De tomme stolene

«Kamerafolkene slet med å finne vinkler som ikke viste alle de tomme stolene». Setningen stod i en tekst i The Guardian, i en av de mange sakene om krisene i Hillsong.

Det er noe med de tomme stolene. Alle vi som jobber i kirke og menighetsliv kjenner følelsen når det er flere av dem enn vi håpet på. Men det må være spesielt krevende i en bevegelse som har vekst og stadig tilstrømning som en av sine viktigste kjernefortellinger. Og slagord om at det beste alltid ligger foran.

«Mikke Mus-kirken»

Det går en tråd fra slik jeg tenker om dette nå, til en søndag i 2005 da jeg besøkte Crystal Cathedral i Los Angeles. Vi var på studietur til en av pionermenighetene i USA på kontekstualisering og markedstilpasning. Det var dit Bill Hybels også dro for å lære, da han på midten av 70-tallet startet Willow Creek og utviklet sine søkervennlige gudstjenester. Pastoren Robert Schuller ville vinne menneskene som dro til Disney World og bygde en spektakulær kirke i glass i nabolaget til Mikke Mus. Kirke skulle være attraktivt og underholdende, noe det store vannorgelet i midten av kirken skulle bidra til.

I en kultur hvor det jages synlig vekst, blir mennesker lett objekter, og utfordrende spørsmål og tvil blir stein i skoen

Men nå var det mest av tomme stoler, noe som måtte være smertefullt for Schuller, som hadde vært en pioner i å forkynne en miks av evangelium og positiv tenking. På denne gudstjenesten stod en fra menighetens styre på plattformen og sa for første gang offentlig at de hadde økonomiske problemer. «Suksess tar aldri slutt, nederlag er midlertidig», het en av Schullers bøker. I 2012 gikk menigheten konkurs, og katolikkene kjøpte heldigvis krystallkatedralen.

Når vekst blir mantraet

«Vekst» var lenge et mantra og mål i de evangelikale kretsene jeg tilhører. Vekst, at flere mennesker kom til tro og til gudstjeneste, var i seg selv et tegn på at det som skjedde, var riktig. Veksten i de amerikanske megakirkene ble også brukt som bevis på at det er konservativ teologi som skaper vekst – «de liberale kirkene står jo tomme». Men nå peker tallene i USA nedover, og det er spesielt de yngre generasjonene som forlater kirken, og de fyller ikke opp de liberale, mer tradisjonelle kirkene, heller.

Også kreftsvulster vokser, presiserte den amerikanske pastoren Eugene Peterson. Han var kritisk til kurs i kirkevekst, og mente at mye amerikansk kirkeliv hadde kapitalisme og markedstenkning som avgud. Man kan spørre seg om de konservative bevegelsene som opplevde vekst først og fremst var et resultat av markedstilpasning og det å gi folk hva de ville ha – fordi budsjettet var avhengig av det. Selvsagt har det også vært en oppriktig nød for å nå mennesker med evangeliet, men jeg har hørt fra amerikanske pastorer som opplever et enormt press på å levere en viss sum kollekt per hode per søndag.

Vi var mange i kirke-Norge som ville lage inspirerende visjonssetninger og hårete mål frem mot 2020

—  Erik Andreassen

Man kan bare spekulere i hva et slikt press vil gjøre over tid, hvordan det etter hvert også påvirker hva man sier. Det finnes unntak, som Greg Boyd, som da han ble spurt om å støtte en republikansk valgkamp, i stedet holdt en prekenserie om ‘korset og sverdet’ som gjorde at han mistet en stor del av menigheten. Også Jesus ble jo stående nesten alene igjen etter en av sine prekener.

Hårete mål

Også i Norge har vekst lenge vært på moten, og vi var mange i kirke-Norge som ville lage inspirerende visjonssetninger og hårete mål frem mot 2020. Denne trenden satte journalisten Rydje ord på i teksten «Hårete strategiplan 2020». I min egen sammenheng, Misjonskirken Norge (MKN), fikk vi «Vekst 2020», som handlet om at vi i løpet av en knapp tiårsperiode skulle doble en rekke faktorer, blant annet gudstjenestebesøk. Det skapte noe vi trenger: Engasjement, nytenking og djerve initiativ. Men begeistring på grunn av hårete mål er kortsiktig drivstoff. Og som leder eller pastor kan man være trofast og gjøre det som er rett, og likevel erfare nedgang. Jeg er glad at MKNs nye strategiplan har mindre fokus på tallfestede mål, og mer fokus på hva vi skal gjøre.

I Guds rike er det strengt tatt opp til Gud å sørge for resultatene

—  Erik Andreassen

I en kultur hvor det jages synlig vekst, blir mennesker lett objekter, og utfordrende spørsmål og tvil blir stein i skoen. Og om vekst forveksles med sunnhet, er det lett å bagatellisere karakterbrister hos de som står på plattformen, når stolene beviselig fylles opp på grunn av deres talent og gaver.

Både pastoren og menigheten kan trenge vekst for sin egen selvfølelse, og gudstjenesten blir fort instrumentell: De ulike leddene i gudstjenesten blir evaluert ut fra om de gir effekt på «publikum i salen». I en panelsamtale mellom flere pastorer i Sverige diskuterte man bruken av faste liturgiske ledd i gudstjenesten, hvor en pastor uttalte: «Jeg også ville brukt det om jeg visste at det trakk folk.»

Kirken er ikke BI

Det er ubehagelig med de tomme stolene, men løsningen for kirken ligger ikke i å kopiere strategiene og måleenhetene til Handelshøyskolen BI. Det er mye viktig vi kan lære der, men kirke er likevel noe helt annet. Og om noen tenker at det er konservativ teologi som holder folk borte, kan de jo spørre seg hvorfor stoler og benkerader i Den norske kirke ikke nå fylles opp igjen heller.

Det er mye vi kan gjøre, men vi må være forsiktige med hva. For det er ikke bare gjennom ord eller læresetninger vi sier hva som er sant om Gud og menneske, vi sier vel så mye gjennom våre handlinger. Man får mer vekst i et industrielt landbruk enn i et økologisk, men jord og dyr lider av det. I en menighet kan man få kortsiktig stor vekst ved å ignorere eller overkjøre den menneskelige natur og begrensning, med det vil aldri holde. Og i Guds rike er det strengt tatt opp til Gud å sørge for resultatene. Vår oppgave er å forsøke gjøre det rette.

[ Tidligere medlem kritiserer Hillsong for usunn kristendom ]