Partiene bestemmer for deg

Vi politikere vedtar politikken, nominerer kandidatene og velger ledelsen gjennom våre interne organer. Før du trer inn i valgboden, er store deler av Stortingets sammensetning allerede satt. Det er rett og slett lite du får sagt. De politiske partiene bestemmer for deg.

Demokratiet er til for folket. Men vi lar ikke folket ta særlig med avgjørelser. Tvert imot, så forvalter drøyt to prosent av den stemmeberettigede befolkningen – de med partimedlemskap – uforholdsmessig mye makt. Og desto mer til de som går i gangene, som bekler verv, som kretser de indre sirkler.

Alle som har satt sin fot inn i en landsmøtesal, skjønner at det ikke er på tale om en representativ eller bredt sammensatt gruppe. De fleste kommer fra relativt privilegerte bakgrunner, slik jeg selv gjør. Og de som tjener mindre, de som har praktiske yrker, de unge og de som bor i distriktene, har mindre politisk tillit og deltar mindre i demokratiet enn oss.

Demokrati i tilbakegang

Et forskningsprosjekt ledet av statsviter og nåværende Bundestagsmedlem Anna Lührmann, kom i 2018 til at demokratiet som styreform er i tilbakegang for en tredjedel av verdens befolkning. Gjennom spørreundersøkelser forsøkte forskergruppen å avdekke folks følelser og oppfatninger om demokratiet.

Funnene? En tiltagende avmakt. Det store flertallet føler at de ikke har innflytelse over politikken. De svarer gjerne at de føler at myndighetene ikke jobber på vegne av deres eget beste. Og slike svar er særlig fremtredende i nettopp demokratier.

Her i Norge svarte hele 61 prosent av respondentene at de føler at folk som dem sjelden eller aldri har innflytelse på politikken. I 2003 pekte Makt- og demokratiutredningen på at folkestyret er «under forvitring snarere enn omforming». Medlemskap i politiske partier og deltakelse ved valg har sunket jevnt og trutt i flere tiår.

Når velgerne mister tillit, lever demokratiet farlig. Det skaper grobunn for reaksjonær populisme

—  Ane Breivik

Nedadgående valgdeltakelse trenger ikke i seg selv å være et problem. Den norske valgdeltakelsen er tross alt betydelig høyere enn det europeiske gjennomsnittet. Men vi har grunn til å bekymre oss over store forskjeller i valgdeltakelsen mellom ulike grupper i samfunnet vårt. Demokratiet er mindre åpent enn det kunne vært. Videre kan stagnerende valgdeltakelse tyde på politisk apati og manglende legitimitet ved systemet. Og når velgerne mister tillit, lever demokratiet farlig. Det skaper grobunn for reaksjonær populisme.

Misnøye med systemet

Mellom 2015 og 2017 bodde jeg i Nederland. I denne perioden valgte det britiske folket å tre ut av EU. Det amerikanske folket valgte Donald Trump som president. Ved det nederlandske parlamentsvalget i 2017, stilte nasjonalistiske og høyreradikale Partij voor de Vrijheid (PVV) til valg med et «manifest» på én enkel side. Hovedløftet til partiet gikk ut på å «de-islamisere» landet, blant annet ved å stenge alle moskéer og forby koranen. Stikk i strid med menneskerettighetene. I løpet av valgkampen ble PVV tidvis målt som største parti med over 20 prosent oppslutning. På valgdagen endte de på drøyt 13 prosent, nest størst i nasjonalforsamlingen.

Når folk opplever misnøye med systemet, er løsningen gjerne å velge «riktig fyr» til å fikse det. Men frustrasjonen bør heller rettes mot de grunnleggende strukturene som forhindrer innflytelse. I stedet for å peke på populistene som årsaken, må vi se på dem som symptomet. Og gjennom demokratiske reformer kan vi finne nye og flere måter å involvere folk i styresettet vårt på.

Ikke alt vil være i partienes interesser. Å fordele makten over flere hender er en stadig motbakke. Slik var det både med allmenn stemmerett i 1898 og kvinnelig stemmerett i 1913. Slik er det med 16-årig stemmerett i dag.

Partiene har altså mindre aktivitet og engasjerer færre, men mottar likevel økt statlig finansiering

—  Ane Breivik

Mindre representative partier

Siden innføringen av parlamentarismen i 1884 og frem til etterkrigstiden har statsmakten i Norge gjerne hatt sin forankring i brede folkebevegelser og massepartier. Antall aktive medlemmer i partiene har imidlertid minket. Partiene blir dermed mindre representative for velgerne sine.

I dag er bare to prosent av befolkningen aktive medlemmer av politiske partier. I Norge har de politiske partiene mistet nesten 30 prosent av medlemmene sine siden 1980. Likevel blir de politiske partiene stadig mer profesjonalisert. De sentrale partiorganisasjonene har styrket seg, både som følge av partistøtten og en økning i midler fra private givere.

Partiene har altså mindre aktivitet og engasjerer færre, men mottar likevel økt statlig finansiering. Ikke så overraskende, gitt. Det er tross alt Stortinget som vedtar rammene for partifinansieringen.

Taktiske valg

Samtidig som de politiske partiene ikke lykkes med å engasjere større deler av befolkningen, er diskusjonene internt ofte preget av taktiske og strategiske valg. Det bidrar til at politikken man pensler ut, ikke nødvendigvis er dekkende for egne velgere, ei heller i samsvar med interessene som partiene skal representere.

Man har gjerne en rekke ulike hensyn å ta. Hva har partilederen sagt tidligere? Passer dette med profilen til partiet? Hva kommer velgerne våre til å tenke? Hvis vi går til valg på regjeringssamarbeid med disse partiene, kan vi egentlig mene dette? Får vi dårlige terningkast av interesseorganisasjonene dersom vi treffer en denne avgjørelsen?

Da vi i 2021 vedtok stortingsvalgprogrammet til Venstre, hadde vi en flammende debatt om vin i butikk. Som et liberalt parti er det en selvfølge at vi er kritiske til monopoler. Monopoler kommer som regel kun monopolisten til gode. Vinmonopolet utgjør muligens et unntak til denne regelen, men mangelen på andre utsalgssteder som kan by på konkurranse til Vinmonopolet er desto et problem. Det legger rammer for næringsdrivende og begrenser valgfriheten til forbrukeren.

Etter mye diskusjon, endte landsmøtet i Venstre med å frede Vinmonopolet. Det dominerende argumentet til fløyen som var imot vinutsalg i butikk, var den høye kvaliteten som Vinmonopolet sikrer. Godt mulig det, men ikke særlig liberalt.

Upåvirket av det brede lag

Når partiene blir upåvirket av det brede lag, er det dessuten en fare for at partiene ikke klarer å fange opp sakene som er viktige og relevante for de utenfor disse prosessene. Valget av Trump i 2016 kan for eksempel tyde på at Clinton verken forstod eller hadde politikken som kunne løse problemene til arbeiderklassen i USA.

Partiene kan også være dårlige til å ta imot kunnskap som ikke samstemmer med ideologi eller andre politiske syn. Under den borgerlige regjeringen ble det utnevnt ekspertutvalg etter ekspertutvalg. Flere av rapportene som disse ekspertutvalgene fremla, ble lagt i skuffen. Det var visst ikke så viktig å utrede ny beskatning av oppdrettsanleggene eller vannkraftverkene likevel – ikke etter vi fikk vite hva den faglige anbefalingen gikk ut på.

Man har større muligheter for gjennomslag i de lukkede rommene som forbereder saker for årsmøtedelegatene

—  Ane Breivik

Internt er partiene både hierarkiske og byråkratiske. Ledelsen har mye makt til å sette tonen for debatten, og det krever alliansebygging og nettverk for å vinne frem. Redaksjonskomiteer og ordstyrere legger premisser som rigger voteringen i et visst favør.

På årsmøter i partiene er det som regel ikke plenumssalen som forvalter mest makt. Tvert imot, så har man større muligheter for gjennomslag i de lukkede rommene som forbereder saker for årsmøtedelegatene.

Oppfordret til å holde tett

Når det oppstår konflikt internt i et parti, er det i partiets interesse å skjerme omdømmet. I så måte kan det bety at man dekker over reelle veivalg. Da Venstre opplevde en opprivende lederstrid for få år siden, ble organisasjonen oppfordret til å holde tett hvis journalister ringte. Det tror jeg bidro til å gi inntrykk av at motsetningene handlet mer om personer enn det nødvendigvis gjorde.

Klart, så var det flere som ønsket fornyelse av partiets ledelse. Men det hadde en sterk politisk dimensjon ved seg. Et godt eksempel var EU-standpunktet, der flertallet på landsmøtet lenge hadde ivret etter å innta en ja-holdning.

Videre forelå det misnøye med regjeringssamarbeidet og Venstres profil. Debatter om partiledelse handler jo gjerne om partiets vei videre. Men det forsøker man å dempe. Det viktigste er tross alt å vinne kommende valg.

Det tilsynelatende personvalget

Ordningen med personstemmer i stortingsvalget er et godt eksempel på hvordan man tildeler for mye makt til partiene, på bekostning av vanlige folk. Når man trer inn i valgboden, skal man tilsynelatende delta i et personvalg. Man kan rangere valglisten etter eget ønske. Reelt sett er det ikke slik det fungerer.

Dersom en kandidat skal rykke opp eller ned, må grovt forklart halvparten av partiets velgere i valgkretsen tilføre samme endring i sin valgliste. Det er ikke kjent til at slikt skal ha skjedd tidligere. Dagens ordning med personvalg til Stortinget gir altså inntrykk av at man har innflytelse over stemmeseddelen, uten at man har det.

[ Eirik Løkke: «Derfor bør Norge bli medlem av EU» ]

Faktisk er det partiene som besitter all makt. De har kontroll over nominasjonen og ergo valget av kandidater. Din stemme har kun betydning når det kommer til partiet sin oppslutning, ikke når det kommer til hvem som skal representere deg.

Valglovutvalget foreslo i 2020 å innføre en ordning med reelle personstemmer ved både stortingsvalg og fylkestingsvalg. Det er en måte å sørge for at hver velger får mer makt over stemmeseddelen. En slik endring løser imidlertid ikke elitepreget som de politiske partiene innehar. Fortsatt er det partiene som kommer til å gjennomføre nominasjonsprosessen, og dermed stå for utvalget av kandidater.

Kanskje vi ikke trenger de politiske partiene

—  Ane Breivik

Demokrati uten politiske partier

I boken Open Democracy inviterer statsviter Hélène Landemore leseren til å se for seg hvordan demokratiet kan fungere uten å lene seg på politiske partier eller kostnadskrevende valgkampanjer. En av mulighetene som hun lanserer er tilfeldig utvalgte borgere som kan utgjøre deler av den lovgivende forsamlingen. Filosofen Alexander Guerrero har tidligere tatt til orde for å velge politikere gjennom et lottokrati.

Flere europeiske land har prøvd ut alternativer til det partistyrte, «representative» demokratiet. I 2016 ble en irsk borgerforsamling bestående av 99 innbyggere samlet for å diskutere vanskelige spørsmål, inkludert forbudet mot abort. Et flertall i forsamlingen foreslo å oppheve forbudet. Deretter ble det gjennomført en folkeavstemning og grunnloven ble endret – helt uten formell involvering av de politiske partiene.

Kanskje vi ikke trenger de politiske partiene. I hvert fall ikke i det omfanget som vi i dag avhenger av dem.

Vi må våge mer demokrati

Dessverre finnes det ikke noe perfekt, utopisk demokrati som vi kan utforme styreformen vår etter. Men vi kan tilstrebe at det skal styrke seg og nå ut til flere.

«All makt i denne sal» er en mye gjentatt floskel. Men kanskje løsningen nettopp er å flytte makten ut av stortingssalen, ut av landsmøtesalene, ut av nominasjonsmøtene – og til folket som landet styres for og på vegne av.

Det innebærer utvilsomt en risiko. Hva hvis folket velger feil? Da må vi huske hva den vesttyske kansleren Willy Brandt sa: Vi må våge mer demokrati.

[ Vårt Land mener: Demokratiet slår tilbake i Europa ]