På den ene siden er det de hvite undertrykkerne, og på den andre siden står verdens svarte og brune mennesker, de undertrykte

—  Torkel Brekke

Fortellingen om religiøs forfølgelse

Men det finnes flere store fortellinger som velger seg ut andre dimensjoner for sosial differensiering og konflikt. Religion er nyttig hvis man vil fortelle seg selv at man lider sammen med likesinnede. De kristne i verden er forfulgt, og alt som skjer av drap og diskriminering av kristne, kan leses inn i en stor fortelling om globalt hat og forfølgelse, mener noen. Kristendommen startet karrieren som verdensreligion med fortellinger om forfølgelse, så her er de kristne på hjemmebane. I dag kan man trekke streken mellom alt det fæle som skjer med kristne minoriteter på kloden, fra Russland til Midtøsten og videre til Kina, så får man noe som ser ut som en stor og sammenhengende fortelling om ofre og overgripere.

Og så har vi den andre store verdensreligionen, islam. Muslimer og islam er forfulgt over alt, skal vi tro en stor fortelling. Revolusjonære og voldelige muslimske politikere fra Sayyid Qutb til Osama bin Laden har hevdet at vesten har ført krig mot islam siden korstogene, men fortellingen har fått ny vind i seilene i vår egen tid. Dette har mange årsaker. Det er for eksempel blitt tydelig at verdens to største land i folketall, Kina og India, begge faktisk er styrt av regjeringer som er eksplisitte i sin anti-muslimske rasisme.

Muslimer og islam er forfulgt overalt, skal vi tro en stor fortelling

—  Torkel Brekke

Men den store fortellingen om «Krigen mot islam» går mye lenger enn å påpeke den rasistiske politikken til enkeltland. Den insisterer nemlig på at det finnes globale, historiske mønstre i forfølgelse av muslimer i hele verden. Og den hevder at statene i den vestlige verden raskt ble totalitære i sin overvåkning og forfølgelse av muslimer etter Al Qaidas og IS sine terrorangrep i USA og Europa. USA gikk foran i den globale krigen mot muslimer, som alle ble potensielle terrorister i myndighetens algoritmer. Også denne generaliserende teorien har kommet inn i mainstream media. Den innflytelsesrike journalisten Mehdi Hasan raljerte eksempelvis halvannen time på Vox Conversations i januar 2020 under tittelen «The War on Muslims».

Narrativet finner vi også i deler av akademia, hvor det snakkes lettvint om islamofobi som sosiale og politiske strukturer uten at man undersøker den virkeligheten som muslimer selv opplever. Og denne fortellingen om forfulgte muslimer sirkulerer i stor stil på nettet, og motiverte hundrevis av europeiske ungdommer til å reise til Syria for å kjempe for IS. De endte ofte livet på slagmarken eller i flyktningleirer fordi denne store fortellingen ga mening for dem.

Vi forskere har bidratt

Men hva skal vi svare alle dem som omfavner disse store fortellingene om forfølgelse, krenkelse, diskriminering, og utryddelse? Hva skal vi si til hvite gutter som mener deres rase blir fortrengt? Hva svarer vi dem som mener verdenshistorien er en stor fortelling om overgrep utført av hvite? Eller kristne og muslimer som ser store mønstre i forfølgelse og diskriminering i alle verdenshjørner?

Dette er fortellinger som lever sine intense liv på nettfora og i nervesystemene til millioner av mennesker. Det er fortellinger som river oss fra hverandre og ødelegger tillit og barmhjertighet. Det er fortellinger som bidrar til å radikalisere og dehumanisere. Hva svarer vi? «Din personlige opplevelse av vold er ikke en brikke som passer i en svær fortelling om at den hvite rase utryddes.» Eller: «Din opplevelse av å bli forbigått på jobben, er ikke et lite kapittel i en stor fortelling om slaveriets historie og white supremacy.» Hjelper det å si noe slikt? Eller skaper det mer sinne?

En del fagdisipliner har nok i litt for stor grad produsert og omfavnet store fortellinger

—  Torkel Brekke

En grunn til at de store fortellingene plager meg, er at jeg har en følelse av at jeg kanskje er litt medskyldig. Vi forskere har nemlig innimellom bidratt i utviklingen av slike narrativer. Et eksempel: det var ikke bare Kinas store formann Mao som snakket om den tredje verden som et spirituelt og politisk fellesskap, for det gjorde også mange marxistiske forskere og intellektuelle i Norge og verden på 1970-tallet. Dermed bidro de til å skape og spre en stor fortelling med enorm destruktiv politisk kraft. Marxismens store narrativ om menneskehetens lange marsj mot revolusjon og frelse, er like sveipende generaliserende som den kristne frelseslæren, og har skapt lidelser i svimlende omfang.

I historieforskning har det vært mange debatter opp gjennom årene om de store fortellingene og deres forhold til de små historiene. Det er en skepsis mot store fortellinger i historiefaget nå. Man spør ikke «Hvorfor skjedde den franske revolusjon?» for slike mega-spørsmål overser de små fortellingene om mentaliteter, om hverdagsliv, om kvinner og arbeidsfolk. Det er bra når forskere er nærsynte og opptatt av detaljer. En del fagdisipliner har nok i litt for stor grad produsert og omfavnet store fortellinger. Vi trenger små fortellinger som undergraver de store.

Vent med å felle dom

Selvsagt kan vi ikke kaste alle store fortellinger over bord. Mennesker ser etter mønstre i handlinger og hendelser i fortiden. Vi trenger fortellinger for å lage struktur og mening i tilværelsen. Vi har behov for å skjønne historien om verden, om landet vårt, nasjonen vår, religionen vår, eller historien om oss selv som individ i relasjon til familie og venner. Spørsmålet blir dermed hvordan vi skiller mellom de nødvendige og konstruktive fortellingene, og de farlige.

De destruktive fortellingene har to kjennetegn. For det første definerer de identitet snevert og smalt, gjerne langs én enkelt dimensjon som overskygger alt annet. «The Great Replacement» handler om deg som hvit. «The War on Muslims» handler om deg som muslim. «White Supremacy» handler om deg som svart eller brun. Og disse fortellingene handler om din hvithet eller svarthet, eller din religion, som det eneste virkelig viktige ved deg. For det andre identifiserer de farlige fortellingene deg og din gruppe som ofre. Det er blitt begått enorm urettferdighet mot gruppen, både i fortiden og i nåtiden, og du har all grunn til å være rasende, ikke bare på egne vegne, men på vegne av et forestilt globalt fellesskap av ofre.

Vi kan i det minste prøve å undervise elever og studenter til å tåle flertydighet og ambivalens

—  Torkel Brekke

Det kan være vanskelig å overbevise en ungdom om at rasisme, krenkelse eller diskriminering ikke bør tolkes inn i en stor fortelling. Men det er viktige individuelle forskjeller i hvor mottakelige vi er som individer. Jeg tror at personer som omfavner store og vonde fortellinger, gjerne har en personlighet med behov for entydighet og klarhet. Det er personlighetstyper som synes det er ubehagelig med kompleksitet og ambivalens. Personlighet er vanskelig å endre, men vi kan i det minste prøve å undervise elever i skolen og studenter ved universitetene til å tåle flertydighet og ambivalens.

Vent med å tolke det du ser. Vent med å felle dom. Let etter fakta som ikke rimer med mønsteret du mener du ser. Den store fortellingen som får alle brikkene til å passe, er gjerne feil.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt